oss 100 kroner!
Preken i Jakobs kirke, Oslo, 19. august 2023.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report. Han er også ordinert presbyteriansk prest. Hedges har engasjert seg sterkt til støtte fo Julian Assange og kom til Norge ens ærend for å delta i støttemarkeringene.
Skuespiller og filmskaper Liv Ullmann leste Bibeltekstene.
Red.
«Profeter er notorisk vanskelige mennesker. De er ikke helgener. De er mennesker med smerte», skriver rabbiner Abraham Heschel. Deres «liv og sjel står på spill». Profeten er grepet av menneskelig angst. Profeter er ikke spåmenn. De forkynner ikke fremtiden. Urettferdighet for profeten, “antar nesten kosmiske proporsjoner.” En profet, fortært av et unaturlig raseri, vitner om «den guddommelige patos».
“Gud,” skriver Heschel, “raser i profetens ord.” Han eller hun står urokkelig sammen med de korsfestede på jorden, selv om det vil føre til deres egen ødeleggelse. “Mens verden er rolig og sover,” skriver Heschel, “føler profeten ilden fra himmelen.” Profeten sier nei til sitt samfunn, “fordømmer dets vaner og forutsetninger, dets selvtilfredshet, egenrådighet og synkretisme.” Og profeten «blir ofte tvunget til å forkynne det motsatte av hva hun eller han ønsker».
Profeter tror på rettferdighet selv når verden rundt dem sier at rettferdighet er utelukket. Det er ikke det at de transcenderer virkeligheten. Det er at de er tvunget til å slå til mot virkeligheten, og nekter å tie uansett hvor vanskelig livet blir. De blir grepet av det Reinhold Niebuhr kalte «sjelens sublime galskap», for «ingenting annet enn slik galskap
vil kjempe mot ondsinnet makt og åndelig ondskap blant de mektige». Denne galskapen
er farlig, men avgjørende fordi uten den «er sannheten tildekket». Liberalismen, fortsatte Niebuhr, «mangler entusiasme, for ikke å si mangler fanatisme, som er så nødvendig for å flytte verden ut av sine vante spor. Den er for intellektuell og for lite emosjonell til å være en virkningsfull kraft i historien.» Dette reflekterer det presten Amasja sa om profeten Amos: «Landet er ikke i stand til å bære alle hans ord.»
De bibelske profetene – Elias, Amos, Jeremia, Jesaja – mente at alt som var verdt å leve for, var verdt å dø for. Deres fiende var ikke bare lidelse, bakvaskelse, fattigdom og urettferdighet, men et liv blottet for mening. “Du må være beredt til å dø før du kan begynne å leve,” sa borgerrettighetsikonet Fred Shuttlesworth. Profeter lar seg ikke skremme. De kan ikke kjøpes. De er målrettet besatt.
James Baldwin, selv en profet, forstår dette. Han skriver: “Til syvende og sist fungerer kunstneren og den revolusjonære slik de fungerer, og betaler det de må betale bak det, fordi de begge er besatt av en visjon, og de følger ikke så mye denne visjonen som blir drevet av den. Ellers ville de aldri kunne holde ut, langt mindre omfavne, livene de er tvunget til å leve.»
De mektige og de rike fører krig mot profeten. De baktaler og fornærmer profeten. De stiller spørsmål ved profetens fornuft og motiver. De gjør det vanskelig for profeten å overleve ved å fjerne profetens magre inntektskilde. De straffer og marginaliserer de som står sammen med profeten. De hindrer profetens stemme gjennom sensur, fengsling og ofte drap. Listen over martyrprofeter er lang. Sokrates. Jeanne d’Arc. Isaac Babel. Federico García Lorca. Miklós Radnóti, Irène Némirovsky, Malcolm X, Martin Luther King Jr., Victor Jara, Ken Saro-Wiwa.
Sannheten griper profeten slik at han eller hun er så sterkt bundet til den at ingenting annet enn døden kan skille dem fra den. I den sannheten finner de Gud.
“Man kan aldri kjempe for mye med Gud hvis man gjør det av ren respekt for sannheten,” skrev Simone Weil. «Kristus liker at vi foretrekker sannhet fremfor ham, fordi før han er Kristus, er han sannhet. Hvis man vender seg bort fra ham for å gå mot sannheten, vil man ikke gå langt før man faller i armene hans.»
Hvem korsfestet Jesus? Organisert religion. Organisert politikk. Organisert virksomhet. Bødlene har ikke endret seg. De endret ganske enkelt historien, skapte et forfalsket evangelium, som poeten Langston Hughes skrev:
Hør her, Kristus,
Du gjorde det bra på din tid, tror jeg –
Men den tiden er saga nå.
De manet fram en strålende fortelling, også, Kalte det Bibelen –
Men den er død nå.
Det har pavene og predikantene
tjent for mye penger på.
De har solgt deg til mange
Konger, generaler, røvere og mordere – Selv til tsaren og kosakkene,
Selv til Rockefellers kirke,
Til og med til Lørdags-Dagbladet.
Du er ikke noe tess lenger.
De har pantsatt deg
Og slitt deg ut.
Den kartagiske generalen Hannibal, som var nær ved å beseire den romerske republikken i Den andre puniske krigen, begikk selvmord i 181 f.Kr. i eksil da romerske soldater omringet hans hjem i Bithynia, nå dagens Tyrkia. Det hadde gått mer enn tretti år siden han ledet hæren sin over alpene og utslettet romerske legioner. Roma var bare i stand til å redde seg selv fra nederlag ved å kopiere Hannibals militære taktikk.
Det betydde ikke noe at imperiet hadde byttet ut over 20 romerske konsuler siden Hannibals invasjon. Det gjorde ikke noe at Hannibal hadde blitt jaktet på i flere tiår og tvunget til å flykte evig, alltid like utenfor romerske myndigheters rekkevidde. Han hadde ydmyket Roma. Han hadde punktert myten om allmakt. Og han måtte betale. Med livet sitt. År etter at Hannibal var borte, var romerne fortsatt ikke fornøyde. De avsluttet sitt arbeid med en apokalyptisk hevn i 146 f.Kr. ved å jevne Kartago med jorden og selge den gjenværende befolkningen til slaveri. Cato, senatoren, oppsummerte imperiets overbevisning: Carthāgō dēlenda est – Kartago må ødelegges. Ingenting ved imperiet, fra den gang til i dag, har endret seg.
Imperiemakter tilgir ikke de som avslører imperiets onde og umoralske indre liv. Imperier er skjøre konstruksjoner. Deres makt ligger like mye et skapt inntrykk som i militær styrke. Dydene de hevder å opprettholde og forsvare, vanligvis i navnet til sin overlegne sivilisasjon, er tilsløringer av plyndring, korrupsjon, løgner, utnyttelse av billig arbeidskraft, vilkårlig vold mot uskyldige og statlig terror.
Det nåværende amerikanske imperiet, skadet og ydmyket av mengder av interne dokumenter som WikiLeaks offentliggjorde, vil måtte forfølge Julian resten av hans liv. Det spiller ingen rolle hvem som er president eller hvilket politisk parti som har makten. Imperiet snakker med én, despotisk stemme.
Julian, gjennomgår derfor en sakte, filmet henrettelse. Sju år fanget i den ecuadorianske ambassaden i London. Fire år i Belmarsh fengsel. Han rev sløret av det amerikanske imperiets mørke handlinger, massenedslaktingen av sivile i Irak og Afghanistan, løgnene, korrupsjonen, den brutale undertrykkelsen av de som forsøker å fortelle sannheten. Imperiet har til hensikt å tvinge ham til å betale. Han skal være et eksempel for alle som kan tenke seg å gjøre det han gjorde.
For Julian kunne valgt en annen vei. Hans geni og hans dyktighet som dataprogrammerer og kryptograf ville gitt ham skyhøye honorarer av sikkerhetsbyråer, private entreprenører eller Silicon Valley. Han kunne ha levd et komfortabelt liv hvis han hadde villet tjene imperiet. Men Hans sjel, som Christopher Marlow viser oss i Faust, ville ha visnet og dødd, slik sjelene til alle som prostituerer seg til makten ender. Men de materielle belønningene ville ha vært betydelige. Han ville vært en suksess, i alle fall slik suksess måles av makteliten.
Satan frister Jesus ved å tilby ham makt, «alle verdens riker» ledsaget av herlighet og autoritet. “Hvis du vil tilbe meg,” sier Satan, “vil alt være ditt.” Denne fristelsen er den dødelige sykdommen til dem som tjener makt, og med den hybris og grådighet som fremskynder, som profeten Amos sier, «voldens styre».
Og likevel er ikke disse ondsinnede kreftene de farligste.
“Da jeg var rabbiner for det jødiske samfunnet i Berlin under Hitler-regimet … var den viktigste lærdommen jeg trakk under disse tragiske forholdene, at hykleri og hat ikke er de mest presserende problemene,” sa rabbiner Joachim Prinz. “Det mest presserende og mest skammelige, det mest skammelige, det mest tragiske problemet er – stillhet.”
Julians korsfestelse er et offentlig skue. Den er ikke skjult. Og likevel ser vi passivt på. Vi oversvømmer ikke gatene med våre protester. Vi fordømmer ikke bødlene inkludert Donald Trump og Joe Biden. Vi gir hans korsfestelse vårt stille samtykke. W. H. Auden i Musee des Beaus Arts skriver:
Når det gjeldt lidelse tok de aldri feil,
De gamle mestrene: hvor godt de forsto
Dens menneskelige side: hva lidelse er
Mens noen spiser eller åpner et vindu eller bare går henslengt avgårde; Hvordan, der de gamle venter ærbødig, lidenskapelig
På den mirakuløse fødselen vil det alltid være
Barn som ikke spesielt ønsket at det skulle skje, skøyter
På en dam i utkanten av skogen:
De glemte aldri
At selv den fryktelige martyrdøden må gå sin gang
Uansett, i et hjørne, et uryddig sted
Der hundene fortsetter med hundelivet sitt og torturistens hest
Uskyldig klør bakparten mot et tre.
I Breughels Icarus, for eksempel: der alt vender seg
Ganske avslappet bort fra katastrofen; bonden som pløyer kan
Ha hørt lyden, det ensomme ropet,
Men for ham var det en uviktig sak; solen skinte
Som den måtte, de hvite bena forsvinne ned i grønne Vannet, og det dyre flotte skipet som må ha sett
Noe fantastisk, en gutt som faller ned fra himmelen, For skipet måtte jo av gårde og seilte rolig videre.
Offer, selvoppofrelse, er prisen for disippelskap. Men få er villige til å betale den prisen. Vi foretrekker å se bort fra lidelse, en gutt som faller ut av himmelen. Og det er vår likegyldighet, og med vår likegyldighet vår medvirkning, som fordømmer alle profeter.
“Men hva er prisen på fred?” spør den radikale presten, Fader Daniel Berrigan, som tilbrakte to år i et føderalt fengsel for å ha brent innkalling til millitærtjeneste under Vietnam- krigen, i sin bok No Bars to Manhood:
Jeg tenker på de gode, anstendige, fredselskende menneskene jeg har kjent tusenvis av, og jeg undrer meg. Hvor mange av dem er så plaget av den meningsløse, normalitetens sykdom, at selv når de erklærer fred, strekker de hendene sine ut i instink- tiv spasme … i retning av det komfortable, hjemmet, sikkerheten, inntekten, fremtiden, planene sine – femårsplanen for studier, tiårsplanen for yrkesstatus, tjueårsplanen for fami- lieforøkelse og samhold, femtiårsplanen for et anstendig liv og ærefull naturlig død.
“Selvfølgelig, la oss få fred,” roper vi, “men la oss samtidig ha det normale, la oss ikke miste noe, la livene våre være intakte, la oss være uvitende om fengsel eller dårlig rykte eller ødelagte relasjoner.” Og fordi vi må favne om dette og beskytte det, og fordi for enhver pris – for enhver pris – må våre håp marsjere videre etter planen, og fordi det ville være uhørt om et sverd skulle falle i freden navn å bryte det fine og finmaskede nettet som våre liv er vevd av, fordi det ville være uhørt at gode menn skulle lide urett eller familier skilles eller et godt rykte gå tapt – på grunn av dette roper vi fred og roper fred, og det er ingen fred.
Det finnes ingen fred fordi det ikke er noen fredsstiftere. Det er ingen fredsskapere fordi fredsskaping er minst like kostbart som krigføring – minst like krevende, minst like forstyrrende, minst like sannsynlig vil bringe skam og fengsel og død i sitt kjølvann.
Å bære korset, leve i sannhet, handler ikke om jakten på lykke. Den godtar ikke illusjonen om uunngåelig menneskelig fremgang. Det handler ikke om å bli rik, kjendis eller mektig. Det innebærer offer. Det handler om vår nabo. Statens sikkerhetsorganer overvåker og trakasserer deg. De samler enorme mapper om aktivitetene dine. De forstyrrer livet ditt. De kaster deg i fengsel, selv når du, som Julian, ikke har begått en forbrytelse. Dette er ikke nytt. Heller ikke vår likegyldighet overfor ondskap, den påtakelig ondskapen vi kan se foran oss, er ny.
I lesningen fra den hebraiske bibelen hører vi historien om profeten Jeremia. Han, som Julian, avslørte korrupsjonen og krigsbegjæret til de mektige. Han advarte om katastrofen som uunngåelig kommer når pakten med Gud brytes. Han fordømte avgudsdyrkelse, korrupsjon blant konger, prester og falske profeter. Jeremia ble arrestert, slått og satt i husarrest. Han fikk forbud mot å forkynne. Det ble gjort et forsøk på å ta hans.
Etter at Egypt ble erobret av Babylon, og Judea begynte å forberede seg på krig, leverte Jeremia en profeti, som advarte kongen om å opprettholde fred. Kong Sidkia ignorerte ham. Babylon beleiret Jerusalem. Jeremia ble arrestert og fengslet. Han ble frigjort av babylonerne etter Jerusalems erobring, men ble forvist til Egypt, hvor han ifølge bibelsk tradisjon ble steinet til døde. Jeremia, i likhet med Julian, forsto at et samfunn som forbyr evnen til å snakke i sannhet, mister evnen til å leve i rettferdighet.
Ja, alle vi som kjenner og beundrer Julian fordømmer hans langvarige lidelse og familiens lidelser. Ja, vi krever at de mange urettferdighetene og urettferdighetene som er blitt ham til del, tar slutt. Ja, vi hedrer ham for hans mot og integritet.
Men kampen for Julians frihet har alltid vært mye mer enn forfølgelsen av en publisist. Det er den viktigste kampen for pressefrihet, for sannhet, i vår tid. Og hvis vi taper denne kampen, vil det være ødeleggende, ikke bare for Julian og familien hans, men for oss.
Tyrannier, fra bibelsk tid til i dag, snur rettsstaten på hodet. De gjør loven til et instrument for urettferdighet. De skjuler sine forbrytelser i en falsk lovlighet. De bruker domstolene og rettssakene til å maskere sin kriminalitet. De, som Julian, som avslører denne kriminalitet for offentligheten er farlige. For uten skinn av legitimitet mister tyranniet troverdighet og har ingenting igjen i sitt arsenal enn frykt, tvang og vold.
Den lange kampanjen mot Julian og WikiLeaks er et vindu inn i rettsstatens kollaps, fremveksten av det den politiske filosofen Sheldon Wolin kaller vårt system med «omvendt totalitarisme», en form for totalitarisme som opprettholder fiksjonene om det gamle, kapitalistiske demokratiet, inkludert dets institusjoner, ikonografi, patriotiske symboler og retorikk, men som internt har overgitt total kontroll til diktatene til globale storselskaper.
Jeg var i rettssalen i London da Julian ble stilt for retten av dommer Vanessa Baraitser, vår tids versjon av Hjertedronningen i Alice-in Wonderland som erklærte straffen endog før dommen ble avsagt. Det var en rettslig farse. Det var ikke lovlig grunnlag for å holde Julian i fengsel. Det var ikke noe juridisk grunnlag for å stille ham, en australsk statsborger, for retten under USAs Spionasjelov. CIA spionerte på Julian i ambassaden gjennom et spansk selskap, UC Global, som egentlig hadde inngått kontrakt for å
sørge for ambassadesikkerhet. Denne spioneringen inkluderte opptak av de personlige klientsamtalene mellom Julian og advokatene hans mens de diskuterte hvordan han skulle forsvares. Dette faktum alene burde gjort rettssaken ugyldig. Julian blir holdt i et høysikkerhetsfengsel, slik at staten kan, som Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur, har vitnet, fortsette den nedverdigende mishandlingen og torturen den håper vil føre til hans psykologiske om ikke også fysiske oppløsning.
Den amerikanske regjeringen styrte London-aktor James Lewis. Lewis gav disse direktivene videre til Baraitser. Baraitser vedtok dem som sin juridiske konklusjon. Det var en rettslig pantomime. Lewis og dommeren insisterte på at de ikke forsøkte å kriminalisere journalister og sette munnkurv på pressen mens de var i full gang med å sette opp det juridiske rammeverket for å kriminalisere journalister og stoppe munnen på pressen. Dette er grunnen til at retten jobbet så hardt for å dekke til saksgangen for offentligheten, begrense tilgangen til rettssalen til en håndfull observatører og gjøre det vanskelig – til tider umulig – å få tilgang til rettsaken online. Det var en trist liksomrettssak, ikke et eksempel på det beste fra engelsk rett, men på Lubyanka, en sovjetisk rettsfarse.
Profeter krever rettferdighet i en urettferdig verden. Det de krever er ikke radikalt. På det politiske spekteret er det konservativt. Gjenoppretting av rettsstaten. Det er enkelt og grunnleggende. Det bør ikke, i et fungerende demokrati, være straffbart. Men å leve i sannhet i et despotisk system er den ypperste trasshandlingen. Denne sannheten skremmer makthaverne.
Imperialismens arkitekter, krigens mestere, de selskapskontrollerte lovgivende, rettslige og utøvende grenene av regjeringen og deres servile hoff i mediene, er illegitime. Si denne enkle sannheten og du blir forvist, som mange av oss har vært, til utkantene av
medielandskapet. Bevis denne sannheten, slik Julian, Chelsea Manning, Jeremy Hammond og Edward Snowden har gjort ved å la oss se inn i maktens indre virkemåte, og du blir jaget og forfulgt.
Kort tid etter at WikiLeaks ga ut Irakkrigs-filene i oktober 2010, som dokumenterte en rekke amerikanske krigsforbrytelser – inkludert videobilder av drapet på to Reuters- journalister og 10 andre ubevæpnede sivile i Collateral Murder-videoen, rutinemessig tortur av irakiske fanger, avsløringen av tusenvis av sivile dødsfall og drap på nesten 700 sivile som hadde kommet amerikanske militære sjekkpunkter for nær. De ruvende borgerrettighetsadvokatene Len Weinglass og min gode venn Michael Ratner, som jeg senere skulle ta følge med for å møte Julian i Ecuadors ambassade, møtte Julian i en studioleilighet i London sentrum. Julians personlige bankkort var sperret. Tre krypterte bærbare datamaskiner med dokumenter som beskriver amerikanske krigsforbrytelser hadde forsvunnet fra bagasjen hans på vei til London. Svensk politi fabrikkerte den ene saken mot ham etter den andre, sa Ratner, og advarte om at det hele handlet om å få Julian utlevert til USA.
“WikiLeaks og du personlig står overfor en kamp som er både juridisk og politisk,” sa Weinglass til Julian. «Som vi fikk vite i [Daniel Ellsbergs] Pentagon Papers-saken, liker ikke den amerikanske regjeringen at sannheten kommer ut. Og den liker ikke å bli ydmyket. Uansett om det er Nixon eller Bush eller Obama, republikaner eller demokrat i Det hvite hus. Den amerikanske regjeringen vil prøve å stoppe deg fra å offentliggjøre sine stygge hemmeligheter. Og hvis de må ødelegge deg og grunnloven og rettighetene til utgivere med deg, er de villige til å gjøre det. Vi tror de kommer til å komme etter WikiLeaks og deg, Julian, som publisist og utgiver.»
«Kom etter meg for hva?» spurte Julian.
«For spionasje,» fortsatte Weinglass. «De kommer til å anklage Bradley Manning for forræderi i henhold til Spionasjeloven av 1917. Vi tror ikke det dreier seg om at han er en varsler, eller spion. Og vi tror ikke det dreier seg om at du er en publisist og utgiver. Men de kommer til å prøve å tvinge Manning til å implisere deg som hans samarbeidspartner.»
«For hva?»
«Kom etter meg for hva?»
Det er spørsmålet.
De forfølger Julian – ikke for hans laster, men for hans dyder.
De forfulgte Julian fordi han avslørte mer enn 15 000 urapporterte døde irakiske sivile; fordi han avslørte tortur og misbruk av rundt 800 menn og gutter i alderen 14 til 89 år i Guantánamo; fordi han avslørte at Hillary Clinton i 2009 beordret amerikanske diplomater til å spionere på FNs generalsekretær Ban Ki Moon og andre FN-representanter fra Kina, Frankrike, Russland og Storbritannia, spionasje som inkluderte innhenting av DNA, irisskanning, fingeravtrykk og personlige passord, en del av det lange mønsteret av ulovlig overvåking som inkluderte avlyttingen om FNs generalsekretær Kofi Annan i ukene før den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003; fordi han avslørte at Barack Obama, Hillary Clinton og CIA orkestrerte militærkuppet i juni 2009 i Honduras som styrtet den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya, og erstattet ham med et morderisk og korrupt militærregime; fordi han avslørte at George W. Bush, Barack Obama og general David Petraeus satte
igang en krig i Irak som etter Nürnberg-lovene er definert som en kriminell angrepskrig, en krigsforbrytelse, at de autoriserte hundrevis av målrettede attentater, inkludert drap på amerikanske statsborgere i Jemen, og at de i hemmelighet lanserte rakett-, bombe- og droneangrep på Jemen, og drepte mange sivile; fordi han avslørte at Goldman Sachs betalte Hillary Clinton 657 000 dollar for å holde foredrag, en sum så stor at den bare kan betraktes som bestikkelse, og at hun privat forsikret bedriftsledere om at hun ville gå deres ærend samtidig som hun lovet offentligheten finansregulering og reform; fordi han avslørte den interne kampanjen for å diskreditere og ødelegge britiske arbeiderpartileder Jeremy Corbyn av medlemmer av Corbyns eget parti; fordi han avslørte hvordan hackingverktøyene som brukes av CIA og National Security Agency tillater masseovervåking av våre TV-apparater, datamaskiner, smarttelefoner og antivirusprogramvare, slik at myndighetene kan ta opp og lagre våre samtaler, bilder og private tekstmeldinger, selv fra krypterte apper.
Julian avslørte sannheten. Han avslørte det om og om igjen, og om igjen, til det ikke lenger var tvil om den altomfattende ulovligheten, korrupsjonen og falskheten som definerer den globale, regjerende eliten. Og for disse avsløringene forfølger de Julian, slik de har forfulgt alle som våget å rive sløret av makten. «Røde Rosa nå har også forsvunnet. …” skrev Bertolt Brecht etter at den tyske sosialisten Rosa Luxemburg ble myrdet. “Hun fortalte de fattige hva livet handler om, og derfor har de rike visket henne ut.”
Vi har gjennomgått et kupp, hvor de fattige og arbeidende menn og kvinner er
redusert til tall om arbeidsløshet og sult; der krig, finansiell spekulasjon og intern overvåking er statens eneste virkelige virksomhet, der selv habeas corpus, lovene, ikke lenger eksisterer, hvor vi, som innbyggere, ikke er annet enn handelsvarer for bedriftens maktsystemer; vi skal brukes, flåes og kastes. Å nekte å slå tilbake, å strekke ut hånden og hjelpe de svake, de undertrykte og de lidende, å redde planeten fra økocid, å fordømme den herskende klassens nasjonale og internasjonale forbrytelser, å kreve rettferdighet, å leve i sannhet, er å bære Kains merke. De som har makten må føle vår vrede, og dette betyr konstante handlinger av sivil masseulydighet, det betyr konstante handlinger av sosial og politisk forstyrrelse. For den organiserte makten nedenfra er den eneste makten som vil redde oss og den eneste makten som vil frigjøre Julian. Politikk er et fryktspill. Det er vår moralske og borgerlige plikt å gjøre makthaverne veldig, veldig redde.
Den kriminelle herskerklassen har oss alle låst i sitt dødsgrep. Det kan ikke reformeres. Den har avskaffet rettssikkerheten. Det tilslører og forfalsker sannheten. Den søker konsolidering av sin uanstendige rikdom og makt. Men for å gjøre dette må vi, som Julian har gjort, som alle profeter har gjort, ta opp korset og bære dets forferdelige vekt på våre rygger.
“Dette er korset må vi bære for vårt folks frihets skyld,” minnet Martin Luther King, Jr. oss om. «Korset vi bærer går foran kronen vi bærer. For å være en kristen må man ta opp korset, med all dets pinefulle og spenningsfylte innhold og bære det inntil dette korset setter sine spor på oss og forløser oss, til den veien som vi bare finner gjennom lidelse … Da jeg tok opp korset, kjente jeg dets betydning … Korset er noe du bærer, og til slutt noe du dør på.»
«Håpet har to vakre døtre», skrev Augustin: Deres navn er sinne og mot; sinne over hvordan ting er, og mot til å se at de ikke forblir som de er.
De som holder fast ved det evige og det hellige, ved sannheten, slik sosiologen Emile Durkeim forsto, er ikke bare de som ser nye sannheter som de fleste andre er uvitende om, men er menn og kvinner, besatt av sublim galskap, som er drevet av en overskridende kraft som lar dem tåle eksistensens prøvelser eller overvinne dem. De forvandler verden gjennom lidelse.
Min venn Julian lider. Han lider for våre synder og vår likegyldighet. Som rabbiner Heschel minnet oss om, “noen er skyldige, men alle er ansvarlige.” Vi har to valg. Vi kan stå for sannheten, for Julian, og sette ham fri. Vi finner mot til å ta ansvar, til å ta opp korset. Eller vi er medskyldige i den mørke natten av dette tyranniet som til slutt vil omslutte oss alle.
La oss be:
Nådens Gud og herlighetens Gud
Utøs din kraft i ditt folk;
Kron din gamle kirkes historie,
Gjør kirkens spede knopper til strålende blomster. Gi oss visdom, gi oss mot,
Til å gå inn i vår tid Til å gå inn i vår tid
Oversettelse ved John Y. Jones.
Vi takker ham og https://setjulianfree.org/ for samarbeidet.
Prekenen er også publisert på originalspråket på bloggen til Chris Hedges:
The Crucifixion of Julian Assange
På steigan.no har vi publisert mange artikler av Chris Hedges.
Vi er også den mediekanalen i Norges som har hatt den største og mest omfattende dekninga av saka til Julian Assange. Over 140 artikler er det blitt.
