oss 100 kroner!
Bortsett fra ledelsen i SV og i MDG, ser alle politikere i dag galskapen i Støre/Solbergs energipolitikk, uten at noe gjøres for å stoppe vanviddet. Ingen av de såkalte klimatiltakene virker. Energiprisen flerdobles. Vindkraft, solkraft, batteri- og hydrogen-produksjon, samt alle former for elektrifisering, er uten betydning for klimautviklingen på kloden. Utslippene av CO2 i verden øker hver dag, uansett hvor mye fornybar energi som også produseres. I 2022 økte produksjonen av kull i verden med 3.3 %, ifølge IEA, og det er mer enn summen av solkraft (24 %) og vindkraft (17 %). En liten prosent av en stor mengde, er selvfølgelig mer enn en større prosent av en liten mengde.
Det er et kjent fenomen at det er vanskelig å snu igangsatte politiske prosesser, også når planlagte resultater ikke realiseres. Vedtatte politiske mål og igangsatte administrative ordninger og prosesser, bidrar til byråkratisk treghet og mangel på nytenkning. Regjeringens energipolitikk er en slik sektor. Politikere og byråkrater løfter altfor sjelden blikket, men stirrer krampaktig på de konkrete «klimamålene», og ikke mot de faktiske konsekvensene. Men denne fadesen er ikke Støre/Solbergs eneste perspektiv. I energipolitikken er regjeringens primære energimål i stedet noe helt annet enn å berge kloden fra dommedag, nemlig å underordne norsk energi under EUs forvaltning. Ap og Høyre har tapt to folkeavstemninger om EU. Energipolitikken i Norge er derfor blitt et delmål for å realisere norsk medlemskap i et kaotisk EU, uten folkeavstemming.
Nesten alle skjønner at Norge er det grønneste land i verden, også uten den elektrifisering av Norge som planlegges: På sokkelen bruker Norge nå ca. 9 TWh av vår vannkraft på 150 TWh, og det planlegges brukt ytterligere minst 9 TWh. Den fossile energien som eventuelt spares på sokkelen, vil naturligvis ikke bli liggende i Nordsjøen eller Barentshavet, men eksportert. Og de CO2-utslippene som administreres bort fra det norske klimaregnskapet, flyttes til diverse klimaregnskap i EU, og da er man like langt. Dette skjønner alle nå. Og det samme gjelder det meste av den øvrige norske «elektrifiseringen», også el-bilene:
Mange oppfatter sikkert el-bilene som en fordel, i alle fall å kjøre, men noe klimatiltak er de ikke. Alle aksepterer at det blir litt mindre eksos fra el-bilene enn fra diesel-bilene i enkelte byer. Det blir også mindre CO2-utslipp fra kjøringen, men mer CO2-utslipp fra produksjonen av el-bilen. Men det blir vesentlig mer veistøv fra el-bilene (tyngre biler), og mer problemer for astmatikere. Ellers er subsidieringen av el-bilene økt (til 50 milliarder i 2022) merkelig nok gitt til de av oss som har best råd. Hovedpoenget er imidlertid at den diesel/bensin som ikke brukes i Norge, vil bli brukt et annet sted i verden. Til og med Kristoffer Rypdal og Oddmund Enoksen har nylig i bladet Nordlys (tilsynelatende) akseptert dette. El-bilene har ingen betydning for klimaspørsmålet, verken i Norge eller noe annet sted i universet.
I den praktiske energidebatten i Norge ser det nå ut til at stadig flere politikere innser at de norske klimamålene – 55% redusert CO2-utslipp innen 2030 – ikke lar seg realisere. Det antydes at vi ikke vil nå målet før i 2035 eller 2040. Men også slike justeringer og forskyvninger er naturligvis bare illusjoner: Det finnes ingen land i verden som tar sikte på å redusere sin økonomiske vekst og sitt energiforbruk, og det finnes ingen land med fossil energi som tar sikte på å redusere sin fossilproduksjon.
Dette er det store paradokset i norsk politikk: Det skal brukes hundrevis av milliarder på å sløse bort mye av den norske fornybare energien på elektrifisering og på andre meningsløse tiltak. Milliardene skal gjøre det verre å bo i Norge for det fleste av oss: Strømprisen skal flerdobles (permanent). Norge skal bombarderes med vindturbiner og annen energisøppel med ustabil kraft som verken kan brukes på sokkelen eller i norsk industri. Den varierende vindkrafta skal brukes av norske husstander. Det er du og jeg som skal finansiere raseringen av Norge. Snakk om å få i pose og sekk: Kostbare klimatiltak som ikke virker, og en økonomisk utvikling i retning sein-middelalderen.
Spørsmålet mange stiller er: «Men hvem skal bidra til «det grønne skiftet» hvis ikke Norge bidrar»? Svaret er enkelt: Vi bidrar allerede (til ingen nytte), og «det grønne skiftet» lar seg ikke realisere før nesten all fossil energi i verden er brukt opp.
