oss 100 kroner!
Dette er tredje del i en serie på 7 artikler om Russia Gate. Artiklene vil komme hver uka framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.
Av Th. Olsen.
I del 2 viste jeg til en del av de tingene som gjorde at narrativet om den russiske hackingen begynte å sprekke opp, spesielt angående de tekniske undersøkelser av bevisene. Men når vi kommer til delen av historien som handler om det private sikkerhetsselskapet CrowdStrike blir det hele enda mer pussig, og faktisk temmelig latterlig. De tre hovedtemaene i denne delen er for det første de digitale sporene som “russerne” ved uhell hadde lagt igjen, og allerede her blir historien egentlig hysterisk komisk. Det andre er det absurde faktum at FBI ikke undersøkte, eller ikke fikk lov (!) å undersøke, serverne hos DNC (Det Demokratiske Partiets Nasjonal-komité) som angivelig var blitt hacket. Det tredje viktige elementet er påstanden om at CrowdStrike hadde funnet solide bevis for hacking; en påstand som etter hvert viste seg å være usann.
Når det gjelder CrodwStrike samt en del andre temaer har The Duran denne gode gjennomgangen, det anbefales å se hele. Aaron Maté er som nevnt en annen som har en rekke gode gjennomganger av CrowdStrikes involvering. For å si to ord om Maté så er han en av de journalistene som har gjort grundigst og mest omfattende arbeid med å avsløre hele Russia Gate-bløffen. Det kan også tillegges at han politisk nok må plasseres langt ut på venstresiden, og er absolutt ikke en Trump-tilhenger.
I tillegg kommer en av etterforskerne fra House Intelligence Committée, Kash Patel i dette intervjuet her med mye viktig informasjon, både som gjelder en rekke andre av temaene tilknyttet Russia Gate-sagaen, men også en del om CrowdStrike.
CrowdStrike
CrowdStrike er et privat cyber-sikkerhetsselskap, her er omtalen fra Wikipedia. Det ble grunnlagt i 2011 av Dmitry Alperovitch og George Kurtz. I 2012 kom den tidligere FBI-ansatte Shawn Henry inn som leder for et datterselskap. Hvis man ser på historikken til selskapet i Wikipedia er det ikke måte på hvor effektive de har vært i å avsløre kinesisk og spesielt russisk ulovlige aktiviteter i USA. Det kan godt hende dette er reelle saker, men med tanke på at de ble avslørt i å ha forfalsket en slik sak om russisk hacking i Ukraina kan man alltids lure litt på hva dette firmaets virksomhet egentlig dreier seg om.
ConsortiumNews skriver følgende om Alperovitch:
Den har i stedet basert seg på rapportene produsert av CrowdStrike, et firma som er innhyllet i motstridende interesser langt utover det faktum at det er ansatt av DNC. Dmitri Alperovitch, dets medgründer og teknologisjef, er kjent som kraftig anti-russisk. Han er seniorstipendiat ved Atlantic Council, som lider av de samme fordommene. Slike problematiske sider er det mange av.
Dmitry Alperovitch som den gang ledet CrowdStrike, er kjent som en rabiat Putin- og Russlandhater. Han er Senior Fellow hos NATO-tenketanken Atlantic Council og han er også tilknyttet World Economic Forum.
Hva gjorde CrowdStrike?
Det viste seg etter hvert at det var DNC-avdokaten Michael Sussmann fra advokatfirmaet Perkins Coie som hadde hyret CrowdStrike. Dette er for øvrig samme person som også koblet inn Fusion GPS for den falske bevismappen kalt Steele Dossier, som vi kommer tilbake til i neste del. Han jobbet på oppdrag for Clinton-kartellet, noe han holdt skjult for FBI. Sussmann ble senere faktisk tiltalt for sin rolle i Russia Gate, men ble til slutt ikke dømt.
Den tvilsomme aktiviteten og rollen til CrowdStrike har for lengst kommet for dagen mange steder, men til tross for det står myten fast og opprettholdes for eks. av Wikipedia:
Rettsmedisinske bevis analysert av flere cybersikkerhetsfirmaer, CrowdStrike, Fidelis og Mandiant (eller FireEye), indikerer sterkt at to russiske etterretningsbyråer separat infiltrerte DNC-datasystemene. Det amerikanske cybersikkerhetsfirmaet CrowdStrike, som fjernet hackingprogrammene, avslørte en historie med møter med begge gruppene og hadde allerede navngitt dem, kalt en av dem Cozy Bear og den andre Fancy Bear, navn som brukes i media.
Guccifer 2.0
Tilbake til narrativet om hvem som stod bak hackingen – den 14. juni 2016 kom som nevnt plutselig internettkarakteren/profilen “Guccifer 2.0” på banen med en blogg-post hvor det blant annet stod følgende informasjon:
(Faksimile fra Guccifer 2.0’s bloggpost)
Narrativet tilknyttet den såkalte Guccifer 2.0’s inntreden i manesjen er at ovennenvte bloggpost skal forestille en slags reaksjon fra Guccifer 2.0 selv på at CrowdStrike kalte aktørene bak hackingen for “sofistikerte hacker-grupper”. Guccifer 2.0, som ifølge narrativet skal ha vært en GU-agent blir altså så smigret/irritert at han bare ikke klarer å la være å legge ut en post på internett hvor han røper at det bare er han, “en enslig hacker” som står bak. I tillegg referer han til den rumenske kjendis-hackeren Guccifer som angivelig skal ha klart å hacke en del kjendiser gjennom årene, med kommentaren om at Guccifer kanskje var den første til å klare det, men definitivt ikke den siste (les han selv, Guccifer 2.0 hadde jo også klart det).
Narrativet går videre ut på at Guccifer 2.0 den 14. juli 2016 skal ha overført de hackede epostene til Wikileaks, bare 8 dager før Wikileaks publisert de ca 28 000 filene. Vær da klar over at Wikileaks er kjent for å alltid sjekke innholdet grundig i det materialet de mottar, så de ansatte i Wikileaks må ha jobbet skjorta av seg i de 8 dagene for å rekke over 28 000 filer, for å si det mildt. Her er propaganda-maskineriet hos Wikipedia sin omtale per 28.07.23 av historien om at GU-agenten Gluccifer 2.0 skal ha overført filene til Wikileaks:
(Faksimile fra Wikipedia.org)
For å gjøre et lite hopp frem i tid, og foregripe gjennomgangen av selve Mueller-rapporten litt så opprettholdt Mueller det ene narrativeret etter det andre i sin rapport, men hver gang uten reelle bevis når det kom til stykket. Blant annet ble Guccifer 2.0 fullstendig stadfestet som GRU-agent (det heter egentlig GU-agent, som det heter etter Sovjetunionens oppløsning og reorgansiering av det russiske miltæret) fra Moskva. I tillegg står det i Mueller-rapporten at Guccifer 2.0 overførte filene til Wikileaks den 14.07.2016, men som man kan se dypt begravet i rapporten til Mueller på s. 47 står det plutselig også at man ikke kan utelukke at filene ble overført fysisk, av kurér:
(Faksimile fra Mueller-rapporten, s. 47)
Vi har i del 2 vist til de «russiske fingeravtrykkene». Men det var faktisk ikke måte på hvor voldsomme de russiske fingeravtrykkene var, de var egentlig mer som rene visittkort å regne skal man tro på “funnene” til CrowdStrike som her blir diskutert:
(Faksimile fra Arstechnica.com)
Jeg regner med du forstår omfanget av det som står her – i metadataen fantes det altså uheldigvis (for den russisk etterretningstjenesten) navnet på en av de mest kjente sjefene for Sovjetunionens hemmelig politi! Men det er mer – den russiske etterretningsagenten (Guccifer 2.0), som ifølge eventyrfortellingen faktisk jobbet nærmest direkte på ordre fra Putin, hadde også kommet i skade for å bruke russisk VPN:
(Faksimile fra Arstechnica.com)
Hvis du nå synes historien begynner å bli vel idiotisk, skal du vite at narrativet lekende lett kan begrunnes:
…de etterlatte fingeravtrykkene impliserer en russisktalende person med en nostalgi for landets tapte Sovjet-epoke.
Ja du leser faktisk korrekt, rett og slett nostalgi for Sovjet-epoken!
FBI undersøkte ikke de “hackede” serverne
En av de elementene som kanskje klarest viser hvor idiotisk hacker-narrativet er dreier seg om det følgende, nok en gang fra Consortium News:
Bak ICA ligger andre utilgivelige realiteter. FBI har aldri undersøkt DNCs dataservere – en utelatelse som er mer enn absurd.
Det er litt som man ikke tror sine egne øyne. FBI har altså ikke etterforsket/undersøkt «åstedet», altså de påståtte hackede serverne til DNC! Men det blir verre. Myndighetene/FBI fikk riktignok se noe av informasjonen fra CrowdStrike, men det var brudstykker og/eller såkalt “redacted” (sensurert) utgave (!), men de fikk faktisk heller aldri noen fullstendig sluttrapport! Årsaken til dette var at det aldri ble produsert noen slik sluttrapport, og FBI avkrevde heller ikke dette av CrowdStrike. Ray McGovern forklarer her mer om dette:
CrowdStrike, det kontroversielle cybersikkerhetsfirmaet som den demokratiske nasjonale komiteen valgte fremfor FBI i 2016 for å undersøke sine kompromitterte dataservere, produserte aldri en uredigert eller endelig analyserapport for regjeringen fordi FBI aldri krevde det, har justisdepartementet innrømmet
Og videre om at dette også ble innrømmet av FBI-direktør Comey:
Da innrømmet FBI-direktør James Comey i et vitnemål for kongressen at han valgte å ikke ta kontroll over DNCs «hackede» datamaskiner, og sendte ikke ut FBI-dataeksperter for å inspisere dem, men han har hatt problemer med å forklare hvorfor.
Justisdepartementet innrømmer altså at det aldri kom noen slik rapport, fordi FBI rett og slett ikke hadde bedt CrowdStrike om å få en slik rapport! Det utrolige var at nesten ingen i korporativ-pressen “dro i nødbremsen” og begynte å undersøke hva de selv drev med i denne saken. Det var kun såkalt “alternativ-presse” i tillegg til det som gjerne på autopilot diskrediteres med benevnelsen “ytre høyre”, som omtalte absurditetene, for eks som her av The National Pulse:
Under omstendighetene burde FBI ha analysert DNC-datamaskinene for å bekrefte Guccifer-hakket. Utrolig nok ble inspeksjonen utført av CrowdStrike, den samme Atlantic Council-tilknyttede private entreprenøren betalt av DNC som allerede hadde konkludert i The Washington Post at det var et hack og at Putin sto bak det.
The Hill er dog et unntak fra de mer etablerte mediene, hvor de her tok opp denne saken og at FBI-direktør James Comey faktisk ble nødt til si noen ord om det:
(Faksimile fra Thehill.com)
Her burde eventyrhistorien vært død og gravlagt hos 90 % av verdens og Norges befolkning. USA hadde altså etter den offisielle historien og ramaskrikene å dømme angivelig ha blitt utsatt for russisk angrep, hacking og valginnblanding, men i stedet for at FBI undersøkte serveren gikk dette oppgaven i stedet til en privat aktør; en aktør som lynraskt allerede 14. juni hadde vært ute med svaret på gåten: russerne og Putin stod direkte bak det hele.
Hvis ikke du allerede ligger og vrir deg på gulvet i latter kan vi jo lage en hypotetisk analogi til Norge:
Det blir avslørt at russisk etterretning har trengt seg inn i datasystemet til Arbeiderpartiet (og faktisk der funnet en mengde bevis på forbrytelser og juks fra Arbeiderpartiet, men akkurat det var det ingen som var opptatt av). PST spør Arbeiderpartiet pent om å få etterforske, men får ikke lov! «Takk for tilbudet PST, hyggelig av dere, men vi har hyret et privat sikkerhetsselskap som noen av oss kjenner, til å gjøre jobben, ikke tenk på det dere», svarer altså Arbeiderpartiet. Og PST har ikke noen særlig innvendinger mot å bli avspist på den måten, og maser ikke noe mer om dette. PST spør heller aldri dette private sikkerhetselskapet om å få en ferdig bevis-rapport fra dem. Og presse og andre stusser heller ikke særlig over dette.
En slik historie tror altså de fleste nordmenn på uten videre seremoni og uten kritiske spørsmål.
CrowdStrike innrømmet at de likevel ikke hadde bevis
Hvis du har hørt uttrykket «opp som en hjort ned som en skinnfell», har vi en amerikansk utgave her. Også historien omkring CrowdStrike falt mer og mer sammen ganske fort, og etter hvert kom faktisk behovet for at CrowdStrike gikk ut å prøvde seg på et slags forsøk på å bortforklare det som begynte å fremstå som mer og mer absurd, her juni 2020:
(Faksimile fra CrowdStrikes egen nettside)
Greit nok, da sier du kanskje: «men det respekterte selskapet CrowdStrike fant i hvert fall bevis for russisk hacking, og sparte FBI for masse tid og ressurser, så da endte det jo godt tross litt «rar» prosess?». Nei, faktum var at da lederen for firmaet, Shawn Henry vitnet i en høring i House Intelligence Committeé i desember 2017 måtte han krype til korset og innrømmet at de ikke hadde gjort noe teknisk undersøkelse som avstedkom bevis for russisk hacking:
(Faksimile fra RealClearInvestigations.com)
Aaron Maté fra The Grayzone som allerede nevnt har gjort en glimrende jobb med å avsløre bløffen om Russia Gate omtaler dette ytterligere her.
Når ting blir såpass absurd som ved disse elementene av historien (hackingen og CrowdStrike) burde folk for lengst begynt å betvile hele historiens ekthet, og det krever nærmest et intenst, brennende og altoverskyggende ønske om å ikke ville vite noe av sannheten for å på dette tidspunkt fortsatt snakke om historien som om den er sann.
