oss 100 kroner!
En pensjonert elektriker som har tilbragt sitt yrkesliv “down under”, dvs. på den andre siden av kloden, sendte meg nylig en epost med følgende tekst:
“Har lest noen av dine artikler og som gammel elektroingeniør er jeg helt enig i mye av det du skriver. Elektromagnetisk energi og stråling er garantert skadelig, selv ved lave energinivå. Bra at du gjør viktig opplysningsarbeid om dette!
Etter en av dine siste artikler kom jeg til å tenke på noe jeg leste i det engelske tidsskriftet Electronics World + Wireless World på 90-tallet. Det handlet om mye av det du omtaler.”
Dette viste seg å være et spesialnummer fra februar 1990 om strøm og helsevirkninger, fullt av store og interessante artikler om det forskningen alt hadde funnet på den tida.
Her får du bladet og min oversettelse av sammendragene.
Jeg har oversatt de korte sammendragene i heftets innholdsfortegnelse. Så kan du se om du vil gå løs på selve artiklene, som du kan laste ned HER.
FELT SOM DREPER – INNLEDNING, side 96
Elektromagnetisk tåke skapt av dataterminaler, elektriske ledninger i boliger og høyspentledninger kan gi nøkkelen til en hel rekke livstruende sykdommer, herunder barnekreft. Denne trilogien av artikler samler bevis – epidemiologiske (sammenhengen mellom sykdom og dens miljø) og biofysiske (direkte observerbare cellulære effekter) – fra forskere over hele verden.
Trilogien antyder at rundt 10 til 15 prosent av alle krefttilfeller i barndommen kan tilskrives magnetfeltene som er forbundet med elektriske ledninger i og utenfor pasientens hjem. Andre fakta omfatter en observert 2,6 ganger høyere dødelighet av myelisk leukemi blant radioamatører og en forbløffende 13 ganger økt forekomst av denne sykdommen blant elektroarbeidere.
FELT SOM DREPER – EPIDEMIOLOGISKE BEVIS, side 98
Mistanker om de skadelige virkningene av lavfrekvent, ikke-ioniserende stråling dukket opp da en amerikansk forsker som lette etter årsaker til barneleukemi, besøkte pasientenes hjem og la merke til elektriske ledninger spredt rundt omkring i annen etasje. Påfølgende undersøkelser har i stor grad støttet den opprinnelige studien som ble utført i 1974. Av Simon Best.
FELT SOM DREPER – BIOFYSISKE BEVIS, side 112
Cellemembraner utgjør en formidabel elektrisk barriere. Selv om potensialforskjellen mellom cellens indre og ytre bare er 100mV, er den 5nm tykke membranen utsatt for en nesten utrolig potensialgradient på 20MV/m. EM-felt med lav intensitet har vist seg å forårsake membrannedbrytning med tilhørende tap av kalsium. Av Roger Coghill.
FELT SOM DREPER – POLITIKKEN, side 120
I USA kan kraftselskaper saksøkes for å utsette folk for overdrevent høye felt som stråler ut fra kraftledningene deres. Storbritannia har ennå ikke akseptert at problemet eksisterer.
KOMMENTAR, side 91
Ingen røyk uten ild: elektrisitet er helsefarlig.
Hvordan gikk det med disse funnene?
På 1990-tallet var det en god del bråk internasjonalt om helseskader fra strøm, særlig fra de elektriske og magnetiske feltene rundt høyspentlinjer:
Flere rettssaker fant sted i USA, med overveldende oppbud av advokater fra strømbransjen. Bransjens spill og argumentasjon – både fra strømselskapenes og statsforvaltningens side – er skildret av forskeren Andrew Marino, som selv sto midt oppe i det.
Andrew Marino er biolog som gjennom forsøk med mus i laboratoriet hos pioneren Robert O. Becker forsket på elektrisitetens biologiske rolle. Men så dukket det opp planer om høyspentstrekk rett ved boligen hans. Marino hadde da alt sett at juristene ble for svake om de ikke kunne nok biofysikk, så han tok like godt en doktorgrad i juss så han kunne prosedere saken for retten selv da han gikk til sak mot strømselskapet. For detaljer og argumentasjonen til partene, se boka Marino, A. & Ray, J.: Electric Wilderness, Cassandra Publishing, 2011, 115 s.
En del rettssaker om kraftledninger ble det også i Norge, uten at saksøkerne vant fram med helseargumenter. For skadelige helsevirkninger kunne ikke påvises sikkert, het det seg.
Bråket om helsevirkningene førte i Norge til at det ble gjort en forskerutredning om strøm og helsevirkninger. Blant annet deltok det folk fra Statens strålevern (i dag DSA, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet). I utredningen ble det redegjort for en del skadevirkninger, blant annet på cellenivå, men slått fast at funnene var beheftet med usikkerhet.
Utredningen ble grunnlaget for NoU’er – offentlige utredninger. Da koples politikken tydeligere inn: NOUene tolket usikkerheten som grunn til å hevde at ingen skadevirkninger kunne påvises, og at det derfor ikke var noen grunn til å endre kurs. (NOU nr. 20:1995: Elektromagnetiske felt og heise. Forslag til en forvaltningsstrategi og Elektromagnetiske felt og helse, Vurdering av de siste fem års forskning 1995 – 2000, rapport 1.6.2000, Helse- og omsorgsdepartementet)
Konklusjonen var altså “Fritt fram, så lenge skadevirkningene kan betviles!” Og det kan de som regel, om man bare graver dypt nok. Det ligger i forskningens natur og å kritisere tidligere forskning er selve forskningens vesen.
Bransjens strategi ble selvsagt å utnytte dette til å finne feil og trekke selv rimelig sikre eller alarmerende forskningsfunn i tvil så ikke “ugrunnet frykt” skulle hindre de store samfunnsmessige gevinstene ved utnyttelse av vannkraften.
Det er skummelt og ødeleggende når bransjens rolle blir å så tvil også om solide funn. Og det var presis det som skjedde. Vi kjenner det igjen fra tobakksindustrien, fra striden rundt alle mulige andre giftstoffer, og fra striden om mikrobølgene. (Se Steneck og Butlers bok Debatten om mikrobølgene – fra jakten på svar til bransjeforsvar, 2022, om du vil ha detaljer, både som en underholdende historisk beretning (Del 1 og 2) og som en redegjørelse om medisinske funn og dagens argumentasjonstriks (Del 3)).
I stedet for den føre-var-tankegangen som politikerne bekjenner seg til og har fått skrevet inn i Grunnloven, blir politikken dermed styrt av den næringsliberalistiske leveregelen som fikk gjennomslag i USA tidlig på 1970-tallet som motreaksjon til miljøbevegelsen, og som nå er ganske gjengs: “Dersom det hefter tvil om skadevirkningene man finner, trenger man ikke ta hensyn til dem!”
Slik diskrediterer Strålevernet og de aktuelle bransjene den kunnskapen de ikke liker, f.eks. ved å få forskning vurdert med målestokker som gir skylapper. (Å bare lete etter sammenhenger mellom energiintensitet og skade, slik man gjør med dosimetri, er en slik forblindende metode.)
Det som blir stående som akseptert av bransjen og av Strålevernet, blir da den forskningen som ikke gjør funn, og som derfor passer bransjens interesser. Slik sikrer bransjen seg størst mulig armslag, og må bare en og annen gang gi innrømmelser, som da avstanden fra høyspentledninger til boliger, barnehager etc. ble økt. Politikerne har i praksis abdisert fordi feltet er så komplisert og forskningen jo “ikke har funnet noe”. Det er ikke holdbart.
Den forskningen du kan lese om i Electronics World + Wireless World februar 1990 er altså stort sett “tilbakevist” fordi funnene “ikke er sikre nok”, eller så er den forbigått i stillhet. I all hovedsak er den like fullt fortsatt gyldig, mens interessen for strøm har avtatt i takt med at oppmerksomheten og forskningsmidlene ble flyttet til det trådløse, som gjorde sitt inntog for alvor midt på 1990-tallet med masseproduktet mobiltelefoni.
En annen sak som det alltid er viktig å ha i tankene, er at vi alle alltid påvirkes av våre omgivelser. Å fjerne all påvirkning er ikke mulig eller ønskelig. Og noen innrømmelser må vi også gi for å få velferdssamfunnets fordeler. Men det er en helt annen sak enn når vesentlige skadevirkninger skjules med urene midler eller av uvitenhet skapt gjennom strupt informasjon. I stedet bør de på bordet til diskusjon om de er verd prisen.
Denne teksten ble først publisert den 7.10.2023 på http://einarflydal.com
Einar Flydal, den 7. oktober 2023
Artiklene i Electronics World + Wireless World februar 1990 kan du laste ned fra https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2023/10/Wireless-World-1990-02.pdf
