«Israel taper denne krigen»

0
Foto: IDF. Innfelt artikkeloverskrift i The Nation

En av verdens mest avanserte hærer mot en gerilja med lette våpen på et lite og avgrenset område der den sterkeste er villig til å bruke en hensynsløshet som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Resultatet skulle gi seg sjøl: Den sterkeste og mest brutale vil vinne. Men Israel har ikke vunnet til nå og Tony Karon og Daniel Levy i den amerikanske nettavisa The Nation mener at det er grunn til å hevde at:

Israel Is Losing this War

De argumenterer slik med utgangspunkt i angrepet til Hamas 7. oktober:

Overraskelsesangrepet nøytraliserte israelske militære installasjoner, brøt opp portene til verdens største friluftsfengsel og førte til en grufull og rasende aksjon der rundt 1200 israelere, minst 845 av dem sivile, ble drept. Den sjokkerende lettheten som Hamas brøt israelske linjer med rundt Gazastripen minnet mange om Tet-offensiven i 1968. Ikke bokstavelig talt – det er store forskjeller mellom en amerikansk ekspedisjonskrig i et fjernt land og Israels krig for å forsvare en okkupasjon hjemme, ført av en borgerhær motivert av en følelse av eksistensiell fare. I stedet ligger nytten av analogien i den politiske logikken som former en opprørsoffensiv.

I 1968 tapte de vietnamesiske revolusjonære slaget og ofret mye av den underjordiske politiske og militære infrastrukturen de tålmodig hadde bygget opp over år. Likevel var Tet-offensiven et nøkkeløyeblikk i USAs nederlag – om enn til en enorm kostnad i vietnamesiske liv. Ved samtidig å iscenesette dramatiske, høyprofilerte angrep på mer enn 100 mål over hele landet på en enkelt dag, knuste lettbevæpnede vietnamesiske geriljaer illusjonen om suksess som ble formidlet til den amerikanske offentligheten av Johnson-administrasjonen. Det signaliserte til amerikanerne at krigen som de ble bedt om å ofre titusenvis av sønnene sine for var uvinnelig.

Den vietnamesiske ledelsen målte virkningen av sine militære handlinger ved deres politiske effekter snarere enn ved konvensjonelle militære tiltak som soldater og materiell tapt eller territorium vunnet. Og dermed også Henry Kissingers klagesang fra 1969: «Vi kjempet en militær krig – våre motstandere kjempet en politisk krig. Vi søkte fysisk utmattelse – våre motstandere siktet mot vår psykologiske utmattelse. I prosessen mistet vi en av kardinalmaksimene for geriljakrig av syne: Geriljaen vinner hvis den ikke taper. Den konvensjonelle hæren taper hvis den ikke vinner.»

Det er riktignok kommet fram i ettertid at angrepet til Hamas var godt kjent lang tid i forveien av den israelske etterretningstjenesten. Les: New York Times: Israel visste om Hamas’ angrepsplaner over ett år før. Det har også kommet fram at mange av de drepte sivile israelerne ble drept av sine egne under kampene 7. oktober. Vi vil jo også reservere oss mot deres omtale av IDF.

Men det forandrer ikke logikken i argumentasjonen til Tony Karon og Daniel Levy.

Israel taper denne krigen.

Moralsk har de tapt den for lenge siden ved at landet har mistet siste resten av den respekten det tross alt hadde. Den jødiske forfatteren og journalisten Gideon Levy skriver om Israels terror og deres behov for dessuten å håne og ydmyke palestinerne:

«Som om alt dette ikke var nok – tusenvis av døde barn, dødstallene nærmer seg 20.000, hundretusener som ble rykket opp fra hjemmene sine, titusenvis av sårede og sulten, sykdommen og ødeleggelsene i Gaza – På toppen av dette må [gazanerne] også ydmykes. Ydmyket til kjernen, slik at de lærer.

Det er ikke noe større bevis på at vi har mistet veien enn de foraktelige forsøkene på å ydmyke palestinerne slik at alle skal se det. Det er ikke noe større bevis på moralsk svakhet enn behovet for å ydmyke dem i deres nederlag.»

Regionens asymmetriske krig mot Israel

Motstandsaksen i Midtøsten er allerede i krig med Israel. Dette skjer på tre områder:

Det mest spektakulære er Jemen som har innledet en krig mot Israels sjøtransport i Rødehavet. Ifølge United Kingdom Trade Operations har houthiene beskutt et israelsk skip i Bab el Mandeb ved utløpet av Rødehavet. Houthiene har avanserte droner som kan senke skip. Og de har bevist sin vilje til å gjøre det.

Netanyahu har truet Jemen med militære gjengjeldelser, men får svar fra fra houthienes leder som sier: «Hvis Israel gjennomfører noen angrep mot folket vårt, vil vi ikke nøle med å rette presise angrep mot sensitive områder (Dimona kjernefysiske anlegg).»

Dette har ført til at Israels tredje største havn, i Eilat ned Rødehavet, nå ligger tom med de økonomiske ringvirkningene det vil ha.

Den andre delen av motstandsaksen som er i krig med Israel er Hezbollah i Libanon. Og Hezbollah har våpen som overgår de lette våpnene til Hamas med flere størrelsesordner.

Hezbollah retter nå mange angrep mot Nord-Israel uten at Israel har funnet noe måte å slå tilbake på:

Det neste kan bli de okkuperte Shebaa Farms og Golanhøydene.

Den tredje fronten mot USA/Israel er den lavintense, men effektive krigen mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak og Syria.

Er araberstatene impotente overfor Israel?

Araberstatene har søkt støtte i Kina og i Russland for motstanden mot Israels krig i Gaza. Og de har fått markant politisk støtte i Beijing og Moskva. Men sjøl har de gjort lite, tilsynelatende. Det er lett å se disse regimene som feige, betalt av USA og kontrollert av herskere som ikke akkurat er folkenes venner.

Men det er mer ved dette enn man ser ved første blikk. Saudi-Arabia, Emiratene og de andre oljediktaturene er det de er, men geopolitisk er de på full fart bort fra USA. Alliansene med Kina og Russland er reelle, og Vladimir Putins tour de force i Midtøsten var den reine seiersparaden.

Men også dette er asymmetrisk. Tiltakene vil komme på mange plan, ikke minst økonomisk, og det kommer til å smerte slik verken Vesten eller Israel har følt smerte før.

Israel har eksistert i 75 år. At denne staten vil kunne feire sin 100-årsdag blir stadig mer tvilsomt. Og det er deres eget verk.

Forrige artikkelI 2025 stenges 2G – det vil bli dyrt for mange virksomheter og privatpersoner
Neste artikkelHvor pålitelig er EUs klimamodell?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).