Diplomatisk slag mot India da Biden avslo invitasjon

0
Indias statsminister Narendra Modi og USAs president Joe Biden har hatt lykkeligere dager. Manipulert foto.

Det er lett både å overdrive eller undervurdere den oppsiktsvekkende saken om det aborterte attentatforsøket på sikh-separatistlederen og amerikansk statsborger, Gurpatwant Singh Pannun i New York og konsekvensene av det. 

Av M. K. Bhadrakumar.

I den ene enden er den nærsynte oppfatningen at i likhet med den velkjente strutsen som begraver hodet i sanden, kan India unnslippe Guds vrede. Vanligvis anslår en kommentar av en Delhi-basert tenketanker at Pannun-saken «vil forbli bare et lite stikk i de forsterkede båndene mellom India og USA.» Denne feel-good-versjonen er trøstende, men ved nærmere ettersyn er det bravader av den typen som bringer tankene hen på denne tenketankerens tåpelige bok om Afghanistan som dreide seg om å anbefale en indisk militær intervensjon for å knuse Taliban. 

Les også: India vil ikke la seg mobbe inn i USAs rekker

Poenget er at indiske tenketankere ikke forstår den robuste institusjonen til statsadvokaten i USA. Ta ikke feil av dette, Hunter Biden, den amerikanske presidentens sønn, kan risikere opptil 17 års fengsel hvis han blir dømt for tre forbrytelser og seks anklager om forseelser som ble inkludert i en tiltale sist fredag. 

Axios rapporterte i går at «Bare noen få medarbeidere som har jobbet lenge, føler seg fri til å diskutere Hunters situasjon med presidenten (Biden), og bare på bestemte øyeblikk – vel vitende om at det kan føre til både raseri og motløshet.» En formell tiltale fra en statsadvokat i det amerikanske rettssystemet med påstand om kriminell konspirasjon fra en utenlandsk regjering på amerikansk jord er en blodig alvorlig affære.

Siden Pannun-saken involverer en stor utenlandsk makt som India – «uunnværlig partner» – ville tiltalen ha blitt undersøkt av utenriksdepartementet og Det hvite hus. 

Ikke overraskende har Biden angret på den indiske invitasjonen til å være hovedgjest på Indias republikkdag (26. januar 2004). Biden vil ikke risikere ryktet sitt i et avgjørende valgår, ettersom India kan bli et giftig problem. Faktisk, det som er irriterende er regjeringens idé om å invitere Biden i det hele tatt når det var krystallklart at Det hvite hus «koordinerte» med Canadas tidligere anklage om indisk involvering i drapet på en sikh-aktivist i juni i Vancouver. 

Det er tidlig ennå og det som er offentlig tilgjengelig angående Pannun-saken er bare toppen av et isfjell. Det vil være et helvete å betale når rettsmøtet begynner, og hvis Nikhil Gupta, den 52 år gamle mistenkte, som har bakgrunn fra organisert kriminalitet, godtar å erklære seg skyldig mot å få en mildere behandling. USA søker å få han utlevert fra Praha

En etterforskningsrapport som ble utført av Intercept magazine nylig har sitert ordrett fra det den hevder å være et faktisk dokument. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Den offisielle talsmannens reaksjon var som en refleksbevegelse da han sa at bladet er «kjent for å spre falske fortellinger fra pakistansk etterretning.»

På den annen side ble Intercept grunnlagt for nesten et tiår siden av den berømte amerikanske milliardær-filantropen Pierre Omidyar (grunnlegger av eBay) hvis medienettverk har fokusert på varsling og antitrust-aktivisme, som sluttet seg til Bill Gates og Warren Buffett som en underskriver av The Giving Pledge, og erklærte sin intensjon om å gi bort mesteparten av rikdommen sin i løpet av livet. Omidyar er en tilhenger av Dalai Lama. MEA bør revidere sin oppfatning av at Intercept er en «ISI-kanal» (ISI er Pakistans hemmelige etterretningstjeneste, o.a.).

Interessant nok er Omidyar også en stor donor til kandidater og organisasjoner fra Det demokratiske partiet. The Intercept har hatt kjente journalister som Glenn Greenwald, Jeremy Scahill, Dan Froomkin osv.

Poenget er at det ikke er noe virkelig oppsiktsvekkende med Intercept-artikkelen. Hvis det er meningsforskjeller mellom myndighetene i en eller annen sak, er det ikke noe nytt eller å skamme seg over – eller noe som bare skjer i India. Til syvende og sist utfører våre svært profesjonelle utenriksoffiserer sine briefinger fra hovedkvarteret og holder eventuelle personlige forbehold for seg selv. 

Som rådgiver ved ambassaden vår i Bonn (da byen var hovedstad i Vest-Tyskland, o.a.), tilkalte ambassadør DS Kamtekar meg en ettermiddag for å gi meg et diplomatisk dokument som nettopp hadde ankommet fra Delhi for å omgradere beslutningen om å distribuere IPKF (Indian Peace Keeping Force, indiske fredsbevarende styrker, o.a.) til Sri Lanka. Kamtekar, et usedvanlig tenkende menneske, spurte meg med et glimt i øyet om hva jeg mente om avgjørelsen, siden jeg nylig hadde fullført mitt 3-årige oppdrag i Colombo som politisk førstesekretær. Jeg fortalte ambassadøren i klare ordelag og uten omsvøp at avgjørelsen var en monumental dårskap, ettersom srilankere var sikker på å slutte rekkene mot oss og kaste oss ut til slutt. Ikke desto mindre gjorde vi jobben vår og orienterte tyske tjenestemenn akkurat langs de linjene Delhi ønsket. Det var slik India var. 

Den eneste sensitive delen av Intercept-rapporten som er kontroversiell, er diskusjonen om Indias påståtte «Globale Assassination Program». Det er vanskelig å tro at Delhi følger i Israels fotspor. Men så viser Intercept bare til et spor som en fremtredende India-kjenner, Daniel S Markey ved United States Institute of Peace (USIP), ga i en nylig intervju med Rediff

«Tiltalen (i Pannun-saken) gir sterke grunner til å tro at indiske sikkerhetstjenestemenn drev og finansierte alle disse operasjonene. Hvis det er sant, ser det ut til å være en gjenspeiling av et skifte i indisk statsmannskunst, selv om det er uklart nøyaktig hvem i det indiske systemet som ville ha autorisert og muliggjort dette skiftet. Selv om det er i samsvar med selvsikker retorikk fra den regjerende BJP-regjeringen, er jeg motvillig til å anta eksplisitt godkjenning fra Indias toppledere av disse aktivitetene. Vi vil sannsynligvis aldri få vite noe om fakta.» 

Dette er dynamitt. Markey valgte ordene sine nøye – dette var forresten et skriftlig intervju. Det er grunn til å tro at en tankegang har vunnet terreng i Beltway (ringveien rundt Washington, viser til den politiske eliten i USA, o.a.) om at det «indiske systemet» har utløst en attentatkampanje mot diaspora sikh-dissidenter, og Pannun-episoden er en del av den. Selvfølgelig har United States Institute of Peace et rykte på seg for å være halvveisdiplomati. 

Hvordan vil India motarbeide slike ubegrunnede påstander og giftige insinuasjoner? I motsetning til den vanlige myten, begraver ikke struts hodet i sanden når den merker fare eller rett og slett er redd, men vil ganske enkelt falle til bakken og forbli stille, og forsøke å forsvinne i terrenget. Det ser ut til å være det India gjør. Vil det hjelpe? Ørner er grusomme rovdyr.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Diplomatic blow to India as Biden turns down invite

Forrige artikkelIsraelerne og deres bruk av Dahiya-doktrinen
Neste artikkelBethlehem i mørke – Julen 2023 er avlyst
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.