oss 100 kroner!
Enhver langvarig observatør av russisk politikk vil vite at tilstanden i den russisk-amerikanske tangoen best vurderes ut fra underfortellinger, som ofte er uklare og går upåaktet hen, borte fra amfiteateret der gladiatorer krysser sverd. Derfor må to smale smug i Ukrainakrisen utforskes.
Det ene er møtet mellom Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og hans indiske kollega S. Jaishankar i Jakarta på sidelinjen under Øst-Asia-toppmøtet og det andre den uanmeldte ankomsten til USAs utenriksminister Antony Blinken i Kiev. Begge hendelsene skjedde onsdag. Den krypterte trafikken mellom Jakarta, Kiev, Moskva og Washington må ha vært ganske stor i løpet av de siste 48 timene.
Det russiske referatet fra Lavrovs møte med Jaishankar sa at de to ministrene «utvekslet synspunkter om de mest presserende spørsmålene om bilaterale forbindelser og internasjonale spørsmål … Et gjensidig ønske om å forsterke koordineringen i multilaterale formater, primært i FN, så vel som innen SCO, BRICS og G20 ble fremhevet.»
Det som tydeligvis rettferdiggjorde møtet var det febrilske indiske forsøket på å utarbeide en formulering om Ukraina til G20-erklæringen som ville gjøre det mulig for Modi-regjeringen å innkassere en diplomatisk triumf.
I forrige uke advarte Lavrov om at «Det vil ikke komme noen generell [G20]-erklæring på vegne av alle medlemmer hvis vårt standpunkt ikke gjenspeiles». Men Jaishankar burde vite at et aksiom for russisk diplomati er «Aldri si aldri».
Det virker usannsynlig at Moskva vil stå i veien for at Modi skulle kunne holde frem et trofé når G20 avsluttes på søndag. Også for president Biden blir en vellykket Modi en mer effektiv partner i Indo-Stillehavet.
Faktisk fremhevet kunngjøringen i Det hvite hus: «Mens president Biden er i New Delhi, vil president Biden også berømme statsminister Modis ledelse av G20 og bekrefte USAs forpliktelse til G20 som det fremste forumet for økonomisk samarbeid, inkludert ved å være vertskap for det i 2026.”
En eller annen kompromissformel om Ukraina kan fortsatt forhandles frem. I så fall vil parameterne være en indikator på i hvilken grad Moskva og Washington er tilbøyelige til å bygge bro mellom deres respektive interesser og forventninger.
I mellomtiden, 6. september, la Blinken ut på et ganske utypisk besøk til Kiev. Han lot til å være uten entusiasme. For en gangs skyld truet han ikke Russland eller latterliggjorde Putin fra ukrainsk jord. Heller ikke Blinken viste stor entusiasme for Kievs motoffensiv.
Hans fokus var snarere på krigens grufulle spor som forårsaket menneskelig lidelse, gjenoppbygging av Ukraina etter krigen som et demokrati og gjenoppbygging av landets økonomi. Blinken sa gjentatte ganger at han foretok besøket etter instruksjon fra Biden. I nærvær av president Zelensky uttalte Blinken:
«Vi er fast bestemt på i USA å fortsette å gå side om side med dere. Og president Biden ba meg dra hit for å bekrefte på det sterkeste vår støtte, for å sikre at vi maksimerer innsatsen vi og andre land gjør for den umiddelbare utfordringen med motoffensiven så vel som den langsiktige innsatsen for å hjelpe Ukraina bygge en styrke for fremtiden som kan avskrekke og forsvare seg mot enhver fremtidig aggresjon, men også for å samarbeide med deg og støtte deg mens du engasjerer deg i det kritiske arbeidet med å styrke demokratiet ditt, gjenoppbygge økonomien din.»
Rørende ord, men det var ikke noe skrytende snakk om å frigjøre Krim, føre kampen inn i den russiske leiren eller tvinge Russland til å forlate de annekterte territoriene og forhandle med Russland bare fra en styrkeposisjon. Ved Blinkens felles pressemøte med den ukrainske utenriksministeren Dmytro Kuleba, hevdet sistnevnte at de hadde en «substansiell» diskusjon om å levere langdistanseraketter, ATACMS til Kiev. Men Blinken gikk utenom temaet.
Det mest uvanlige med Blinkens besøk var at det gikk over to dager. Dette må være første gang Blinken tilbrakte en natt i Ukraina. Blinken hadde en ganske stram timeplan den første dagen i møte med Kuleba, Zelensky og statsminister Denis Shmigal, men reiseruten for den andre dagen [7. september] ble stående åpen. Åpenbart kom han til Kiev for å ha noen seriøse diskusjoner.
Biden kan tenkes å være interessert i å starte fredssamtaler mellom Moskva og Kiev nå som den ukrainske motoffensiven ikke har klart å oppfylle sine politisk-militære mål, og det er bekymringsfulle tegn på at støtten til proxykrigen avtar i Amerika og Europa, mens en russisk offensiv vil kunne gi et knockout-slag mot Ukrainas militære. Både russiske og vestlige anslag er at nærmere 65–70.000 ukrainske soldater ble drept bare i løpet av de siste 3 månedene siden Kievs «motoffensiv» begynte.
I mellomtiden, ved en interessant tilfeldighet den 6. september, godkjente Ukrainas parlament Verkhovna Rada utnevnelsen av Rustem Umerov som ny forsvarsminister og han erstatter Alexei Reznikov. Umerov, en krimtatar født i Usbekistan (USSR), har ingen tidligere militær bakgrunn. Men han har tillit fra Zelensky og er akseptabel for amerikanerne.
Det som utmerker Umerov er at han var en sentral forhandler ved fredsforhandlingene med Russland i Istanbul i mars i fjor, som faktisk resulterte i et avtalt dokument (som Zelensky senere trakk seg tilbake fra under anglo-amerikansk press.) Tidligere var han medvirkende til å forhandle frem Black Sea Grain Initiative (den såkalte kornavtalen mellom Ukraina og Russland) i Istanbul, en avtale som ble operativ i juli i fjor. Dette er strå i vinden som må man må merke seg behørig.
Den 7. september, en dag etter utnevnelsen av Umerov, kunngjorde det tyrkiske forsvarsdepartementet i Ankara: «Vi følger nøye med på hendelsene som utspiller seg mellom Russland og Ukraina, som alvorlig truer sikkerheten til vår region og hele verden. Vi bekrefter vår vilje til å spille en aktiv og assisterende rolle for å sikre en våpenhvile og en stabil fred, samt gi omfattende støtte for å lindre den humanitære krisen.» Igjen må må man merke seg nøye at den tyrkiske forsvarsministeren Yasar Guler nettopp hadde kommet tilbake fra Russland som medlem av delegasjonen som fulgte president Recep Erdogan til Sotsji på mandag.
I nok en tilfeldighet, den 7. september, fortalte Zaporozhye-regionens fungerende guvernør Jevgenij Balitskij (en Kreml-utnevnt) TASS helt ut av det blå at Russland og Ukraina trenger en nøytral plattform der de to landene kan forhandle frem pragmatiske løsninger på gjensidige problemer, inkludert fangebytte, som ville fungere selv mens den spesielle militæroperasjonen fortsetter. Balitsky svarte på et skarpt spørsmål fra TASS om den nåværende muligheten for samtaler mellom Russland og Ukraina. Han fortsatte med å uttale at:
«Det burde være en forhandlingsplattform et sted – på nivå med utenriksdepartementer, på nivå med andre meklingsland. Det trengs mennesker som dessverre er løsrevet fra situasjonen. De er i stand til å takle problemet på en objektiv og pragmatisk måte, men det bør være et bord et sted hvor autoriserte representanter kan samhandle. Dette vil gjøre det mulig å løse problemer med [POW]-bytte, eller for eksempel spørsmålet om et moratorium for beskytning av atomkraftverk. Dette vil komme alle til gode, selv i krigstid, uansett hvor kynisk dette høres ut.»
«Så, i alle fall bør det være en slags plattform. Det kan være starten på mer omfattende samtaler. Og noe kan vokse ut av dette som et resultat. Og kanskje ville vi være i stand til å løse oppgaven som er fastsatt av presidenten på fredelig vis.»
Ta ikke feil av dette, Balitsky er en erfaren politiker fra Melitopol som kommer fra en militærfamilie som tjenestegjorde i den sovjetiske hæren og han hadde to perioder i det ukrainske parlamentet siden han gikk inn i politikken i 2004. Han talte uten tvil etter instrukser fra Kreml.
Putin møtte forresten Balitsky i Kreml for to uker siden. Balitskys kommentarer var nøye timet, og Blinken og hans ukrainske verter har neppe gått glipp av meldingen han overførte – at Moskva er åpen for forhandlinger.
Selv om knekkelyder er hørbare på den frosne innsjøen av russisk-amerikanske forbindelser, er det som fortryller utsikten at både Biden og Lavrov ankommer Delhi for å delta på G20-toppmøtet søndag.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
