Rotet demokratene lagde

0
President Joe Biden holder kabinettmøte i juni. (Det hvite hus, Adam Schultz)

Partiets vilje til å la Biden stille igjen antyder hvilke farer og lidelser som kan komme mellom nå og tirsdag 5. november 2024. Vi må stålsette oss for det som kommer.

Patrick Lawrence
Av Patrick Lawrence.

7. august 2023
Originalt for ScheerPost

I skrivende stund er vi 16 måneder fra presidentvalget i 2024. Hvis en uke er lang tid i politikken, er det en stor sjanse for at tiden i denne mellomperioden foran oss, vil vise seg å være en tid rik på forferdelige begivenheter. Slik jeg leser det, er risikoen for skamløs lovløshet i maktens øvre rekker, og dermed en konstitusjonell krise, nå større enn på noe tidspunkt i etterkrigstiden. Det er på tide å stålsette oss mot denne eventualiteten.

Er det noen annen plausibel konklusjon slik situasjonen er nå? Jeg ser ingen. To grunner:

For det første har demokratene siden Hillary Clintons nederlag i 2016, oppstått som et parti av liberale autoritære, som har til hensikt å påtvinge vår republikk sitt politiske hegemoni med alle midler som dette prosjektet krever. Ingenting er utelukket, som disse menneskene allerede har demonstrert.

For det andre, i det som ser ut som en av de store politiske feilberegningene i min levetid, er demokratene fast bestemt på å stille en kandidat i 2024, hvis senilitet har vært offentlig skue de siste drøye to årene.

Dette er et eksplosivt par av virkeligheter. Den andre av disse, president Joe Bidens sviktende mentale tilstand, gjør den første av disse, kulturen av autoritær rettferdighet i den demokratiske hovedstrømmen, veldig farlig. Partihierarkiet har allerede erklært at Biden ikke vil møte noen utfordrer i en primærdebatt, en åpent antidemokratisk regresjon uten presedens siden TV-debatter ble avgjørende for den politiske prosessen under Kennedy-Nixon-kampen i 1960.

Hva annet kommer ut av denne politiske linjen, må vi spørre. Etter mitt skjønn antyder demokratenes vilje til å la Biden stille igjen altfor sterkt hvilke farer og lidelser som kan komme mellom nå og tirsdag 5. november 2024. De ser ut til å være fast bestemt på å holde denne mannen i Det hvite hus, koste hva det koste vil. Dette er ikke en tanke man sover godt på.

Det har gått svært dårlig for Joe Biden siden han flyttet inn i Det hvite hus for to og et halvt år siden. Ja, han fortsetter å gjemme seg bak sirkusdirektørens smil, et han klistret på som politisk utstyr for 50 år siden. Men hvis presidenten og alle presidentens menn og kvinner ikke er på desperasjonens vei på dette tidspunktet, er de på en vei der de ikke føler og forstår. I sitt Substack-nyhetsbrev for noen uker siden, siterte Seymour Hersh en av sine interne kilder som sa at bak lukkede dører er administrasjonen et galehus. Jeg ser ingen grunn til å tvile på dette.

La oss kort gå gjennom listen.

Biden og Ukrainas president Volodymyr Zelensky i Kiev 20. februar (Det hvite hus/Adam Schultz)

Biden, som tok hånd om Ukraina-porteføljen i løpet av sine år som Barack Obamas visepresident, gikk på jobb for å provosere fram en krig mellom Ukraina og Russland, en stedfortrederkrig, selvfølgelig – så snart han tiltrådte. Rettere sagt, han eskalerte sin tidligere innsats på denne kursen når han vant Det hvite hus. Her er John Mearsheimer, den fremtredende utenriksforskeren, om dette punktet under et intervju på The Grayzone, publisert søndag:

«Jeg synes det var dumt. Jeg tror ikke du kan undervurdere hvor tåpelig Vesten er når det gjelder hele spørsmålet om Ukraina, og alle slags andre spørsmål også. Men jeg tror at Vesten trodde og her snakker vi hovedsakelig om USA, at hvis det brøt ut krig mellom Ukraina og Russland, at Vesten pluss Ukraina ville seire, at russerne ville bli beseiret. Jeg tror vi trodde det var tilfelle».

Det er nå klart at Ukraina-prosjektet, midtpunktet for en president som lenge har reist på myten om sin utenrikspolitiske ekspertise, er en flopp. Det blir ingen russisk tilbaketrekning eller nederlag, og Kiev-regimet blir avslørt som en høyreorientert samling av tvangskjeltringer. Sammen med dette går Bidens kosmiske demokrater-vs-autoritære forslag om å organisere det 21. århundre: Ingen utenfor Vesten og dens vedheng vil ha noe med det å gjøre. Amerikanerne, la oss notere det umiddelbart, betaler dyrt for disse eskapadene, i direkte utgifter nå, uten utsikt til å få tilbake noen av disse pengene, så vel som i tapte muligheter, en større kategori av kostnader, og de synes endelig å finne ut av dette.

På hjemmebane er det ene eksemplet på klovneri etter det andre med disse menneskene. Vi blir nå utsatt for begrepet «Bidenomics». Ikke engang Biden vet hva Bidenomics skal handle om. Det kommer til lite mer enn siteringer av jobbtall som ikke betyr mye med mindre lønnstall også vurderes, og lønnstall er utelatt fra Bidenomics-ligningen. Husker du Build Back Better? Å, kom igjen, du må ha et minne om det, om enn fjernt.

Biden holdt foredrag om sin Build Back Better-agenda i oktober 2021 på Electric City Trolley Museum i Scranton, Pennsylvania. (Det hvite hus, Adam Schultz)

Det er sensursaken, der Biden-regimet er anklaget for brudd på det første endringstillegget [First Amendment], for samspill med Silicon Valley for å undertrykke avvikende meninger. Som bredt rapportert utstedte en føderal dommer for flere uker siden en midlertidig forføyning mot Biden-regimet og mange av dets operatører. Ved å gjøre det antydet han klart at den endelige dommen, som nå venter, sannsynligvis vil gå i favør av saksøkerne, statsadvokatene i Missouri og Louisiana, samt fem private borgere.

[Relatert: US Court Victory Against Online Censorship]

Hunter Biden-affæren, som vokser som et grotesk ugress mens vi snakker, kan nå vise seg å være Bidens største sårbarhet – og dermed Det demokratiske partiets.

Kontrollkomiteen i Representantenes hus ser på dokumenter som direkte impliserer presidenten i bestikkelsesordninger som brakte Biden-familien 17 millioner dollar under Joes tid som Obamas VP. En føderal dommer i Delaware har kastet ut Hunters skammelige forslag til en juridisk avtale med påtalemakten, og avvist den absurde bestemmelsen om at presidentens sønn skal være immun mot alle fremtidige funn av korrupsjon. «Brannteppet mot andre anklager basert på tidligere misgjerninger var så upassende,» skrev Michael Goodwin i New York Post sist helg, «at den eneste mulige forklaringen er at målet var å stenge ned etterforskningen av Biden-familien permanent.»

Hunter Biden, til høyre, da faren avla embetseden, 20. januar 2021. (Det hvite hus, Chuck Kennedy)

Nei, de er ikke ufølsomme. De er desperate.

Til slutt er det Bidens justisdepartement under Merrick Garland og FBI under Christopher Wray. Sistnevnte, som fortsatte praksisen fra Russiagate-årene, har, åpent og lukket, gjort byrået til et politisert instrument til Det demokratiske partiets disposisjon, senest gjennom flere års tilbakehold av dokumenter som avslørte Joe Bidens direkte involvering i Hunters planer for å selge påvirkning. Alle som ikke anerkjenner de politiske motivene for Garlands kampanje for å få Donald Trump fengslet, og på den andre siden, hans retning i Hunter Bidens forslag til juridisk avtale, leser for mange Gail Collins-spalter i New York Times.

Se på dette rotet. En senil president, legene kaller Bidens tilstand «nevrokognitiv forstyrrelse», men «senil» eller «dement» er hva de mener, stiller til gjenvalg med en sløsende stedfortrederkrig som mislykkes, ikke mye å skryte av hjemme, voksende bevis for episk personlig korrupsjon, institusjonell svikt av samme størrelsesorden. Det er bare én måte å forklare denne forvirringen på: Hver eneste av disse krisene spores tilbake til Det demokratiske partiets besettelse av å ta og holde makten på mer eller mindre ubestemt tid, for å passe deres hybristunge «fortelling» om rettferdig liberal triumf ved historiens slutt.

Jeg liker ikke spaltister som referer til seg selv, men jeg vil bryte min egen regel ved denne anledningen.

Jeg advarte i 2016-2017, da alt dette startet, om at liberalt autoritært styre var langt farligere enn Trumps ankomst på den politiske scenen. Og her er vi. Jeg blir minnet om mine år i Tokyo, da vi pleide å si at det regjerende liberaldemokratiske partiet, verken var liberalt eller demokratisk eller et parti.

Ettersom Det demokratiske partiet har rekonstituert seg som respons på Clinton-nederlaget for syv år siden, er det hverken demokratisk eller, gitt hvordan det opererer, et parti. Det er en djevelsk maskin bygget for å gripe og holde makten uten referanse til lov eller institusjonell integritet.

Det er noen tankevekkende meningsmålingstall i Michael Goodwin-kolonnen nevnt ovenfor. Halvparten av dem som ble spurt av Reuters/Ipsos i juni, da Hunter Bidens forsøk på juridiske forhandlinger og avtale tok form, mente presidentens sønn fikk gunstig behandling. Dette inkluderte en tredjedel av alle demokrater, tell dem, og mer enn 40 prosent av de uavhengige av begge partiene. Oversettelse: Halve landet anser Det hvite hus og justisdepartementet som korrupte.

I samme gate fant en meningsmåling utført ved Quinnipiac University, omtrent samtidig, at nesten to tredjedeler av de spurte mener justis-departementets anklager mot Donald Trump er politisk motiverte. Oversettelse: De fleste anerkjenner at justisminister A-G Garland har ødelagt DOJ som en upartisk institusjon, som har ansvaret for å håndheve loven uten gunst.

Jeg argumenterer ikke her for at spillet er over for Biden-regimet. Det er mange flere trekk igjen på brettet, i dette farlige, vinneren tar alt spillet. Mainstream media holder så langt linjen, men på dette punktet kan de like godt fortelle oss at himmelen ikke er blå og at det ikke blir mørkt om natten. Det er grenser – et sted der ute – og en finale av et eller annet slag som kommer, det er sikkert.

Mellom nå og valgdagen

Biden og Garland under en Medal of Valor-seremoni i Det hvite hus i mai. (Det hvite hus, Hannah Foslien)

La oss avslutte med en vurdering av hva som kan komme i løpet av våre 16 måneder med usikkerhet.

Riksrett er en åpenbar mulighet på dette tidspunktet og virker mye nærmere enn den gjorde for bare noen uker siden. Det avgjørende her er hvor alvorlig kontrollkomiteen i Representantenes hus følger de undersøkelseslinjene som nå åpnes opp for den. Jeg kan ikke lese dette for øyeblikket. Selv blant dem som er drevet av rent partipolitiske følelser, er det en svært alvorlig sak å stille en president for riksrett selv når du vet at du har bevis mot ham. Riksrettstiltalen mot Trump var spetakkel og ment som sådan. Materialet som kommer til overflaten mot Biden er betraktelig mer alvorlig.

En leser av disse spaltene antydet i en nylig kommentartråd, at dersom korrupsjonsanklagene øker slik at fornektelse og late som spill, ikke lenger er mulig, kan Biden ty til en stor uforutsigbar eskalering i Ukraina, slik at rotet her hjemme blir skjøvet i bakgrunnen og, det gunstigste utfallet, at det aldri kommer tilbake til overskriftene. Mer perverse, umenneskelige ting har skjedd. To uker etter at jeg stemte for første og siste gang i mitt liv, på Bill Clinton i 1998, sendte han en krysserrakett inn i den eneste farmasøytiske fabrikken i Sudan, for å få folk til å slutte å tenke på hans gleder med Monica Lewinsky. Dette er en mindre sak ved siden av mange andre.

Biden er helt på randen av et Nixonsk, ‘’jeg er ikke en kjeltring’’ øyeblikk, i hans korrupsjonsrot. Han driver allerede med avledning på latterlig vis. Spurt om bestikkelsene svarte han til en reporter: «Hvor er pengene?» Da Miranda Devine, New York Post-spaltisten, nylig spurte ham hvorfor Hunter ble utnevnt til en godt betalt stilling i Ukraina i 2014, svarte Joe: «Fordi han er en veldig smart fyr.» Joe Biden danser en febrilsk stepping på dette stadiet. Jeg kan ikke se at han vil slippe unna med å gjøre det så mye lenger.

Spørsmålet her er enkelt. Kort tid etter president Richard Nixons tale ble han tvunget til å gå av. Vil Biden møte samme skjebne? Problemet her er hvem Biden vil gi fra seg makten til. På dette punktet i den amerikanske historien, synes Deep State eller hva du ønsker å kalle det, å foretrekke semi-kompetente eller inkompetente beboere i Det hvite hus, som holder seg unna mens de styrer imperiet. Men Kamala Harris … Vel, nok en gang er det grenser.

Den største bekymringen vi står overfor, er hvis desperasjonen blant demokratene sprer seg, slik det nå er veldig sannsynlig, vil de korrumpere den politiske prosessen enda lenger enn den allerede er, og vi kommer inn i en eller annen grad av sivil uorden. Jeg vurderer dette som en sterk mulighet. De liberale autoritære, deres drøm om hjemlig hegemoni, et sandslott som skylles ut i havet, har ingen andre steder å henvende seg, som tilfellet med Devon Archer bittert minner oss om.

Archer, som gjorde forretninger med Hunter Biden, ble tidligere funnet skyldig i en slags svindel som involverte falske obligasjoner og ventet på rapporteringsdatoen for å begynne å sone en dom på ett år og en dag. Det var ikke satt noen dato.

Nå til poenget: Archer var planlagt å dukke opp på en høring i House Oversight Committee tidlig i denne uken, der han var forventet å vitne under ed om at han var til stede ved ulike anledninger da Joe og Hunter Biden drev sin innflytelseshandel.

Ut av intet beordret DOJ ham i helgen til umiddelbart å rapportere til fengselet der han skulle begynne å sone sin straff. På et tidspunkt ble det rapportert at Archer var i dekning, i skjul for de juridiske myndighetene som hadde ansvaret for å håndheve loven. Dette førte til en øyeblikkelig, rasende protest fra James Comer, som leder Oversight-komiteen, han fordømte trekket som en klar hindring av loven, dette ser ut til å ha tvunget DOJ til å gi etter. Archer vitnet i flere timer bak lukkede dører mandag.

Comer på et arrangement i 2019 i Grand, Kentucky. (Defense Visual Information Distribution Service, Public domain)

Vi vet ikke alt Archer sa, og hans advokat, som har tette bånd til det demokratiske hierarkiet, kan ha rådet ham til å ty til «jeg husker ikke» som svar på en rekke spørsmål. Men Archer ser likevel ut til å ha sagt mye.

Joe Biden jobbet intimt og regelmessig med Hunter mens sønnen bygde «merkevaren», vitnet Archer. Hunter satte «The Big Guy» på høyttaler, på telefonen sin, under mer enn 20 samtaler i løpet av sine innflytelsesfremmende prosjekter. Det var middager med Hunter og han solgte tilgang til «fyren min».

Spinnet som kommer ut av den demokratiske kvadranten etter Archers vitnesbyrd er helt ufattelig. Hunter solgte ikke tilgang til Joe: Det var bare et knep for å lure dem han hadde med å gjøre. Alle disse telefonsamtalene var bare far-sønn greier. Ja, han møtte noen av Hunters forretningsforbindelser, og ja, det var middager på Georgetown-restauranter, men det hele var bare «uformell samtale.» De snakket om «været».

Isen som disse menneskene skøyter på begynner å bli fryktelig tynn, vil jeg si.

Løgner blir fortalt rett opp i ansiktet på oss. Mer eller mindre fullstendig utilregnelighet. Lovløshet i lovens navn. Dette er hva jeg mener med desperate handlinger. Og hva jeg mener når jeg foreslår at vi må stålsette oss for det som kommer.


Denne artikkelen er fra ScheerPost.

Patrick Lawrence: The Mess Democrats Have Made

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, foreleser og forfatter, senest av Journalists and Their ShadowsAndre bøker inkluderer Time No Longer: Americans After the American Century. Twitter-kontoen hans, @thefloutist, har blitt permanent sensurert. Hans nettsted er Patrick Lawrence. Støtt arbeidet hans via Patreon-nettstedet hans.

Forrige artikkelDet falske grønne skiftet
Neste artikkelHarold Pinter hadde rett
Patrick Lawrence
Patrick Lawrence har vært utenrikskorrespondent i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er mediekritiker, essayist, forfatter og foreleser. Hans siste bok er Time No Longer: Americans After the American Century. Nettstedet hans er Patrick Lawrence.