oss 100 kroner!
USA blir dratt inn i en global krig.
Mens våpenhvilen mellom Israel og Hamas vil gi øyeblikkelig hjelp til både krigsherjede innbyggere i Gaza og familiene til gisler som er returnert, er dette ikke en tid for feiring. Netanyahu har gjort det klart at krigen vil fortsette til han oppnår «absolutt seier». Dette er dypt bekymrende, ikke bare for Gazas skjebne, men også fordi krigen allerede smitter over på resten av regionen.
I løpet av de siste fem ukene har IDF (Israel Defence Forces, Israels hær, o.a.) vært engasjert i daglige sammenstøt med Hizbollah langs den israelsk-libanesiske grensen, og har iverksatt flere luftangrep mot militser i Syria. I mellomtiden har Ansar Allah, Houthi-bevegelsen som kontrollerer det meste av Jemen, skutt opp flere langdistanseraketter mot israelske mål (som alle ble fanget opp). Disse gruppene har én ting til felles: de er alle støttet av Iran – som selvfølgelig også Hamas selv. Det er faktisk ingen overdrivelse å si at Israel er effektivt engasjert i en lavintensitets proxy-krig med Iran, eller at USA, som en avgjørende alliert av Israel i regionen, også er fanget opp i denne proxy-krigen.
Siden 7. oktober har USA for alvor styrket sin militære tilstedeværelse i Midt-Østen ved å utplassere to hangarskipsgrupper, en atomdrevet ubåt og mer enn 3000 ekstra soldater – noe som bringer det totale antallet amerikanske soldater i regionen til rundt 60.000. Washington har også betydelig økt forsyningen av våpen til Israel, og tilbudt nesten utvetydig støtte til Israels brutale angrep på Gaza, noe som gjør det til en medkriger overfor Israels fiender.
Resultatet er at angrep på amerikanske tropper i regionen den siste måneden har eskalert dramatisk, med nesten 60 angrep på amerikanske baser i Syria og Irak, hvor USA har henholdsvis 900 og 2500 soldater. Som svar har USA utført flere luftangrep mot Iran-støttede militser i Syria. Disse ble beordret av Biden, forklarte forsvarsminister Lloyd Austin , «for å gjøre det klart at USA vil forsvare seg selv, sitt personell og sine interesser».
Fram til nå har hver part i denne konflikten kalibrert sine handlinger for å maksimere deres politiske innvirkning – i tilfellet med Iran og dets allierte, vist støtte til Gaza og øke deres popularitet over hele Midtøsten – samtidig som de håndterer risikoen for eskalering. Ingen er interessert i en fullverdig regional krig: Israel har ikke råd til å åpne opp nye fronter, mens Iran ikke har noen interesse i å fullstendig oppheve den nye regionale status quo etter 7. oktober, som de har den største fordelen av.
Ifølge Reuters sa Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei til Hamas da de møttes i Teheran i begynnelsen av november at landet hans ville fortsette å tilby politisk og moralsk støtte, men ikke gripe direkte inn i krigen. Denne forsiktige tilnærmingen ble gjentatt i en nylig tale av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, der han berømmet Hamas for deres evne til å konfrontere Israel på egen hånd, og berømmet sin egen organisasjon for å avlede Israels oppmerksomhet ved å engasjere IDF i Sør-Libanon. Foreløpig ser det ut til at arabiske land, så vel som Tyrkia, følger en lignende tilnærming: snakker hardt om Israel, men tar få konkrete tiltak, som for eksempel en oljeembargo i syttitallstil.
Ikke alle fraksjoner av Irans «motstandsakse» ser imidlertid ut til å være enige i denne ikke-eskalerende strategien. De jemenittiske houthiene – som Teheran ikke har full kontroll over – har i realiteten erklært krig mot Israel, og som søndag trappet opp handlingene sine ved å beslaglegge et israelsk-tilknyttet lasteskip i en avgjørende rute for Rødehavet, og ta dets 25 besetningsmedlemmer som gisler. Gruppen sa at alle fartøyer knyttet til Israel «vil bli et legitimt mål for væpnede styrker», og at dette bare markerer begynnelsen på deres handlinger. Selv om IDF har benektet at det aktuelle skipet er israelsk, og signaliserte at det ikke vil bli noen gjengjeldelse, representerer dette fortsatt en svært alvorlig trussel for Israel, siden det gjør det stadig mer risikabelt og kostbart for skipene deres å bruke Suez-kanalen .
USA følger denne utviklingen nøye. Mens et mindretall av neokonservative fanatikere ser på situasjonen som en perfekt mulighet til å krone sin langvarige drøm om å angripe Iran, virker Biden-administrasjonen mer bekymret for utsiktene til en potensiell militær eskalering i regionen.
Som det er, er Washingtons støtte til Israel allerede i ferd med å kompromittere deres rykte i regionen. Ifølge et diplomatisk dokument innhentet av CNN tidligere denne måneden, har amerikanske diplomater i arabiske land advart Biden-administrasjonen om at dens robuste støtte til Israel «gjør at vi mister det arabiske publikumet i en generasjon framover» og blir sett over store deler av Midtøsten «som materiell og moralsk skyld i det de anser som mulige krigsforbrytelser». Washington Post rapporterte også nylig, basert på uttalelsene fra arabiske ledere og analytikere, at USAs støtte til Israels handlinger «risikerer å gjøre varig skade på Washingtons stilling i regionen og utover».
Dette er et massivt tilbakeslag for en administrasjon som før 7. oktober skrøt av suksessen med sin strategi med arabisk-israelsk tilnærming som en måte å hevde USAs innflytelse i regionen på bekostning av Iran og Kina. For i dag er det ikke bare Iran som drar nytte av denne situasjonen – men også Kina og Russland.
Siden Hamas’ angrep har Putin stilt seg på linje med den arabiske verden og det globale sør i å fordømme Israels handlinger i Gaza på det sterkeste, etterlyse en våpenhvile og en tostatsløsning, og anklaget i utilslørte ordelag «de nåværende regjerende elitene i USA og dets satellitter» for å bære ansvaret for kaoset i Midtøsten og andre steder. I mellomtiden har Kina sett en mulighet til å presentere seg som regionens fredsskaper. Det er ikke tilfeldig at det første seriøse internasjonale toppmøtet for fred i Midtøsten, med delegater fra alle store arabiske og muslimske nasjoner, nettopp fant sted i Beijing, snarere enn Washington (eller Brussel, for den saks skyld). Møtet var et tydelig tegn på hvordan Kina fyller det myke maktvakuumet som er etterlatt i regionen av USA, som ikke lenger blir sett på som en troverdig fredsmegler.
Med sin innflytelse som blir stadig mindre, er det ikke rart at Biden-administrasjonen er bekymret for å bli dratt inn i en større regional konflikt. Tidlig i krigen advarte det amerikanske utenriksdepartementet om et økt «potensial for terrorangrep, demonstrasjoner eller voldelige handlinger mot amerikanske borgere og interesser», og lignende advarsler har siden blitt utstedt av Department of Homeland Security og FBIs direktør Chris Wray. Dette forklarer hvorfor, ifølge en rapport fra Axios, uttrykte forsvarsminister Austin nylig bekymring overfor sin israelske motpart om Netanyahus rolle i å eskalere spenningen med Hizbollah. «Noen i Biden-administrasjonen er bekymret for at Israel prøver å provosere Hizbollah og skape et påskudd for en bredere krig i Libanon som kan trekke USA og andre land videre inn i konflikten,» het det.
Som journalisten Branko Marcetic bemerket, er dette «en kraftig påminnelse om at Biden-administrasjonens nåværende politikk med ubetinget støtte til den israelske regjeringens krig mot Gaza har ingen fordeler og bare ulemper med hensyn til amerikanske interesser». Så hvorfor fortsetter Washington å støtte Israel kraftig? For nesten to tiår siden fremhevet John Mearsheimer og Stephen M. Walt kraften til den amerikanske pro-israelske lobbyen, som hadde «klart å avlede USAs utenrikspolitikk så langt fra det den amerikanske nasjonale interessen ellers ville tilsi, samtidig som de overbeviste amerikanerne om at USA og israelske interesser er i hovedsak identiske».
I dag ser dette ut til å være sannere enn noen gang. Selv om det er klart at USA har en interesse i å deeskalere situasjonen i Gaza, er det like klart at Netanyahus ekstremistiske, ultranasjonalistiske regjering, som inkluderer flere selverklærte fascister, ikke har til hensikt å forhandle frem et politisk oppgjør med palestinerne. Ifølge en konfidensiell rapport fra den nederlandske ambassaden i Tel Aviv er strategien å «bevisst forårsake massiv ødeleggelse av infrastrukturen og sivile sentra» i Gaza, for å «vise Iran og dets fullmektiger at de ikke vil stanse overfor noen ting». Faktisk har flere fremtredende israelske tjenestemenn åpent snakket om å «slette», «flate ut» og til og med «atombombe» Gaza.
Det burde da ikke komme som sjokk å være vitne til hvordan det amerikanske etablissementet begynner å se på den nåværende israelske regjeringen som en belastning. På spørsmål om Netanyahus potensial til å forhandle frem en tostatsløsning tidligere denne måneden, svarte Hillary Clinton : «Jeg tror ikke det er noen bevis for det. Jeg tror det israelske folket må bestemme over hans lederskap». Med andre ord, å forhandle frem en langsiktig løsning på den israelsk-palestinske konflikten krever sannsynligvis ikke bare regimeskifte i Gaza – men også i Israel. I mellomtiden, i en nylig kronikk truet Biden med å innføre visumforbud mot voldelige bosettere på Vestbredden, talte mot blokaden av Gaza, og bekreftet ideen om en palestinsk stat.
I mellomtiden, hvorfor bruker ikke USA sin innflytelse til å tøyle Israel? Ifølge en nylig Washington Post-artikkel hevder tjenestemenn i Biden-administrasjonen «de ikke er i stand til å utøve betydelig innflytelse på USAs nærmeste allierte i Midtøsten for å endre kursen». Det er i beste fall en tvilsom påstand. Washington er tross alt Israels største militære støttespiller, og gir det mer enn 80 % av våpenimporten. Ganske enkelt, Israel ville ikke være i stand til å føre sin nåværende krig uten USAs støtte.
Dette gjør USAs holdning desto mer forvirrende. Men vi burde kanskje ikke bli overrasket: ved å love sin ubetingede støtte til Israel, har Biden uunngåelig bundet sin skjebne til Netanyahus – en skjebnesvanger beslutning som ikke bare kaster en mørk skygge over hele regionen, men også over Bidens mulighet for gjenvalg også.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd.
