Det jubles for vedtaka på Fellesforbundets landsmøte, overveldende vedtatt mot forbundsledelsen: Gå ut av EUs energibyrå Acer og EUs energiunion («vårt eksisterende markedsbaserte kraftregime»), åpne for utmelding av EØS og å reforhandle avtalen om utenlandskablene. I tillegg vedtok landsmøtet, også det sterkt imot forbundsledelsen, å beholde dagens AFP-ordning.
Dette er virkelig bra jobba av dem som leda arbeidet for disse vedtaka, og dem som stemte for dem — gratulerer!
Men tror du dette tar nattesøvnen fra forbundsleder Jørn Eggum, Jonas Gahr Støre og hele den øvrige Ap-ledelsen? Dessverre, nei. På ingen måte. Det er en dagligdags oppgave for LO-ledelsen å nulle ut vedtak som går dem imot, motarbeide dem og å vri seg unna grunnplanets meninger og vedtak. «Vi går rett fram, samma hva vi støter på». Det er nærmest en grunnleggende samfunnsfunksjon, «den norske modellen», for Ap-ledelsen. Den har allverdens muligheter til å sabotere og med forskjellige «vetopunkter» å hindre at et vedtak og meninga bak det blir gjennomført.
Tenk bare på nederlaget for Ap i folkeavstemninga om medlemskapet i EU i 1992. Norge blei likevel innmeldt som det mest underdanige medlemmet gjennom det sære påfunnet EØS.
Ap-ledelsen veit at når opposisjonen vinner en langvarig og voldsom politisk kamp om et vedtak, så finnes det verken krefter eller vilje igjen til å fullføre kampen for å få vedtaka gjennomført. Det vil skje disse gode vedtaka også, ikke minst disse.
«Forbundsleder Jørn Eggum avsluttet landsmøtet med å love at vedtakene vil bli fulgt opp. Han understreket at det vil bli krevende». I følge landsmøtereferatet i Fri Fagbevegelse.
Virkelig, vil forbundsledelsen bøye seg for medlemmene?
Hvordan vil taperen i dette tilfellet, representert med Jørn Eggum, forbundsleder og medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet, følge opp dette? Det finnes mange praktiske eksempler på at ledelsen i Ap har opparbeida seg en utsøkt kunnskap om hvordan manipulere bort vedtak som de har tapt.
Det begynte før de gode vedtakene var fatta. Forbundsleder Jørn Eggum meldte fra om at ikke alle delegatene turte å møte opp til avstemning, på grunn av press om «å stemme rett», altså mot Eggum. Det er få som stemmer mot Eggum etter sin egen mening, bare «etter press», mener tydeligvis Eggum. Vi kjenner lukta av denne nye Eggum-forklaringa om at «valget ble stjålet». Som Hillary Clinton begynte med overfor Trump i 2016, og Trump overtok etter Clinton i 2020. Sånne anklager som Eggums kan brukes til å diskreditere og nulle ut legitimiteten til vedtak, og gjøre det lettere og bruke de triksene Ap-ledelsen har i sin ualminnelige rikholdige verktøykasse. Bare det at Eggen tapte ikke knepent som Clinton og Trump. Eggum fikk bare en av fire stemmer for sine forslag.
Høyesterettsdommen mot vindturbinene på Fosen er et annet eksempel på Aps evne til å manipulere bort å gjennomføre vedtak de er imot. For ikke å snakke om hvordan Ap brukte penger på å kjøpe bort motstanden at Norge nå har gitt fra seg priskontrollen på vår viktigste nasjonale ressurs, vannkrafta. Først dempe sjokket, og så seinere kjøre på med full marknadspris. Smart og politisk effektiv manipulering.
Også studier av politikk viser at det er mer vanlig enn uvanlig for dem med makt til å vri seg unna uønska vedtak. Den tyske politiske forskeren Robert Michels utforma en tese for mer enn hundre år sia: Oligarkiets jernlov. Ledelsen i det daværende tyske sosialdemokratiet fikk i praksis alltid gjennomslag for politikken sin, uansett hva som blei vedtatt av medlemmene, fant Michels ut . Og det var i ei tid der det var engasjerte medlemmer fra arbeidslivet som var medlemmer i partiet, ikke som i dag der medlemmene i Ap bare er karrierister som er med for å sikre seg mektige, behagelige og godt lønna stillinger etterpå. I Dagsavisen, en statsfinansiert avis, skriver politisk redaktør Lars West Johnsen 28.10.2023 en treffende beskrivelse av den individualismen og intrigemakeriet som har prega og som preger dette karrierepartiet.
Enhver ledelse saboterer medlemmene sine
Den norske forskeren i politikk, Stein Rokkan, oppsummerte de begrensingene et flertall har med tesen sin «Stemmer teller, ressurser avgjør». Stemmer på landsmøtet i Fellesforbundet teller, flertallsvedtaka kan spres med glede til meningsfeller om gjennomslag. Men ressurser avgjør. Ap-ledelsen kontrollerer forbundsstyret og alle dets maktmidler, ressurser, til utsetting og vrenging av vedtaket. Dermed blir det lite av det flertallet vil. Det blir aldri aktuelt å innkalle til et nytt landsmøte for å kreve de vedtatte vedtaka gjennomført. Og ledelsen kan trygt sabotere vedtaka, «situasjonen endret seg» kan de si, i forvissning at de veit at de i forbundsstyret kan gjøre hva de vil uten at de blir kasta. De blei ikke en gang kasta under årets landsmøte etter å ha tapt delegatenes og dermed medlemmenes tillit i avgjørende viktige saker. Samtidig føler ledelsen trygghet i kunnskapen om at det knapt finnes politiske journalister som vil kritisere ledelsen for at den trumfer landsmøtevedtaka. Journalistene vil heller kjøre kampanjer mot landsmøteflertallet som «populister», «konspirasjonsteoretikere» og for å være imot «den eneste mulige politikken».
For hver seier, et enda verre slag
Å være i opposisjon er krevende. En ser fram til et slag en skal kjempe og vinne, men så er det bare slag etter slag etter det igjen. Det er aldri hvile. Sterkere blir en ikke av at en skaper seg illusjoner om motstanderen. At Arbeiderpartiet er et mer eller mindre venstreorientert parti, er grunnlaget ethvert sjølerklært venstreparti har som sitt grunnlag, som SV og Rødt. Det er en illusjon og et sjølbedrag. Den oppfatninga gjennomsyrer all opposisjon i LO, i SV og i Rødt — og særlig i den statsfinansierte avisa Klassekampen. Da blir det veldig vanskelig å vinne over Arbeiderpartiets politikk.
Ap er ekstremhøyre
Det er Arbeiderpartiet som er ekstremhøyre. Arbeiderpartiet er USAs og EUs viktigste politiske verktøy i Norge. Ikke minst gjennom sin kontroll over LO. Arbeiderpartiet bomber fattige folk verden over på det minste vink fra USA. Før EU-kommisjonen har vedtatt et forslag omfordeling til de rike, har Ap gjennomført det i Norge. Ap har gått i spissen for å kaste bort oljeformuen på internasjonale aksjespekulanter i stedet for å bygge varig infrastruktur og andre goder for Norges innbyggere. Ap sikrer nasjonale og internasjonale posisjoner til medlemmene sine for å tjene USA. Ap-ledelsen lar seg ikke endre av noe demokratisk vedtak av betydning. De skjønner bare å bli avsatt.
Å frata Ap kontrollen over LO, må være det viktigste strategiske og taktiske målet.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
