oss 100 kroner!
USA har en historie med å klippe vingene til selv sine nære allierte når de blir for store. Det er usannsynlig at de vil støtte fremveksten av en andre supermakt i Asia.
To sammenhengende utviklinger i den amerikanske kongressen i forrige uke må forstås på grunn av sine vidtrekkende konsekvenser for verdensordenen som uunngåelig vil dukke opp på indiske kyster før heller enn senere. Den første handler om at Representantenes hus vedtok lovforslaget sist lørdag for hele 61,8 milliarder dollar i bistand til Ukraina, og det andre handler om et lovforslag som ble fremmet i Huset med tittelen 21st Century Peace Through Strength Act, fremlagt av House Foreign Affairs Committee ved dens formann Michael McCaul. De ble fremmet i disse urolige tidene når «verden står i brann».
McCauls lov setter en ny terskel i USAs sanksjonspolitikk overfor motstandere, som tillater overføring av frosne russiske suverene eiendeler i USA for å møte Ukrainas behov. Det er ganske kafkask at USA foreslår å finansiere sin proxy-krig mot Russland med russiske reserver. EU vil helt sikkert følge etter. McCaul er en enormt innflytelsesrik republikansk politiker fra Texas, og han har i det siste vært en sentral samtalepartner i den komplekse manøvreringen som resulterte i at Donald Trump fredag undertegnet bistandsforslaget til Ukraina i en spennende gjenoppretting av «topartisk konsensus» i utenrikspolitikken, noe som undergraver forestillingen om polarisering i amerikansk politikk når det kommer til kjernespørsmålene om bevaring av USAs globale hegemoni.
Russland og Kina har opplevd en slik historisk eskalering av bruken av dollaren som våpen fra USAs side, og der de har bemyndiget seg til å konfiskere reservene til motstandere og bruke dem som midler til å oppruste seg selv. Underteksten her er at Washington trekker seg tilbake fra sin høytidelige forpliktelse på begynnelsen av 1970-tallet om å gjøre dollaren fritt tilgjengelig for alle land for transaksjoner i retur for å akseptere dens status som reservevaluta for det internasjonale samfunnet. Dette er noe som igjen har gjort det mulig for USA å ha en sømmelig livsstil ved å skrive ut valutaen sin ubarmhjertig og risikere en massiv gjeldsbyrde (den nådde $34 billioner i april og det legges til $1 trillion med gjeld til den totale saldoen hver 100. dag). Den amerikanske sentralbankens sjef Jerome Powell advarte i februar om at nasjonen er på en «uholdbar» vei, noe som også fremgår av den avtagende troverdigheten til amerikanske obligasjoner og nylige økninger i gull- og bitcoinpriser.
I stedet for å ta tak i gjeldskrisen, tar USA i bruk en genial metode for «inntektsskaping» ved å beslaglegge andre lands suverene reserver. I dag er Russland og Kina i trådkorset. En slik vilkårlig, ensidig omskrivning av reglene for internasjonal finansiell orden er full av katastrofale kjedereaksjoner. I geopolitiske termer er det som ikke lenger er mulig å tilsløre at USAs uuttalte agenda i Ukrainakrigen hele tiden hadde vært å svekke Russland og kvele landets potensiale til å være en uavhengig stemme og ha en effektiv tilstedeværelse på den globale scenen – på en annen måte, å redusere Moskva til en underordnet rolle i verdenspolitikken – det setter også en presedens for det kommende oppgjøret mellom Vesten og Kina. Trekanten USA-Russland-Kina kommer tilbake med hevn, noe som minner om Henry Kissingers doktrine som ble unnfanget i en lignende periode med amerikansk politisk svakhet etter Vietnamkrigen.
I det nye scenariet kan hvem som helst gjette på om Indias episodiske diplomati er rettet mot det «store bildet» som nevnt ovenfor. For India har Ukrainakrigen i stor grad handlet om tilgangen landet fikk til russisk olje til rabatterte priser – noe USA aksepterte, gitt Delhis overholdelse av Washingtons kjerneagenda om å bevisst og over tid svekke forsvarspartnerskapet mellom India og Russland.
Når det gjelder Kina, har India selvfølgelig fryst samarbeidet med naboen i alle retninger, i stedet for å forsøke å utnytte samarbeidet til gjensidig nytte og moderere forskjeller over tid, som stort sett er mønsteret for internasjonalt diplomati i moderne historie, bortsett fra en kobling av evige fiender som på den koreanske halvøya eller Tyrkia-mot-Armenia.
For utvilsomt ligger det et sannhetens øyeblikk foran India om hvorvidt det er bærekraftig for det å være en lotusspiser i solfylte himmelstrøk som lever i en tilstand av drømmende glemsel og lediggang som menneskene representert i Homers verden. (Forfatteren viser her til fortellingen om lotusspiserne i Odysseen, o.a.) Poenget er at det er en naiv tro gjennomgående i den indiske tankegangen om at med filistinisme som den motiverende kraften i amerikansk politisk kultur, så lenge India kan støtte amerikanske forretningsinteresser, spesielt det militærindustrielle komplekset, er alt bra med verden.
På den annen side, i virkeligheten viser Kinas erfaring noe annet, som det nylige seks dager lange besøket av den amerikanske finansministeren i Beijing vitnet godt om. Enkelt sagt, så mye som Biden-administrasjonen søker stabilitet, forutsigbarhet og kommunikasjonskanaler i USA-Kina-diskursen, øker konkurransen og presset på handel og teknologi forblir nådeløst.
Så er det det utrolige salgsargumentet fra den indiske regjeringen at deres entusiasme for Indias fortid ikke nødvendigvis er et brudd eller avvik med interessene og verdiene til USA eller Europa; tvert imot kan det danne et dypere historisk grunnlag for strategisk samordning mellom vårt land og Vesten. Slikt sofisteri kan ikke fly. Vi burde ikke tulle med oss selv. USA har en historie med å klippe vingene til selv sine nærmeste vestlige allierte hvis de blir for store for støvlene. USA handlet med Japan på 1970-tallet da utenrikshandelen blomstret. Igjen, Tyskland, som ble sett på som en potensiell supermakt for knapt 2-3 år siden, er i dag truet av ‘avindustrialisering’ etter å ha blitt tvunget av Biden-administrasjonen til å forlate Nord Stream-gassrørledningene bygget av russerne.
Tiden er inne for å begynne å tenke på en mer fornuftig måte. Å klatre opp glatte søylen i internasjonal politikk er ingen piknik. Og vær ikke i tvil om at Vesten er fast bestemt på å bevare sin fire århundre gamle dominans. Når det gjelder India spesielt, vil de aldri tillate «et nytt Kina» å dukke opp i Asia. Her ligger Indias knipe. Dagens hendelser ble forutsett av den store visjonære russiske strategiske tenkeren Yevvgeny Primakov på 1990-tallet, da han foreslo en allianse mellom Russland-India og Kina.
Denne artikkelen ble publisert i The New Indian Express:
