oss 100 kroner!
Den dystre stemningen i Council on Foreign Relations i New York under utenriksminister S. Jaishankars samtale på tirsdag var bare å forvente på bakgrunn av den diplomatiske konflikten mellom India og Canada etter drapet på en sikh-aktivist i Vancouver i juni. Denne diplomatiske tretten ble angivelig «koordinert» på kanadisk side med Washington basert på etterretningsinnspill fra Five Eyes. (Five Eyes er betegnelsen på etterretningssamarbeidet mellom de anglosaksiske landene Storbritannia, USA, Canada, New Zealand og Australia, o.a.)
Les: Indias kanadiske gåte – Å være eller ikke være
Begivenheten fikk imidlertid en åpenlyst geopolitisk overtone da CFR-vertene ba den indiske ministeren om å uttale seg om Indias økende selvhevdelse på den globale scenen og landets syn på den internasjonale situasjonen som omfatter Russland og Kina, og «grensene» for USA-indiske forhold.
Les: Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA
Det er ingen hemmelighet at den kanadisk-indiske tretten som Washington har blandet seg inn i har en dypere geopolitisk agenda. Financial Times, den vestlige dagsavisen som oppfattes som å stå nærmest Biden-administrasjonen, hadde faktisk en rapport i forrige uke med tittelen The West’s Modi-problem med en ingress som pent sammenfattet hovedtemaet – «USA og dets allierte dyrker India som en økonomisk og diplomatisk partner. Men statsministerens autoritære trekk blir vanskeligere å ignorere.»
Artikkelen ga en advarsel: «India er i ferd med å bli en av USAs viktigste utenlandske partnere som et bolverk mot Kina. USA har investert tungt i å styrke forholdet til New Delhi som en del av sin bredere strategi for å styrke forholdet i Indo-Stillehavsregionen. Fremstøtet har akselerert i år… Når og hvis det dukker opp bevis som kan støtte Canadas påstand, vil Washington stå overfor en balansegang mellom sin nærmeste nabo og en betydelig fremvoksende alliert.»
Jaishankar har erfaring og ekspertise i å navigere det amerikansk-indiske forholdet så vel gjennom urent farvann så vel som i smul sjø og er uten sidestykke i det indiske etablissementet. Han har tydeligvis fått i oppgave av Modi å begrense skadevirkningene på forholdet mellom USA og India av sammenstøtet med Canada. Men forskjellen i dag er at oppdraget hans til Washington går langt utover en diplomatisk tango rettet mot skadekontroll eller å svinge noe ekstra i transaksjonsforholdet, siden Vestens misnøye med «Modis India» handler om kjernen i landets uavhengige utenrikspolitikk og motstand mot å bli en alliert i tradisjonell forstand. Dermed handler det om å skreddersy prestasjonene på den globale scenen i samsvar med den «regelbaserte orden» som støtter USAs hegemoni i verdenspolitikken.
USA ville normalt ha jobbet for en avbalansering med India, men tidene har endret seg og USA er selv låst inne i en alt-eller-ingenting-konkurranse om global overherredømme med Kina (og i økende grad i skyggen av en kinesisk-russisk akse). Dette er selvfølgelig et spill med høy innsats der Washington vil tildele India en rolle og ha forventninger til Modis ledelse.
I det hele tatt valgte Jaishankar en hybrid tilnærming. På den ene siden hevdet han at India vil ha en uavhengig utenrikspolitikk tilpasset en multipolar verdensorden. Men på den annen side var hovedtesen hans at det for Washington ville være overmåte dumt å risikere partnerskapet med India.
Blokkmentalitet er foreldet
Antakelig er Jaishankars oppdrag som et isfjell der bare en toppen er synlig – i det minste per i dag. Ikke desto mindre gir uttalelsene hans ved CFR i New York noen fornuftige ledetråder. I utgangspunktet samlet Jaishankar tankene sine i tre sammenkoblede klynger – den fremvoksende verdensordenen og forholdet mellom USA og India, Russlands plass i verden og utfordringen knyttet til Kinas fremvekst. Den gir et sjeldent kikk inn i arkitekturen til Indias nåværende verdensbilde og kan oppsummeres som følger:
1. Verdensordenen er i endring, og USA «tilpasser seg fundamentalt til verden». Dette er delvis å se på som de «langsiktige konsekvensene» av nederlaget i Irak og Afghanistan, men det stammer hovedsakelig fra den realiteten at USAs dominans i verden og dets relative makt overfor andre makter, har endret seg gjennom det siste tiåret.
Det er klart at «verden har blitt på en måte mer demokratisk, og hvis mulighetene er tilgjengelige mer universelt», er det bare naturlig at andre produksjons- og forbrukssentre vil oppstå og det vil bli en omfordeling av makt – «og at det har skjedd.»
Ved å innse denne endringen har Washington allerede begynt å «tilpasse seg» til en multipolar verdensorden uten å si det, og «søker aktivt å forme hva som vil bli polene og hva som ville være vekten til disse polene» på en måte som ville være til nytte for seg.
Sagt på en annen måte, ser USA på en verden der det ikke lenger er mulig for dem å jobbe utelukkende med sine allierte. QUAD er en levende demonstrasjon av dette nye fenomenet, og de amerikanske politikerne fortjener å bli komplimentert for deres «fantasi og fremtidsplanlegging.» (QUAD = Quadrilateral Security Dialogue, strategisk samarbeid mellom USA, Japan, Austraia og India, o.a.)
Kort sagt, USA er allerede på vei inn i en verdensorden som har «mye mer flytende, mye mer spredte maktsentre» – veldig ofte mye mer regionale, noen ganger med forskjellige problemer og forskjellige teatre som produserer sine egne kombinasjoner. Det vil bety at det ikke lenger er realistisk å søke klare, svart-hvite løsninger på problemer.
2. USA bør ikke miste av syne den «enorme muligheten» til å samarbeide med India for å styrke gjensidige interesser der fokus bør være på teknologi, ettersom maktbalansen i verden alltid er en teknologibalanse. USA trenger partnere som kan sikre sine interesser mer effektivt, og det er bare et begrenset antall partnere der ute. Derfor, for å jobbe sammen, må USA oppnå en form for forståelse med sine partnere.
Fra et indisk perspektiv er det et enda mer begrenset antall land som kan være partnere, og USA er virkelig et optimalt valg for India. Derfor er det i dag et tvingende behov for India og USA for å samarbeide der mesteparten av partnerskapet er knyttet til teknologi, mens «en del av det» kan spille over til forsvars- og sikkerhetssfærer, og en tredje del kan være politikk.
Faktum er at i dag er Det globale sør veldig mistroende til det globale nord, og det er nyttig for USA å ha venner som tenker og snakker godt om Amerika. Og India er et av få land som har evnen til å bygge bro over polariseringen i verdenspolitikken – øst-vest, nord-sør.
3. Jaishankar befestet subtilt det overbevisende argumentet ovenfor med et uuttalt forbehold om at Biden-administrasjonen ikke burde stille urealistiske krav til Indias uavhengige politikk eller utfordre dets kjerneinteresser for at det ikke skulle være kontraproduktivt.
Poenget ble drevet hjem ved å rette oppmerksomheten mot en fantastisk geopolitisk virkelighet at Russland snur ryggen til sin tre hundre år gamle søken etter en europeisk identitet og gjør en iherdig innsats for å bygge nye relasjoner på det asiatiske kontinentet. Russland er en del av Asia, men dets omdreiningspunkt handler om å spille ut en sterk rolle som en asiatisk makt. Dette får faktisk store konsekvenser.
Når det gjelder India, har forholdet til Russland holdt seg «ekstremt stabilt siden 1950-tallet». Til tross for omskiftelsene i verdenspolitikken eller nåværende historie, passet begge sider på å holde forholdet «veldig veldig stabilt.» Og det er fordi Delhi og Moskva deler en forståelse av at det er et «strukturelt grunnlag» for at de to landene jobber sammen, og derfor viser begge «stor omsorg for å opprettholde forholdet og sikre at det fungerer.»
«Skogene er vakre, mørke og dype …»
Implisitt i tanken ovenfor ligger et sterkt budskap om at gitt viktigheten av det russisk-indiske strategiske partnerskapet, er det nesten umulig å isolere India. Jaishankar kunne ha understreket poenget sitt ytterligere ved å gi en lang beretning om Indias grensekonflikt med Kina (i faktiske termer fra et indisk perspektiv), men betydelig nok uten å tilskrive motiver til den kinesiske oppførselen eller skynde seg inn i karakteriseringer av den i et behov for selvhevdelse.
Den spennende delen kom da Jaishankar var åpen nok til å drøfte den kinesiske marinens tilstedeværelse i Det indiske hav på en rasjonell måte og nekte å blande sammen Indias QUAD-medlemskap med det.
Jaishankar avviste de utslitte forestillingene som amerikanske analytikere hadde formidlet av et kinesisk “string of pearls” («perlehalsbånd», o.a.) rundt India, og bemerket i stedet rolig at den jevne økningen i den kinesiske marinen de siste 20-25 årene er en refleksjon av den kraftige økningen i størrelsen på den kinesiske marinen.
Det er tross alt å forvente at når et land har en større marine, vil den være mer synlig. Når det er sagt, er det bare realistisk for India å forberede seg på en langt større kinesisk tilstedeværelse enn før.
Viktigere er at maritime bekymringer i dag ikke er mellom to land. De er i sin natur bekymringer som alle land må håndtere. I ettertid har USAs tilstedeværelse i Det indiske hav blitt mindre i dag, og det etterlot hull i en tid da truslene faktisk økte.
Men India ser ikke på QUAD som noe som nødvendigvis rettet inn på å motarbeide Kina, siden det vil være «litt gammeldags å rette seg mot et annet land». Det er naturligvis globale fellestrekk som skal ivaretas, og «det er bekymringer der som er bedre tilnærmet hvis land samarbeider.»
Dessuten er India ikke lenger sikker på om USA ville svare på en ny tsunami i Asia med samme hastighet og omfang som før under tsunamien i Det indiske hav i 2004. «Tidene har endret seg, styrkenivåene har endret seg og evnene har endret seg. Og Kina er et av de landene hvis evner har økt.» Men India jobber med land «som det kan jobbe med og ikke med land det ikke kan jobbe med».
Skiftet i tonen i den indiske fortellingen etter de korte utvekslingene mellom statsminister Narendra Modi og Kinas president Xi Jinping i utkanten av det nylige BRICS-toppmøtet har fortsatt.
Jaishankars uttalelser gjorde det helt klart at Indias forhold til Russland er ikke-diskuterbart, mens den overraskende delen er at Modi-regjeringen også fjerner det urolige forholdet til Kina fra en ekstern tredjeparts innblanding, og sørger antagelig for å la alle veier være åpne for normalisering gjennom bilaterale kanaler i en overskuelig fremtid.
Poenget er at hvis den amerikanske-kanadisk-femøyne-agendaen var å overvinne Indias strategiske autonomi, avviste Jaishankar det. På et tidspunkt kommenterte han merkelig nok sarkastisk at India verken er medlem av Five Eyes eller er ansvarlig overfor FBI.
Oppsummert foretrekker Delhi å håndtere tretten med Canada som et bilateralt spørsmål om terrorisme i alle dens manifestasjoner, inkludert løsrivelse, som også har en større sammenheng med Ottawas mangelfulle holdning politisk til Indias legitime sikkerhetshensyn og Canadas tilbøyelighet til å fortsette å blande seg inn i Indias indre anliggender som en portvokter for den «regelbaserte orden».
Les: Indias kanadiske gåte – Å være eller ikke være
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
