oss 100 kroner!
Kontinentet velger vekst fremfor vestlig imperialisme.
I de siste to århundrene har menneskelig velstand korrelert med én faktor: energi, frigjort gjennom forbrenning av fossilt brensel. Dette er en selvinnlysende global sannhet. Europa og Nord-Amerika, de rikeste regionene på planeten, er også de med de høyeste CO2-utslippene per innbygger (sammen med de oljeproduserende Gulf-statene). Afrika, på den annen side, har verdens laveste nivåer av energibruk per innbygger – den gjennomsnittlige afrikaneren bruker mindre strøm enn et kjøleskap og rundt 600 millioner mennesker lever uten tilgang til strøm. Slik sett er det det «grønneste» kontinentet på planeten. Det er også det fattigste, med nesten en halv milliard afrikanere som lever i ekstrem fattigdom.
Mer enn noen annen ressurs er Afrika sultfôret på den energien det trenger for økonomisk utvikling. Dette er ikke på grunn av mangel på naturlige ressurser. Afrika har enorme reserver av kull, olje og naturgass. Men å utvinne disse ressursene og bruke dem til innenlandsk utvikling krever penger, infrastruktur, ekspertise og institusjonell kapasitet – som Afrikas fattigste nasjoner, spesielt sør for Sahara, dessverre mangler. En løsning er å samarbeide med utenlandske energiselskaper – inntil nylig, hovedsakelig europeiske og amerikanske firmaer – men det betyr at mye av den innenlandsproduserte gassen og oljen eksporteres i stedet for å brukes til lokal utvikling.
Men sett bort fra praktiske vanskeligheter har en ideologisk kraft de siste årene også kommet for å hindre potensiell utvikling: den globale politiske trosbekjennelsen til Net Zero.
Mens uttrykket allerede er assosiert med trange levestandarder i Vesten, truer Net Zero i utviklingsland med å låse land inn i evig underutvikling. Så langt har det hovedsakelig tatt form av at vestlige land begrenser utenlandske investeringer i fossilt brensel. Allerede i 2014 fant en studie at Overseas Private Investment Corporation, den viktigste amerikanske utviklingsfinansieringsinstitusjonen, hadde begynt «å investere hovedsakelig i solenergi-, vind- og andre lavutslippsenergiprosjekter som en del av [Obama]-administrasjonens innsats for å fremme ren energiteknologi».
Så, på COP26-klimatoppmøtet i 2021, lovet USA og flere europeiske land å slutte å finansiere olje- og gassprosjekter i utviklingsland. Biden-administrasjonen har siden gått enda lenger, og beordret stans i investeringer i «karbonintensive», fossilt brenselbaserte energiprosjekter globalt, og utstedt nye retningslinjer for multilaterale utviklingsbanker som Verdensbanken, «som tar sikte på å presse ut finansiering av fossilt brensel unntatt under visse omstendigheter». USA lovet også å motsette seg alle nye kull- og oljebaserte prosjekter, og å tilby bare «smal støtte» til naturgassprosjekter. Før det hadde Verdensbanken allerede sagt at den ikke lenger vil gi økonomisk støtte til olje og gass etter 2019. Andre internasjonale finansieringsgrupper, som Den europeiske investeringsbanken, har begynt å koble finans til klimatilpasning og avhjelpende tiltak, redusere eller stoppe finansieringen av fossilt brensel og til og med atomkraftprosjekter.
I mellomtiden, over hele Afrika, har det vestlige klimaindustrielle komplekset, sammensatt av frivillige organisasjoner og statlige utviklingsbyråer, begynt å pøse enorme mengder penger inn i vind- og solprosjekter. Og denne kombinasjonen av gulrot og kjepp var et klart påbud til fattige land i Afrika og rundt om i verden: hvis de ønsker å utvikle seg, må de gjøre det på en «grønn» og «bærekraftig» måte. Talsmenn og beslutningstakere begynte å presse fram ideen om at dette var fullstendig gjennomførbart – at fattige land kan generere all energien de trenger fra fornybare kilder, primært vind- og solkraft. At Afrika med andre ord kan oppnå Net Zero og industrialisering samtidig. Denne påstanden er en vrangforestilling – og en farlig.
Som Vijaya Ramachandran og Seaver Wang fra Breakthrough Institute nylig slo fast: «Uansett hva talsmenn og beslutningstakere sier, forblir disse billige scenariene kun for fornybar energi teoretiske og uprøvde selv for rike land.» Og det er åpenbart absurd å forvente at noen av verdens fattigste land skal oppnå på kort tid det selv verdens mest avanserte land ikke har klart å gjøre på et tiår. Til tross for billioner brukt på vind og sol, leverer solcellepaneler og vindturbiner fortsatt drøyt bare 3 % av global energi, mens fossilt brensel fortsatt står for over 80 % av den globale energimiksen – det samme som for tre tiår siden.
Faktum er at fossilt brensel fortsatt er den raskeste og billigste måten å kickstarte økonomisk vekst på, som det kinesiske miraklet fra de siste tre tiårene viser. Selv om fornybar energi (ideelt sett i kombinasjon med kjernekraft, som er fullstendig karbonfri) har en rolle å spille i utviklingen av Afrika og andre fattige regioner, har mange afrikanske land ikke noe annet valg enn å stole på fossilt brensel i de kommende årene (kull, olje og naturgass) hvis de ønsker å heve levestandarden. Det vil selvfølgelig i utgangspunktet bety høyere utslipp, men ikke vesentlig: Hvis Afrika sør for Sahara tredoblet sitt strømforbruk over natten ved bruk av naturgass, ville det bare legge til 0,6% til globale karbonutslipp. Men det vil også bety færre dødsfall som følge av fattigdom, nød og innendørs forurensning, som igjen vil gjøre afrikanske land mer motstandsdyktige mot virkningene av klimaendringer. Motsatt er krav fra talsmenn og beslutningstakere fra den rike verden om at utviklingsland må avstå fra bruk av fossilt brensel «svært sannsynlig å opprettholde den ekstreme fattigdommen som mange afrikanere står overfor», som Ramachandran og Wang skriver.
Å hindre utvikling i navnet til vestlig middelklasses luksustro, som i seg selv er et produkt av velstand bygget på fossilt brenselforbruk, er ikke bare umoralsk. Det er også en form for ideologisk imperialisme, slik kontinentets ledere har gjort det klart for de som er villige til å lytte. I 2021 skrev Ugandas president Yoweri Museveni en skarp artikkel i Wall Street Journal med tittelen «Solar and Wind Force Poverty on Africa», og hevdet at «Afrika ikke kan ofre sin fremtidige velstand for vestlige klimamål» og at «afrikanere har en rettighet å bruke pålitelig, billig energi, og å gjøre det hindrer ikke utviklingen av kontinentets fornybare energikilder».
I fjor gikk den senegalesiske presidenten og tidligere presidenten for Den afrikanske union, Macky Sall, et skritt videre og sa at «Afrika må være i stand til å utnytte sine store gassreserver i ytterligere 20 eller 30 år for å fremme utviklingen og gi tilgang til elektrisitet til 600 millioner mennesker som fortsatt er nødlidende. Det ville være urettferdig å stoppe oss.» Yemi Osinbajo, tidligere visepresident i Nigeria, kom med det samme argumentet: «Å begrense utviklingen av fossile brenselprosjekter og spesielt naturgassprosjekter vil ha en dyptgående negativ innvirkning på Afrika.»
Dette er ikke bare retorikk – det afrikanske opprøret mot Vestens krav har allerede tatt materiell form med flere nye energiprosjekter, etablert med eller uten Vestens støtte. For eksempel er den østafrikanske råoljerørledningen ment å transportere råolje fra Ugandas oljefelt til havnen i Tanga på Tanzanias østkyst, hvor den deretter skal selges videre til verdensmarkedene. Prosjektets motstandere inkluderer det USA-baserte Climate Accountability Institute, Frankrikes Friends of the Earth og EU-parlamentet, som sier at det vil bryte globale utslippsmål. Og mange vestlige banker – inkludert Standard Chartered Bank, HSBC, Barclays og store franske långivere – har offentlig sagt at de ikke vil støtte det.
Men regjeringene i Uganda og Tanzania sier at de har til hensikt å gå videre med prosjektet uansett, og hevder at de ikke har råd til å ikke utnytte naturressursene sine mens verden fortsatt kjører på fossilt brensel. Over hele kontinentet er noe av årsaken til tilbakeslagene at de vet at de om nødvendig kan henvende seg til en alternativ supermakt for finansiering: China National Offshore Oil Corporation er en av hovedinvestorene i rørledningen Uganda-Tanzania. I mellomtiden gjennomfører eller vurderer andre afrikanske land – Algerie, Nigeria, Mauritania, Senegal og andre – nye energiprosjekter, hovedsakelig innen naturgass, et relativt rent fossilt brensel som kan gi «overgangsenergi». Flere land utforsker også atomenergi, til tross for multilaterale utviklingsbankers avslag på å støtte atomkraftverk.
Den gode nyheten for Afrika er at tidevannet har begynt å endre seg også i Vesten, selv om det er av rent egoistiske grunner. Russlands invasjon av Ukraina og Europas beslutning om å koble seg fra russisk gass har sendt EU-land til å lete rundt i verden etter alternative forsyninger av gass – og Afrika er det åpenbare valget. Kontinentet har 13% av de globale gassreservene, bare litt mindre enn Midtøsten, og 7% av verdens olje, i tillegg til et stort potensial for fornybar energi. «Afrika kan være svaret på Europas umiddelbare gassproblem og dets langsiktige karbonproblem,» ifølge The Economist. Og dette er sannsynligvis grunnen til at Verdensbanken i mars kunngjorde at den ville støtte utviklingen av Mosambiks enorme naturgassressurser, og signaliserte et viktig skifte i institusjonens politikk.
Til syvende og sist bør vi være takknemlige overfor Afrika for å motstå den farlige og umenneskelige ideologien Net Zero, arrogant pålagt av Vesten over en verden som ikke lenger stoler på dem. Det neste trinnet er imidlertid å sikre at Afrikas ressurser først og fremst brukes til å fremme utviklingen av selve Afrika, i stedet for å forevige deres plyndring – det være seg fra Vesten, Kina eller noen andre.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
