oss 100 kroner!
Denne artikkelen, her en del utvidet, ble refusert av NRK Ytring og deretter av Aftenposten, Bergens Tidende, Klassekampen og Nettavisen. Eller ble den sensurert? Mer om det til slutt.
21. november var det ti år siden protestene på Maidan i Kiev begynte, som førte til at over 100 mennesker ble drept og til statskupp 22. februar 2014. Eller «revolusjon» som NRK og andre tilhengere av kuppet kaller det.
NRK Dagsrevyen v/ Atle Bjurstrøm markerte tiårs-dagen med en påstand om at «rundt 100 sivile demonstranter ble skutt og drept av sikkerhetsstyrker under protestene». I virkeligheten vet ikke NRK og Bjurstrøm noen ting om hvem som drepte hvem i løpet av disse tre månedene. Dette fordi det regimet som kom til makta som følge av kuppet knapt har gjort noe for å finne ut av det, samt at NATO-regjeringer, regimets allierte under krigen som oppsto av kuppet, heller ikke har gjort noe for å få regimet til å finne ut av det. Denne artikkelen tar opp nettopp denne problematikken. «Hva kaller man et regime som yter straffefrihet til fascister?»
Det at de skyldige går fri forteller oss at personer knytta til regimet og NATO sannsynligvis er ansvarlige for mye av drepingen, som ble foretatt av blant annet snikskyttere. Klassekampen hadde i 2015 en avslørende artikkel om hva som skjedde på/rundt Maidan i 2013/14: «Slik ble Janukovitsj styrtet»,
https://klassekampen.no/utgave/2015-02-21/slik-ble-janukovitsj-styrtet Det er pussig at NRK ikke har fått med seg den, samt egne artikler fra 2014 som viste at USA var involvert i kuppet. Som denne: https://www.nrk.no/urix/bidro-usa-til-krisen-i-ukraina_-1.11930196
Demonstrantene var heller ikke bare fredelige, som NRK har påstått ved andre anledninger, stikk i strid med hva NRK Dagsrevyen sa mens det pågikk. Noen eksempler:
«Dei mange demonstrantene prøvde til slutt å ta seg inn i regjeringsbygget, men ble stoppa av tåregass» (Dagsrevyen 25. november 2013).
«Det som skulle være en fredelig demonstrasjon ble brått noe helt annet da en gruppe maskerte demonstranter forsøkte å bryte politisperringen med en hjullaster. (…) Over 100 politifolk skal være skadet i sammenstøtene (…) Demonstrantene stormet rådhuset i kveld og det er revolusjonær strategi fra 1917» (Dagsrevyen/Hans-Wilhelm Steinfeld 1. desember 2013).
«Demonstrantene blokkerte et regjeringsbygg. Ingen kom seg på jobb (…) Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst (…) Nå pågår det en debatt om at ikke de ultraekstreme nasjonalistene som angrep presidentens kontor tar over demonstrasjonene (…) for da kan det bli et blodbad» (Dagsrevyen/Steinfeld 2. desember 2013).
Kommentar: allerede 2. desember 2013 var det med andre ord kjent at denne prosessen mot statskupp/revolusjon, som NATO/EU-land åpent støttet mens den pågikk, ville kunne føre til krig, da nevnte type ‘revning’ som oftest skjer etter kriger. Allikevel fortsatte de sin støtte til prosessen, som ganske riktig førte til den krigen som eskalerte voldsomt da Russland invaderte Ukraina 24. februar i fjor.
«Fem er drept og tre hundre skadet i sammenstøt mellom politi og demonstranter i Ukraina» (Dagsrevyen 22. januar 2014)
«Etter uker med voldelige demonstrasjoner har det nettopp kommet meldinger…..» (Dagsrevyen 25. januar 2014).
«Flere forsøk på å okkupere statlige bygninger (…) Aktivistene var nøye med å vise at de har full kontroll over Justisdepartementet (…) De er i ferd med å organisere seg på militært vis (…) foreløpig ingen synlige skytevåpen å se. Men mange frykter at situasjonen skal komme helt ut av kontroll og at mer blod vil flyte» (Dagsrevyen 27. januar 2014)
«Landet er på randen av borgerkrig ble det sagt i den ukrainske nasjonalforsamlingen i dag» (Dagsrevyen 29. januar 2014, vel tre uker før kuppet lyktes).
«Minst fem demonstranter og to politimenn er drept (…) i Kiev og over hundre er skadet. Demonstranter angrep partihovedkvarteret til Janukovitsj. «Hvem er det som står igjen på Maidanplassen og demonstrerer og protesterer nå», spør Jarle Roheim Håkonsen. «Det er ikke så mange som demonstrerer, det er flere som slåss, og de er høyrenasjonalister ledet av Svoboda, et ganske ytterliggående og aggressivt nasjonalistparti. Dette er folk som ikke vil ha fred», svarer Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen 18. februar 2014.
«Gamle og unge hjalp til med å spa opp brustein og nye molotov cocktails blir gjort klar» (Dagsrevyen 19. februar 2014).
67 er bekreftet drept «det siste døgnet». 27 politifolk tatt som gisler (Dagsrevyen 20. februar 2014).
I min bok Krig som bestilt? finnes et lengre sammendrag av Dagsrevyens Ukraina-dekning i denne kritiske perioden. Den strekker seg fram til den katastrofale hendelsen med det malaysiske passasjerflyet som ble skutt ned over Ukraina i juli 2014. https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/krig-som-bestilt-9788270093199
Hvordan er det mulig for NRK å oppsummere disse demonstrasjonene som fredelige, stikk i strid med hva NRK sa for ti år siden? Hva vil så villedende ‘journalistikk’ bety for folks tillit til NRK, vel å merke hvis folk blir kjent med det?
Dagsrevyen av 21. november 2013 sa ikke noe om demonstrasjonene, som begynte da. Men Dagsrevyen sa at EU krever at «Yulia Timosjenko løslates før forhandlinger om samarbeid mellom EU og Ukraina kan komme i stand». Timosjenko hadde da vært fengslet siden 2011 grunnet økonomiske misligheter da hun som statsminister inngikk gasskontrakter med Russland. EU blandet seg altså inn i Ukrainas indre anliggender ved å kreve at en korrupsjonsdømt politiker ble løslatt. Jeg gjentar: EU blandet seg da inn i Ukraina, ikke Russland.
Hensikten med utbredte påstander om at sikkerhetsstyrkene sto for all drepingen på Maidan kan vi ikke vite. De skyldes i beste fall uvitenhet. Men NRK gjengir dem mot bedre vitende og det er lett å se hvilken funksjon det har, å gi legitimitet til kuppet og ikke minst til det faktum at Norge og andre NATO/EU-land støtta kuppet og kuppmakernes krigføring fra samme år.
Er det slik legitimitet NRK ønsker å gi med sin historieomskrivning 21. november og ved tidligere anledninger? Burde ikke NRK heller ha gjort noe for å opplyse det norske folk om at også norske myndigheter støttet kuppet og kuppmakerne da kuppet lyktes? Det hadde NRK og øvrige norske medier gjort hvis de hadde vært uavhengige.
Refusjon er ikke det samme som sensur. Men sensur forekommer i Norge, som i andre land, som jeg også viser i Krig, som bestilt? I dette tilfellet er det åpenbart at norske medier hegner om usannheter som ligger til grunn for og som gir legitimitet til den politikken de støtter og som norske og allierte myndigheter fører overfor Ukraina og Russland. De ligner på løgnene om at NATO/Norges kriger mot Libya og Syria begynte med fredelige folkeopprør. Det norske folk ville miste tillit til sine medier og myndigheter hvis de hadde blitt kjent med dette. Og den tilliten vil mediene og myndighetene bevare ved å tviholde på de usannhetene som ligger til grunn for politikken.
«Noen av oss har snakket sammen», het det gjerne da Einar Gerhardsen og hans menn styrte landet. Når opposisjonelle APere og andre fikk høre at disse mennene hadde snakket sammen skjønte de at den aktuelle saken allerede var mer eller mindre avgjort. Da hadde kanskje radio, TV og andre medier, i samråd med ‘noen’, allerede en stund dekket saken på en måte som hadde skapt en følelse av selvfølgelighet, av uunngåelighet. Stortingsmelding nr 15 (2008-2009) sier noe om hvordan slikt foregår den dag i dag:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører (mine understrekninger).
De store mediene skaper altså i en del tilfeller, i ‘konspirasjon’ med ledende politikere og tilknyttede organisasjoner, enighet om og aksept for politikk som ‘noen’ har bestemt seg for, før det blir aktuelt med votering i Stortinget. I dette tilfellet ‘noen’ utenfor Norges grenser. Det er «manifactured consent», eller fabrikert samtykke/konsensus, som Walter Lippmann kalte prosessen allerede i 1922, i sin bok Public Opinion. «En teknikk som brukes for å kunne kontrollere samfunnet». En teknikk som skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til endringene som ‘noen’ vil ha og en følelse av at det er nytteløst og eventuelt risikabelt å kjempe imot.
Disse ‘noen’ er som regel bare en liten klikk av mennesker og det dreier seg om endringer ovenifra, ikke fra ‘gølvet’ eller grasrota. Man trenger altså ikke flertall for å skape endringer i et demokrati så lenge man har et velsmurt PR og beslutningsapparat.
Les også:
Se også Oliver Stone: Ukraine on fire.
