oss 100 kroner!
Utslippene av klimagasser, som trass i alle planer og målsettinger ikke ser ut til å bli særlig redusert, fører til at Jorda blir varmere. En av de mange negative virkningene er at Golfstrømmen, som fører varmt vann fra Mexicogulfen nordover til våre farvann, ikke er like sterk som før. Den har faktisk blitt gradvis svakere helt siden 1700-tallet, særlig etter ca 1850. Bare siden 1950 har den avtatt ca 10%. Den britiske avisa The Guardian melder at to forskergrupper har funnet ut at Golfstrømmen nå er svakere enn på 1600 år (Guardian, 11.4.2023).
Dette burde bekymre oss alle, ikke minst norske politikere, langt mer enn det ser ut til å gjøre. Det hører med til barnelærdommen her til lands at det er Golfstrømmen som sørger for at Nord-Europa, og ikke minst Norge, har et vesentlig mildere klima enn Alaska, Grønland og Sibir, som alle ligger like langt mot nord.
Allerede i 2016 konkluderte IPCC i Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate (SROCC) at Golfstrømmen kommer til å bli ytterligere svekka gjennom dette århundret på grunn av fortsatte utslipp av klimagasser, mindre svekka dersom det ikke blir fortsatt høye utslipp.
I det relativt grunne havområdet øst for Grønland kjøles det varme vannet i Golfstrømmen ned. Kaldt vann er tyngre enn varmt (det har høyere tetthet), så det kalde vannet synker ned mot bunnen og renner sørover inn i den mye djupere Atlanteren. Det er denne avkjølinga som driver – og opprettholder – Golfstrømmen som strømmer nordover i de øvre vannlagene. Heldigvis for oss …
På grunn av den globale oppvarminga blir også havet varmere, og det kreves mer kulde i Arktis for å kjøle det ned. Men Arktis har tvert imot blitt mye varmere! Det kalde vannet i Nordishavet og Arktis blir også mindre salt på grunn av mere ferskvann fra de store elvene i Sibir og fra Grønlandsisen som nå smelter mye raskere enn før. Siden ferskvann er lettere enn saltvann, svekkes den djupe strømmen av kaldt vann sørover. Dette vannet blir derimot liggende i de øvre lagene og bremser opp Golfstrømmen slik at den blir svakere.
Det som gjør dette bekymringsfullt, er at dersom Golfstrømmen fortsetter å svekkes på grunn fortsatt økende CO2-nivå i atmosfæren, kan eller vil den til slutt nå et såkalt vippepunkt. Dersom det skjer, blir det brått slutt på at den svekkes gradvis og langsomt i takt med jevnt økende CO2-nivå i atmosfæren. Golfstrømmen vil stanse fullstendig, i løpet av et tiår eller to kanskje. Selv om det skulle lykkes å senke den globale temperaturen igjen, vil strømmen ikke gjenoppstå på lang tid, kanskje aldri. Mye annet kan ha skjedd i mellomtida. F.eks. kan Grønlandsisen ha forsvunnet.
Hva er egentlig et vippepunkt?
Vi kan ta et eksempel fra et litt enklere system enn Golfstrømmen. Anta at du sitter midt i en liten, åpen båt. Du kan rugge litt fra side til side slik at båten gynger, men den faller snart til ro igjen. Systemet – du og båten – er stabilt. Flytt deg litt til sida, og båten krenger litt. Systemet er fortsatt stabilt, men båten gynger kanskje mer og den faller seinere til ro igjen. Flytter du deg enda litt lengre til sida, krenger den enda litt mer. Fortsetter du slik, kommer du til et punkt der stabiliteten forsvinner. En aldri så liten bevegelse, og båten vil raskt tippe rundt. Da er du på vippepunktet. Har du passert det, er det for seint å flytte seg tilbake midt i båten. Den ligger med bunnen i været og du ligger i sjøen. Hele systemet har fullstendig endra karakter. Det oppfører seg på en helt annen måte enn før. Du har ikke lenger kontroll. Helt andre tiltak må til for å få båten på rett kjøl igjen.
Hva er det skumle med et vippepunkt? Du kan få båten til å slutte å krenge ved å flytte deg tilbake. Vi kan (iallfall i teorien) redusere den globale temperaturen og styrke Golfstrømmen ved å fjerne CO2 fra atmosfæren. Men om vi når et vippepunkt, starter det en galopperende utvikling det ikke står i vår makt å stanse. Om Golfstrømmen når vippepunktet, vil den gradvise svekkinga bli avløst av et sammenbrudd. Golfstrømmen vil rett og slett forsvinne, temmelig raskt.
Golfstrømmen er en del av AMOC
De to nord- og sørgående havstrømmene i Alanteren inngår i et atlantisk strømningsmønster som kalles AMOC – Atlantic Meridional Overturning Cirulation.
AMOC er i sin tur en del av det store, globale systemet av havstrømmer. Rødt i figuren indikerer varm strøm i de øvre vannlagene, blått indikerer kalde dypvannstrømmer. (Kilde: Robert Simmon, NASA.)
At AMOC nærmer seg et vippepunkt er ikke bare teori. Et vippepunkt trenger ikke komme som julekvelden på kjerringa. Det vil komme forvarsler om at stabiliteten blir svakere. Ytre, varierende påvirkninger gir større virkninger, og systemet vender langsommere tilbake til likevektstilstanden. Da bør alarmen gå. Flere analyser tyder på at et sammenbrudd for Golfstrømmen er en høyst reell trussel. Det kommer jeg straks til.
Forskerne er usikre på om eller når dette kan skje. Selvsagt vil det avhenge av i hvilken grad det lykkes å kutte utslipp og stabilisere – absolutt helst redusere – CO2-nivået i atmosfæren. IPCC konkluderte i 2016 (i SROCC) at det er lite sannsynlig med et sammenbrudd i dette århundret. Nyere analyser tyder på at det var kanskje optimistisk. «Vi veit fra paleoklimatiske data at det har skjedd en rekke drastiske, raske klimaendringer sentrert i Nord-Atlanteren på grunn av brå endringer i AMOC, åpenbart etter at AMOC har passert et vippepunkt», skriver den kjente klimaforskeren Stefan Rahmstorf (Rahmstorf, 2023). Seinest under den lille istida (som varte fra ca 1400 til ca 1850) var AMOC kraftig ustabil.
Niklas Boers er professor i modellering av Jord-systemet ved Det tekniske universitetet i München. Basert på observasjoner av saltkonsentrasjon og overflatetemperatur i Atlanteren hevder han at «i løpet av det siste hundreåret kan AMOC ha utvikla seg fra relativt stabile forhold til et punkt nær en kritisk overgang [dvs et vippepunkt]» (Nature, 2021, også omtalt i Guardian). Også andre forskere har gjort liknende funn.
Golfstrømmen og AMOC kan bryte sammen i dette århundret
De danske forskerne Peder og Susanne Ditlefsen (2023) har kommet til at om de rådende utslippene av klimagasser fortsetter, vil AMOC bryte sammen omkring midten av århundret. En annen gruppe forskere (S. Kim m.fl., 2022) mener derimot at klimavariasjoner kan utsette vippepunktet med oppptil 1300 år.
– At vi allerede kan se tegn på at AMOC blir destabilisert, er noe jeg ikke hadde venta og som jeg finner skremmende, sa Boers til Guardian. Ingen veit hvilket CO2-nivå som vil utløse et sammenbrudd for AMOC. «Det er noe vi rett og slett ikke kan la skje», sa Boers videre. «Så vi må bare holde utslippene så lave som mulig. Hvert eneste gram CO2 vi slipper ut i atmosfæren, øker faren for at dette kan skje, med ekstremt omfattende virkninger.»
Siden AMOC er en del av det globale systemet av havstrømmer, vil et sammenbrudd få virkninger over hele verden. Rahmstorf (2023) oppsummerer:
Et sammenbrudd for AMOC ville være en massiv katastrofe i globalt omfang. Noen av konsekvensene: Kjøligere og mer stormfullt vær i det nordvestlige Europa, en kraftig økning i havnivået, særlig langs den amerikanske atlanterhavskysten, de tropiske regnværsbeltene vil trekke sørover (som vi føre til tørke i noen områder og flommer i andre), svakere opptak av CO2 i havet, kraftig redusert tilførsel av oksygen i dyphavet, trolig sammenbruddd i økosystemer i Nord-Atlanteren, m.m. Dette er noe du virkelig vil hindre i å skje.
Han anbefaler OECD-rapporten Climate Tipping Points (2022). Den understreker hvorfor vippepunkt vil få så dramatiske konsekvenser: Endringene vil skje så raskt at hverken samfunnsmessige eller naturlige systemer vil rekke å tilpasse seg.
«Poenget er: Det er en risiko vi bør holde på et absolutt minimum», skriver Rahmstorf videre, og fortsetter:
Med andre ord: Vi snakker om risikoanalyse og å forhindre en katastrofe. Dette dreier seg ikke om å være 100 % sikker på at AMOC vil passere vippepunktet i dette århundret. Det er at vi helst vil være 100 % sikre på at den ikke vil det. Selv om det var bare f.eks. 40 % sannsynlighet for at analysen til Ditlevsen [nevnt foran] har rett i at vi vil nå vippepunktet mellom 2025 og 2095, så er det en vesentlig endring fra den tidligere IPCC-vurderinga at risikoen er mindre enn 10 %. Selv en risiko under 10 % slik IPCC hevda (de oppgir bare «middels troverdighet» [‘medium confidence’] til at den er så liten) er etter mitt syn veldig bekymringsfullt. Den bekymringen har økt kraftig med Ditlevsen-analysen – det er poenget, ikke om den er 100 % korrekt og sikker.
«Såsnart vi når null utslipp, vil den globale oppvarminga stanse i løpet av noen år», avslutter Rahmstorf. «Jo tidligere dette skjer, desto mindre er risikoen for å passere vippepunkt. Det vil også minimere en mengde andre tap, skader og menneskelige lidelser på grunn av ‘regulære’ følger av global oppvarming som allerede skjer overalt, enda vi ikke har passert noen viktige vippepunkt.»
Teoritillegg: Slik virker vippepunktet for AMOC
AMOC påvirkes av en rekke dels motstridende effekter. Det nytter derfor ikke å synse om hvordan utviklinga kan bli. Det er helt nødvendig å lage dynamiske matematiske modeller basert på observasjoner og etablert kunnskap fra oseanografi, fysikk, meteorologi, m.m. Hvis modellene beskriver tilstrekkelig korrekt de virkelige forholdene og de kreftene som bestemmer havstrømmene, vil modellanalysene fortelle oss hvordan AMOC kommer til å endre seg i åra som kommer. Sjølsagt vil det avhenge av i hvilken grad det lykkes å redusere utslippene av klimagasser. Dette er derfor lagt inn i modellene som forutsetninger. Ved å variere disse forutsetningene kan forskerne utvikle ulike framtidsscenarioer.
Figuren under (tillempa fra Rahmstorf, 2002) illustrerer hvordan modellene for AMOC forklarer sammenbruddet dersom den globale temperaturen fortsetter å øke slik at vippepunktet blir passert.
Den horisontale aksen viser tilførselen av ferskvann i Nord-Atlanteren i Sv (1 Sv = 1 sverdrup = 1 million m3 pr sekund). Den vertikale aksen viser AMOC-strømstyrken, også i Sv. Den øverste heltrukne, grønne kurva viser samhørende styrker på disse to strømmene under de rådende forholdene, som er stabile så lenge ferskvannstrømmen ikke blir for sterk. (I dag er f.eks. de to strømmene trolig på hhv ca 0,05 Sv og knapt 20 Sv.) Siden vannet ikke hoper seg opp, vil Golfstrømmen være omlag like kraftig som deb kalde dypvannstrømmen.
Når tilførselen av ferskvann øker på grunn av økende CO2-nivå, vil punktet merka «Situasjonen i dag?» flytte seg til høyre mot vippepunktet slik den røde pila viser. Varierende ytre påvirkninger gjør at systemet bare tilnærma vil følge den grønne likevektskurva. Hvis ferskvannstrømmen blir sterkere enn ca 0,125 Sv, blir vippepunktet nådd. Dypvannstrømmen – og dermed også Golfstrømmen – vil stanse helt opp. Systemet vil falle raskt ned på den nederste grønne likevektskurva og følge den mot høyre hvis ferskvannstrømmen fortsetter å øke. Slik vil det fortsette helt til det eventuelt lykkes å reversere den globale oppvarminga slik at ferskvannstrømmen begynner å avta. Men selv om styrken på den synker under 0,125 Sv, vil dypvannstrømmen og Golfstrømmen ikke uten videre bygge seg opp igjen.
