Østen er fortsatt rød

Bokanmeldelse.

Hvilke assosiasjoner får du når du kjøper en bok som heter «Østen er fortsatt rød»? For meg er en av dem musikalsk 【純音版】東方紅 THE EAST IS RED [1964]. Men hvorfor inkluderer bokforfatter Carlos Martinez ordet fortsatt i bokens tittel? I den første boklanseringen The East is Still Red – Chinese Socialism in the 21st Century, forklarer han det. Han sier blant annet: «Jeg ønsket å skrive en bok som går gjennom og forklarer alt Kina har oppnådd i dag» som motsier alle anklagene som landet og spesielt Kinas kommunistparti har blitt utsatt for, folkemord, slutt på religionsfrihet, hjernevasking, nykolonialisme, tyveri av teknologi osv. «Jeg ville skrive en bok om Kinas sosialistiske suksesser.» – «Den andre grunnen er at det er en stor misforståelse om Kinas sosialistiske utvikling. For meg er Kina et sosialistisk land, ledet av et kommunistparti. Og det er veldig misforstått, selv på venstresiden.»

Det er sikkert mange av oss som lever med denne misforståelsen. 14. desember i fjor skrev for exempel Rolf Galgerud: «Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at ‘kun’ 7 av 25 i kommunistpartiets politbyrå har backgrunn i rikdom. Er det normalt for multimillionærer søker medlemskap og gjør politiska karriere i et kommunistparti? Jeg tror det forteller mer om partiet enn om millionærene. Og hva forteller dette om Kinas vei til det klasseløse samfunn?» En av mine venner skrev i en e-post til meg for et par måneder siden: «Men produktionsmedlen i Kina är främst privat ägda och mervärde skapas via utsugning (Marx). Kapitalistklassen verkar stark, och i Kina finns många, och alltfler miljardärer. Varifrån kommer deras pengar? Kapitalism under större statlig kontroll än vanligt tycker jag utan att ha läst den i artikeln rekommenderade boken ’Sosialisme med kinesiske kjennetegn’»

Tiden mellom 1949, da Folkerepublikken ble proklamert av Mao Zedong, og omtrent 2012, da Xi Jinping ble president i Folkerepublikken, er omtrent 60 år. I løpet av denne tiden har utrolig mye skjedd. Folkekommuner ble introdusert og demontert, Det store spranget fremover, Tolinjekampen som ble til Kulturrevolusjonen, som igjen endte etter Maos død i 1976, og politikken med ‘Reform og åpning’ som ble startet under ledelse av Deng Xiaoping i 1978. Fremfor alt er det nok denne nye politiske linja vi på den såkalte venstresiden har hatt vanskelig for å studere og forstå.

I begynnelsen av Carlos Martinez (CM) bok, er det et bilde av Beijing Daxing International Airport.

Og selvfølgelig er det først og fremst den utrolig raske materielle utviklingen som imponerer de som kan sammenligne hvordan livet i Kina var i 1949, med hvordan det er i dag.

CM siterer Xi Jinping i bokens innledning: «Sosialisme med kinesiske overtoner er sosialisme. Det er ikke en ny type ‘isme’. Sosialismens grunnleggende, vitenskapelige prinsipper kan ikke forlates; Bare hvis de blir forlatt, vil vårt system ikke lenger være sosialistisk. Først til slutt påpeker vårt parti at sosialisme med kinesiske overtoner følger de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig sosialisme, og er gjennomsyret av karakteristiske kinesiske trekk avledet fra de [forskjellige] forholdene i tiden. Slik er grunntonen i hele CM-boken. I innledningen skriver han også at det fremfor alt er «reform og åpning»-politikken som har stimulert vitenskapelig og teknologisk fremgang. Han vil også slå fast at Kina er en arbeiderstat. Det er nok viktig å slå fast, for mange, selv såkalte venstreorienterte, mener at et sosialistisk land per definisjon ikke kan ha markedsøkonomi.

Det første kapittelet heter «No great wall – the continuities of the Chinese Revolution». Den handler ganske kort om den politiske utviklingens forløp med sine fjell og daler, med sine mer eller mindre brå skift som kulturrevolusjonen, fra grunnleggelsen av kommunistpartiet i 1921 til i dag (2023). Det andre kapittelet har tittelen «Neither Washington nor Beijing?» Han skriver: «En nykommer i politikken vil trolig anta at folk på den globale venstresiden støtter Folkerepublikken Kina. Landet styres tross alt av et kommunistparti, som har marxismen som sin ledende ideologi.» Etter å ha gjennomgått den klart synlige velstandsutviklingen i Kina, skriver han så: «Likevel er støtte til Kina på venstresiden i land som Storbritannia og USA et marginalt fenomen. Flertallet av marxistiske grupperinger i disse landene anser ikke Kina for å være et sosialistisk land.» Noen anser til og med Kina som imperialistisk. Som ett av flere eksempler siterer han Ashley Smith som i 2019 i magasinet «Socialist Worker» skrev: «Kina er en stigende imperialiststat i verdenssystemet og utfører utbytting av sin egen befolkning …. og som i økende grad utnytter land i den tredje verden i deres søken etter råvarer og utsalgssteder for deres eksport.» Dette synet er heller ikke uvanlig i Skandinavia, og er delvis underforstått både i sitatet fra Rolf G. og e-posten beskrevet tidligere. Kapittelet fortsetter med å gjennomgå en rekke saker som har blitt fremstilt som eksempler på kinesisk imperialisme. Gjennomgangen er vellykket og minner om andre gjennomganger som for eksempel Vijay Prashad har gjort. CM siterer Deborah Brautigam, som er professor i politisk økonomi ved John Hopkins University i USA. «Kina lånte ut minst 95,5 milliarder dollar mellom 2000 og 2015. Det er en stor gjeld. Likevel var lånene, som var inkludert i vår database, i stor grad nyttige for å finansiere Afrikas store mangel på infrastruktur. På et kontinent der over 600 millioner afrikanere ikke har tilgang til elektrisitet, betalte 40% av lånene for kraftproduksjon og overføring. 30% ble brukt til å modernisere Afrikas stadig dårligere transportruter. Alt i alt er kraftproduksjon og transportveier investeringer som kommer økonomisk vekst til gode. Vi fant også at kinesiske lån generelt hadde lavere rente og lengre nedbetalingstid.» Eksempler sammenlignes også med Verdensbanken og IMF, som i tillegg til å være mer økonomisk ufordelaktige, også stiller politiske krav til låntakerlandet. Dette kapittelet diskuterer også BRI og hva som skjer i Sør-Kinahavet.

Hva kapittel tre handler om fremgår klart av navnet «Will China suffer the same fate as the Soviet Union?» Kapittelet er fullt av sitater og har 65 referanser.

«China´s long war on poverty» er navnet på kapittel fire og handler om noe som kanskje er det vanskeligste for oss i Vesten å forstå: føydale forhold med utbredt fattigdom, massesult og død. Selv i 2014, da fattigdomsbekjempelsesprogrammet skjøt fart, levde fortsatt rundt 100 millioner kinesere under fattigdomsgrensen. I 2021 var det ingen som gjorde det. FNs generalsekretær António Guterres kommenterte det som «den største suksessen i bekjempelsen av fattigdom noensinne i historien». Men kampen mot fattigdom startet allerede i 1949, ja det fortelles om hvordan det skjedde i frigjorte områder flere tiår før frigjøringen. CM skriver «Borgerlig historiografi har en tendens til å betrakte perioden mellom 1949 og 1978 (da ‘Reform og åpning’ startet) som en fiasko målt i økonomiske termer. Ifølge den [borgerlige] beskrivelsen oppdaget det kinesiske folket, på egen bekostning, at felles eierskap og likhet var i strid med menneskets natur. Og likevel var perioden med innledende sosialistisk oppbygging en overveldende suksess, i å forbedre det kinesiske folks velvære, til tross for tilbakeslag, feil, utskeielser og et ugunstig eksternt miljø.» Selvfølgelig har fattigdomsreduksjon og velstandsutvikling alltid vært en viktig del av den kinesiske planøkonomien, som har store elementer av markedsøkonomi(!) (Den høyt utdannede, historisk kunnskapsrike og profesjonelle obersten fra USA, Douglas McGregor, har ved et par anledninger i samtale sagt at Kina ikke kan være et sosialistisk land fordi det er markedsøkonomi i Kina nå.) CM skriver: «Da KKP[Kinas kommunistiske parti] holdt sin 18. nasjonalkongress i 2012, uttalte Xi Jinping målene for to hundreårsmarkeringer: ‘å realisere et moderat velstående samfunn innen hundreårsjubileet for KKP 2021, og forvandle Kina til et velstående, demokratisk, kulturelt avansert og harmonisk moderne sosialistisk land innen hundreårsjubileet for Folkerepublikken Kina i 2049.’» Det første målet er bekreftet av den kinesiske befolkningen, samt mange besøkende, utenlandske studenter, forskere og handelsmenn. Om sistnevnte mål, i 2049, kan man bare si «den som lever vil se.»

Kapittel fem har tittelen «Manufacturing consent for the containment and encirclement of China» Denne omringningen av USA-imperialismen mot Kina fortsetter i dag med økt styrke, og vi ser i skandinaviske massemedier at det er ganske vellykket selv i våre vasallstater.

Når det gjelder kapittel seks «China is building an ecological civilization», kan følgende sies. Vi ser alle, over hele verden, hvordan vi i Vesten, med våre velutviklede, for ikke å si falmende kapitalistiske økonomier, stadig savner alle målene for en økologisk sivilisasjon satt ut med fine ord og store løfter. Vi ser også alle, hvis vi bare gjør en liten innsats, hvordan vi i Vesten fører en imperialistisk politikk som hindrer landene i det globale sør fra engang å kunne produsere noen realistiske økologiske mål. Når det gjelder Kina, tar jeg et bilde fra GT i stedet for å sitere fra CMs bok.

Kapittel syv «Oppose the New Cold War on China» vender tilbake til temaet i kapittel fem. CM påpeker, som mange andre kommentatorer, som Alexander Mercouri, at USA-imperialismens hovedfiende i den siste kalde krigen, Sovjetunionen, først og fremst ble sett på som en ideologisk trussel. Kina fremstilles i dag som en eksistensiell trussel med sin befolkning, sin enorme økonomi og sitt voksende militærapparat. Men fremfor alt er det Kinas suksess med å bygge, sammen med andre land, en ny multipolar verdensorden, som blant annet kommer til uttrykk i BRICS, som USA oppfatter som en trussel. Selvfølgelig siterer CM Wolfowiz-doktrinen. Det er omtalt i mange artikler på steigan.no. Det oppsummerer godt USAs globale posisjon, men synes å være ukjent blant regjeringene i de amerikanske vasallstatene.

CM peker også på en svært viktig forskjell mellom den gamle og den nye kalde krigen. «En avgjørende forskjell mellom den opprinnelige kalde krigen og den nåværende er at det er svært lite sannsynlig at USA vil ‘vinne’ den nye kalde krigen.» – «Utsiktene for de nye kalde krigerne er ikke lovende. Kina er ikke internasjonalt isolert, lider ikke av økonomisk stagnasjon og står ikke overfor en legitimitetskrise. Den kinesiske regjeringen nyter enorm popularitet hjemme, resultatet av en stadig bedre levestandard på alle nivåer i samfunnet. Lønningene stiger, velferden blir bedre. Ifølge en omfattende studie utført av Kennedy Scool of Government ved Harvard universitetet, er 93 prosent av kineserne fornøyd med sin sentrale regjering.»Undersøkelsen ble gjennomført i 2020.

Boken avsluttes med et vedlegg skrevet av Carlos Martinez sammen med Danny Haiphong. Tittelen er «The universalisation of liberal democracy». Skillet mellom borgerlig og sosialistisk demokrati drøftes inngående. Tillegget siterer mange kjente marxister. Et kanskje mindre kjent sitat er følgende. «For at en folkerevolusjon skal overleve, må den kreve statsmakt og bruke den til å (a) bryte kvelertaket som den eiende klassen utøver over samfunnets institusjoner og ressurser, og (b) motstå det reaksjonære motangrepet som helt sikkert vil komme.» (Michael Parenti)

Er det noe som mangler i boken? Selv om man, som Carlos Martinez, er en hengiven beundrer av hvordan Kina nå utvikler seg, og med rette kan si at Kina er i hjertet av byggingen av en ny multipolar verdensorden, bør det i det minste være noen få spørsmål som man ønsker svar på. To slike spørsmål kommer her: 1. Da ‘covid-pandemien’ kom til Sverige, påpekte statsepidemiolog Anders Tegnell at det ikke finnes vitenskapelige bevis for at luftbårne virus stoppes av generell bruk av munnbind. Hvorfor var tvangen til å bruke ansiktsmaske så streng i Kina? Det CM skriver om ‘covid-pandemien’ i Kina er bare suksess, ingen problemer. Var ikke Kina klar over den alvorlige negative innvirkningen munnbind hadde på barns språklige og sosiale utvikling? 2. Kina og Russland har lykkes med å løse sine grensekonflikter. Hvis man i likhet med Kina ønsker å samarbeide med flere land for å skape en ny og mer rettferdig verdensorden, må det være svært viktig å ha løst slike konflikter i det arbeidet. Grensekonflikten mellom India og Kina er fortsatt uløst, hvorfor? På samme måte må man spørre hvorfor Kina, som er en verdensmakt med sosialisme som sin herskende ideologi, ennå ikke ser ut til å seriøst ønske å ta opp grenseproblemene i Sør-Kinahavet. Timur Fomenko har to tankevekkende artikler på dette emnet. Why China must restrain itself from enforcing its South China Sea claim er det ene, og China risks losing a crucial Asian comrade er det andre.

Professor Radhika Desai anmelder boken: «Hvis du vil forstå det dypeste jordskjelvet som har rystet vår verden, les denne boken.»