oss 100 kroner!
Norge klarer seg bra uten Jämtland og Härjedalen. Så hvorfor skulle ikke Ukraina klare seg uten Krim og Donbass?
Mange har brukt argumentet om Jämtland og Härjedalen i den pågående diskusjonen om Russland/Ukraina. Men det er jo ikke noe aktuelt spørsmål. Aktuelt hadde det først blitt hvis befolkningen i disse svenske områdene hadde krevd gjenforening med Norge (ala det befolkningen på Krim og i Donbass etter alt å dømme ønsker med Russland). Da hadde norske og svenske myndigheter i det minste blitt nødt til å se på problemstillingen og finne løsninger på den.
Flere eksempler: Danmark klarer seg godt uten Slesvig-Holstein, Polen uten Lviv, Tyskland uten Østerrike og Slovakia uten Tsjekkia (og omvendt).
Videre: Tiden leger alle sår, som det heter i et gammelt ordtak (men det er vanskeligere hvis man stadig ripper opp i sårene, eventuelt dyrker hatet som ligger til grunn for sårene). Nordmenn hater ikke lenger tyskere. Så hvorfor er det gitt at ukrainerne vil hate Russland og russere for all framtid? Mye tyder dessuten på at stadig flere ukrainere innser at egne myndigheter og NATO har like stort ansvar for krigen som Russland. Så hvorfor bør de hate russere mer enn sine egne og NATO?
Det finnes også mange andre eksempler og meningen er ikke å fleipe med et så alvorlig tema. Men for det første liker jeg å sette ting på spissen, å stille ‘forbudte’ spørsmål og vise andre perspektiver på saker der ureflektert vanetenking råder. For det andre har grenser faktisk skiftet utallige ganger gjennom historien, over hele verden, uten at det nødvendigvis har ført til forverringer. Og NATO-landene med Norge aksepterer det, bortsett fra når det er til fordel for Russland, som blant annet tilfellene Krim og Donbass viser. Norge bidro for eksempel aktivt til å splitte opp Sudan. Det ble imidlertid ingen suksess, sjøl om det ble markedsført som en suksess da det skjedde..
«Nye harde kamper i Sudan. Sudans hovedstad Khartoum rystes av nye fly- og artilleriangrep. På bakken raser det kamper mellom hæren og deres tidligere allierte i RSF-militsen» (Vårt land 20. juli).
Mitt utgangspunkt er naturligvis at grenser bør respekteres. Men historien har likevel vist oss at det ikke er gitt at det er en ulykke hvis Donbass (og Krim) gjenforenes med Russland, særlig ikke hvis folkene der ønsker det. Og Krim og Donbass har tidligere vært russisk i århundrer. Det at de ble lagt under Sovjetrepublikken Ukraina i forrige århundre skyldes beslutninger fra sovjetrussiske ledere. Det er dermed ikke noe ukrainere har æren for. Og det ble gjort uten at folket på Krim og i Donbass ble spurt. Krim ble gjenforent med Russland i 2014 og svært få på Krim angrer på det.
Nye folkeavstemninger som overvåkes av FN eller annet egnet organ er den beste måten å avgjøre dette på etter alt som har skjedd. Det at vestlige ledere heller ikke har gått inn for det tyder på at de vet at utfallet kan bli til fordel for Russland.
Når det beste blir det godes fiende. Når den ideelle målsetningen (fra Ukraina og NATOs side) om at Russland trekker seg helt ut fra Ukraina og Krim, fører til noe langt verre. Det har vi sett resultatet av nå. Vi, eller rettere sagt vestlige ledere, må derfor bite i det sure eplet og akseptere det nest beste, som er kraftige kompromisser overfor Russland. Og denne nest beste løsningen vil da være en følge av vestlige lederes uforsvarlige og farlig politikk overfor Russland, i strid med utallige advarsler siden 1990-tallet. Men løsningen kan likevel bli bra, på sikt.
