Grensetvisten mellom Venezuela og Guyana er ikke rettslig avklart

0
Venezuelas president Nicolas Maduro stemmer i en folkeavstemning om Essequibo-regionen. Foto: Nicolas Maduro/X
Av Jan Herdal.

Det var kolonistene som trakk grensene også i Sør-Amerika for 200 år siden. Den omstridte Essequibo-provensen i Guyana tilhørte Venezuela inntil 1899. Dagens Venezuela var i sin tid del av det spanske koloniveldet. Britene erklærte dagens Guyana som sin koloni i 1831.

 Venezuela erklærte seg uavhengig i 1811, men ble ikke anerkjent før i 1845 (Wikipedia). Kolonimaktene Storbritannia og Nederland bestred Venezuelas rett til Essequibo, og tok saken opp i en meglerdomstol i Paris i 1899. USA satt på meglerbenken.

Ut fra datidas maktforhold var det lite overraskende at den «upartiske» retten erklærte at regionen tilhørte Storbritannia. Utfallet var alt annet enn selvsagt, og blir kanskje ikke det samme i dag? Venezuela har aldri akseptert dommen. Dette er ikke noe dagens sosialistiske regjering finner på.

I folkeavstemningen som nylig ble arrangert av regjeringen Maduro, støttet 95 prosent av befolkningen det historiske venezuelanske kravet på Essequibo.

FNs internasjonale domstol i Haag har gjort det klart at gyldigheten av 1899-dommen og dermed fastsettelsen av grensa mellom Venezuela og Guyana ikke er endelig avklart, og vil i sin tid bli avgjort av domstolen. Når det skjer er uklart. Nølingen viser at domstolen vet at tvisten er vanskelig. Domstolen har bedt Venezuela avstå fra maktbruk.

Guyana ba allerede i 2018 domstolen om å bekrefte rettsavgjørelsen fra 1899.

Konflikten har vært udramatisk i lange perioder. Den tilspisset seg da det amerikanske oljeselskapet ExxonMobile i 2015 gjorde gigantiske oljefunn på den delen av sokkelen som tilhører Essequibo, og begynte å utvinne disse, vel vitende om at grensetvisten og dermed territorialfarvannet ikke er avklart.

Da dette ble skrevet, tikket nettopp meldingen inn om at USA skal holde en felles militærøvelse med det postkoloniale regimet i Guyana. Torsdag kaller Storbritannias utenriksdepartement Venezuelas handlinger for «uberettiget», og sier de er bekymret for utviklingen i konflikten.

Ikke akkurat noe nytt under sola, dette. USA vil ha oljen, og bruker de midlene de finner nødvendig.

Også Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva har uttrykt bekymring, og erklærer at «vi trenger ikke en krig i Sør-Amerika». Det har han selvsagt helt rett i. Men tida er også ute for klassisk kolonialistisk kanonbåtdiplomati og maktmisbruk.

Noen vil gjerne mobilisere lokalbefolkningen i Essequibo på Guyana-regimets side. Det er en medalje med en bakside. Til AP sier den innfødte lederen Michael Williams i landsbyen Annai blant annet: – Vi kjenner oss oversett som folk i dette landet. Ingenting blir gjort for oss. Regjeringen kommer bare til oss når den vil ha stemmene våre.

Venezuela har tilbudt venezuelansk statsborgerskap til alle innbyggere i Essequibo.


Les også denne artikkelen av den indiske historikeren Vijay Prashad

ExxonMobil wants to start a war in Latin America

Forrige artikkelIsrael bomber områder sør i Gaza der de tidligere ba palestinerne flykte til
Neste artikkelNår det beste blir det godes fiende
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).