oss 100 kroner!
Den nylige opprettelsen av Alliansen av Sahel-stater er ytterligere bevis på konsolideringen av anti-franske holdninger i regionen. Philippe Toyo Noudjenoume, president for Vest-Afrikas folkeorganisasjon, sier at denne følelsen er spesielt sterk i Sahel-regionen, men er vanlig i hele det fransktalende Afrika.
Av Zoe Alexandra og Vijay Prashad, Peoples’ dispatch.
I Bamako, Mali, 16. september opprettet regjeringene i Burkina Faso, Mali og Niger Alliance of Sahel States (AES). På X, tidligere kjent som Twitter, skrev oberst Assimi Goïta, lederen for overgangsregjeringa i Mali, at Liptako-Gourma-charteret som opprettet AES ville etablere «en arkitektur for kollektivt forsvar og gjensidig bistand til fordel av våre befolkninger.» Hungeren etter slikt regionalt samarbeid går tilbake til perioden da Frankrike avsluttet sitt kolonistyre. Mellom 1958 og 1963 var Ghana og Guinea en del av Union of African States, som skulle ha vært kimen til bredere pan-afrikansk enhet. Mali var også medlem mellom 1961 og 1963.
Men i det siste har disse tre landene og andre i Sahel-regionen, slik som Niger, slitt med vanlige problemer, som framveksten av radikale islamske styrker som ble sluppet løs av NATOs krig mot Libya i 2011. Sinnet mot franskmennene har vært så intenst at det har fremprovosert minst sju kupp i Afrika (to i Burkina Faso, to i Mali, ett i Guinea, ett i Niger og ett i Gabon) og utløst massedemonstrasjoner fra Algerie til Kongo og sist i Benin. Dybden av frustrasjon med Frankrike er slik at troppene har blitt kastet ut fra Sahel, Mali degraderte fransk fra sin offisielle språkstatus, og Frankrikes ambassadør i Niger (Sylvain Itté) ble faktisk holdt som «gissel», som Frankrikes president Emmanuel Macron sa, av folk som er dypt opprørt over fransk oppførsel i regionen.
Philippe Toyo Noudjenoume, presidenten for Vest-Afrikas folkeorganisasjon, forklarte grunnlaget for denne rasende anti-franske følelsen i regionen. Fransk kolonialisme, sa han, «har holdt seg på plass siden 1960.» Frankrike har inntektene fra sine tidligere kolonier i Banque de France i Paris. Den franske politikken – kjent som Françafrique— inkluderte tilstedeværelsen av franske militærbaser fra Djibouti til Senegal, fra Elfenbenskysten til Gabon. «Av alle de tidligere kolonimaktene i Afrika,» sa Noudjenoume til oss, «er det Frankrike som har grepet inn militært minst seksti ganger for å styrte regjeringer, slik som Modibo Keïta i Mali (1968), eller myrde patriotiske ledere, som Félix-Roland Moumié (1960) og Ernest Ouandié (1971) i Kamerun, Sylvanus Olympio i Togo i 1963, Thomas Sankara i Burkina Faso i 1987 og andre.» Mellom 1997 og 2002, under presidentskapet til Jacque Chirac, intervenerte Frankrike militært 33 ganger på det afrikanske kontinentet (til sammenligning, mellom 1962 og 1995, intervenerte Frankrike militært 19 ganger i afrikanske stater). Frankrike avsluttet egentlig aldri sitt koloniale grep eller sine koloniale ambisjoner.
Å knekke kamelens rygg
To hendelser i det siste tiåret «knekte kamelens rygg,» sa Noudjenoume: NATO-krigen i Libya, ledet av Frankrike, i mars 2011, og den franske intervensjonen for å fjerne Koudou Gbagbo Laurent fra presidentskapet i Elfenbenskysten i april 2011 «I årevis,» sa han, «har disse hendelsene tvunget frem en sterk anti-fransk følelse, spesielt blant unge mennesker. Det er ikke bare i Sahel denne følelsen har utviklet seg, men i hele fransktalende Afrika. Det er riktig at det er i Sahel at det for tiden uttrykkes mest åpent. Men i hele fransktalende Afrika er denne følelsen sterk.»
Masseprotester mot den franske tilstedeværelsen er nå framtredende i de tidligere franske koloniene i Afrika. Disse sivile protestene har ikke vært i stand til å føre til direkte sivile maktovertakelser, hovedsakelig fordi det politiske apparatet i disse landene hadde blitt underminert av langvarige, franskstøttede kleptokratier (illustrert av Bongo-familien, som styrte Gabon fra 1967 til 2023, og som plyndret Gabons oljerikdom for sin egen personlige vinning. Da Omar Bongo døde i 2009 sa den franske politikeren Eva Joly at han styrte på vegne av Frankrike og ikke av sine egne borgere). Til tross for den franskstøttede undertrykkelsen i disse landene, har ikke fagforeninger, bondeorganisasjoner og venstreorienterte partier vært i stand til å drive oppblomstringen av anti-fransk patriotisme framover, selv om de har vært i stand til å hevde seg.
Frankrike grep militært inn i Mali i 2013 for å prøve å kontrollere styrkene som de hadde sluppet løs med NATOs krig i Libya to år tidligere. Disse radikale islamistiske styrkene erobret halvparten av Malis territorium og fortsatte deretter, i 2015, å angripe Burkina Faso. Frankrike grep inn, men sendte deretter soldatene i hærene til disse Sahel-landene for å dø mot de radikale islamistiske styrkene som Frankrike (og Norge, o.a.) hadde støttet i Libya. Dette skapte mye fiendskap blant soldatene, fortalte Noudjenoume, og det var derfor patriotiske deler av soldatene gjorde opprør mot regjeringene og styrtet dem.
Anti-intervensjon
Etter kuppet i Niger håpet Vesten å sende inn en stedfortrederhær – ledet av Den økonomiske kommisjonen for vestafrikanske stater (ECOWAS) – men de afrikanske militærlederne slo kontra. Over hele regionen opprettet folk solidaritetskomiteer for å forsvare folket i Niger mot ethvert angrep. Folkene gjorde seg klare til opprør. Nigerias president Bola Ahmed Tinubu ble til og med tvunget til å trekke seg tilbake fra ECOWAS’ korstog da hans lands kongress avviste tiltaket og det oppsto masseprotester mot militær intervensjon i nabolandet. Da ECOWAS’ ultimatum for å gjenopprette den avsatte nigerianske lederen Mohamed Bazoum utløp, ble det klart at det var en tom trussel.
I mellomtiden så det ikke bare ut til at folket i Niger ville motstå enhver militær intervensjon, men Burkina Faso og Mali lovet umiddelbart å forsvare Niger mot enhver slik intervensjon. Den nye AES er et produkt av denne gjensidige solidariteten.
Men AES er ikke bare en militær- eller sikkerhetspakt. Ved signeringsseremonien sa Malis forsvarsminister Abdoulaye Diop til journalister: «Denne alliansen vil være en kombinasjon av militær og økonomisk innsats [mellom] … de tre landene.» Det vil bygge på februar 2023-avtalen mellom Burkina Faso, Guinea og Mali om å samarbeide om en drivstoff- og elektrisitetsbørs, å bygge transportnettverk, å samarbeide om salg av mineralressurser, å bygge et regionalt landbruksutviklingsprosjekt og å øke handelen mellom Sahel-landene. Hvorvidt disse landene vil være i stand til å utvikle en økonomisk agenda til fordel for deres folk – og derfor garantere at Frankrike ikke ville ha noen midler til å utøve sin autoritet over regionen – gjenstår å se.
Denne artikkelen ble først publisert av Peoples’ Dispatch.
