oss 100 kroner!
Av Håkon Lutdal, tidligere oberst og administrerende direktør.
Krigen i Ukraina må stoppes før katastrofen blir total. Situasjonen er at Putin nå mer eller mindre ser det hele som en forsvarskrig, for å beholde de erobrende områdene, mens Ukraina driver angrepskrig for å gjenerobre disse områdene. For oss med omfattende militær opplæring er det er ingen tvil om hva som er enklest. Ukrainas angrep har hittil gått svært dårlig, og med store tap, opptil tusen soldater hver dag.
Etter åtte år med moderat krig, gjorde president Putin for ett og et halvt år siden det utilgivelige å gå til storkrig mot Ukraina. President Zelenskyj gjorde det utilgivelige å ikke innlede forhandlinger, og med det lot sitt land bli totalt ødelagt, og hundretusener drept.
NATO, påskyndet av USA, har gjort alt feil før og under krigen, og har et stort ansvar for katastrofens omfang.
Brasils president Lula da Silva, som sammen med andre land har tilbudt seg å spille en rolle i fredsforhandlingene er krystallklar: «USA og de europeiske allierte kunne ha forhindret krigen hvis de bare hadde erklært at Ukraina ikke kom til å bli medlem av NATO».
Ordet provokasjon er allerede et nøkkelord i ekspertenes diskusjon. De USA-initierte NATO – utvidelsene siden 1990 provoserte også russiske ledere og ble sterkt frarådet av eksperter på internasjonal politikk. Flere av dem hevder at NATO burde forstått følgene av sine handlinger bedre. Da som nå.
Jeffrey Sachs, som har vært rådgiver for tre av FNs generalsekretærer, skriver dette i en stor artikkel i «The Economist» for noen måneder siden: «Det vil være klokt med fredssamtaler allerede nå. Hverken Russland eller Ukraina vil med sannsynlighet klare å avslutte krigen gjennom klar seier. Utfordringen derfor er å skissere veien frem til mulig fredsavtale». Dette gjelder i enda større grad nå.
Han påpeker i sin artikkel at begge lands sikkerhetsinteresser må tas i betraktning i en fredsavtale, og at dette bør inkludere et løfte fra NATO om ikke å ekspandere østover. Han skriver videre; «Nøkkelen til suksess ligger i å inkludere nøytrale land som sammen med FN kan bidra til å håndheve en fredsavtale». Flere land er villig til dette.
Men alt går feil vei. USA og NATO ønsker bare en ting, mer krig, og leverer nå et stort antall F-16-fly til Ukraina. Hva det fremtvinger av mottiltak kan man bare tenke seg. Ymt om mulig fredsavtale blir bare meid ned.
Den fremste Russlandsforsker ved NUPI Jakup Godzimirski tror heller ikke at den ene part vil gå klart seirende ut av krigen. Han skriver: «Det kan bli en frossen konflikt som er fastlåst over flere år. Da må man prøve å appellere til viljen for å få slutt på dette blodbadet».
Zelenskyj er en helt i manges øyne, en katastrofe i andres. Han turer på og lukker øynene for at ufattelige 200.000 av landets soldater er drept eller dødelig skadet, at titusenvis av sivile er drept, at ti millioner har forlatt landet, en tredel til Russland, samt at fem millioner mennesker er internt fordrevet. Store deler av landets infrastruktur er lagt i ruiner og deler av landet er teppelagt med miner.
Som kjent, verden vil bedras, og den veltalende skuespilleren oppnår at alle vestlige land danser etter hans pipe, og at han blir hyllet i de fleste verdenshjørner. Han farter rundt, holder taler i nasjonalforsamlinger, og blander elegant takk og skryt inn med nye våpen- og pengeønsker. Og han inviterer statslederne til Ukraina, roser dem opp i skyene, og fremmer sine krav. Statsminister Støre var som gjest nylig utsatt for denne behandlingen. Norge var visst det viktigste støtteland av alle, milliardene rullet, og jagerfly og luftvernraketter fulgte med på kjøpet! Alt uten de minste krav om noe som helst.
Russland, som i stadig større grad prøver å rettferdiggjøre krigen, vil aldri si stopp. Å tro at landet vil gå tom for ressurser er ren ønsketenkning. Når krigen, som nå, også i noen grad går inn på russisk territorium og det pøses på med stridsvogner og fly blir krigen mer og mer en krig mellom Russland og USA / NATO. Det vil neppe alle land i verden sitte rolig å se på. Det aller verste scenariet truer derfor i det fjerne.
Det er bare en måte å få en snarlig stopp på krigen på, at Ukraina avblåser kampene og ber om fredsforhandlinger. Dette er i dag utenkelig for den ærekjære presidenten, som stortrives i sin rolle som verdensstjerne. Det betinger at noen støtteland hvisker Zelenskyj noen alvorsord i øret. Og stiller klare krav om fredsfremsøt.
Fredsforhandlingene blir en vanskelig prosess, der nøytrale land bør bidra. Mange forhold vil spille inn, blant annet det faktum at de som er blitt igjen i de erobrede områdene hovedsakelig er russervennlige, at 75 % av befolkningen på Krim er russisk, og at andelen med russisk avstamning i selve Ukraina er på nærmere 20 %, (før all utflyttingen). Diskusjonen om NATO-medlemskap vil naturlig bli en del av det hele. (Selv om Stoltenberg i sin ubetenksomhet forespeilet landet medlemskap for over to år siden).
Norge, som et lite og USA-vennlig land kniper nebb, og er dessuten hemmet av at NATOs generalsekretær er norsk. Som et betydelig grenseland er det viktig å komme tilbake til normale tilstander, og ikke som nå bli betraktet som et av de mest fiendtlige. Hva med å begynne å tenke selv, og ikke bare bli med i dragsuget?
Det er nå på høy tid at NATO endrer sin strategi, og stopper sin krig via stedfortreder. Alle fremtidige støtteordninger bør kombineres med krav til sin krigsleder om fredstiltak. Ideelle prinsipper må vike, det er kun fred som gjelder. FN og verdens mulige klokskap får deretter bidra til en løsning begge parter kan leve med.
I mellomtiden retter vi andre en stille bønn til president Zelenskyj, stopp blodbadet, avblås alle kamphandlinger nå.
Håkon Lutdal var yrkesoffiser med utdanning på alle Hærens skoler og ved Staff College i Camberley. Han avsluttet sin yrkesmiltære karriere som oberst. Han har også vært administrerende direktør for Statens kantiner og landslagssjef i Norges friidrettsforbund.
