oss 100 kroner!
Det å ha kolonier i andre verdensdeler var helt stuereint og nærmest som statussymboler å regne for europeiske republikker og kongehus.
Etter andre verdenskrig ble imidlertid kolonialisme nesten like skambelagt som Holocaust. Men praksisen med å utnytte/plyndre fjerne lands naturressurser og arbeidskraft fortsetter, fordekt, som ‘frihandel’.
Kolonimaktene klarte aldri å kolonisere Russland. Men det betyr ikke at de har gitt opp forsøket. Det var videre kolonimakter som dannet NATO og EU og norske politikere valgte å alliere seg med akkurat de landene.
Aftenposten fortalte i en artikkel av 28. januar 2022 at det fantes slike ambisjoner også blant nordmenn og at disse ambisjonene fikk en ny giv da Norge fikk sjølstendighet fra Sverige i 1905.
«Hva med en koloni i Afrika, eller en bit av Russland? (…) Noen år tidligere hadde nordmenn forsøkt å ta områder som i dag er en del av Russland. Den gang var det snakk om øygruppene Frans Josefs land og Novaja Semlja samt kystområdene ved Kvitsjøen og deler av Kolahalvøya.
I 1890-årene, da Norge fortsatt var i union med Sverige, innskjerpet russiske vaktskuter flere ganger at norsk fangst innenfor den russiske tremilsgrensen var forbudt. Til ingen nytte. De norske næringsinteressene i nord hadde flere konflikter med Russland. Etter 1905 kunne stormaktene gå til Norge, og ikke det langt mektigere Sverige, med spørsmål og krav rundt territoriet.
I 1909 ble de gjentatte grensekrenkelsene påtalt på ny. Denne gang overfor Jørgen Løvlands arvtager, utenriksminister Wilhelm Christophersen. Tsarens sendemann til Norge, Anatolij Krupenskij, gjorde det ‘særskilt oppmerksomt’ at en norsk overvintringsekspedisjon som var oppdaget på Kapp Prokofjev, oppholdt seg der ulovlig. Han hevdet også at seks-syv norske fartøyer fra Vardø hadde drevet rettsstridig fangst i Kvitsjøen og ved Novaja Semlja. Han forlangte at norske myndigheter informerte befolkningen om de russiske territorialreglene.
I 1910 gikk Tromsø Skipperforening i stikk motsatt retning. De erklærte at Novaja Semlja nord for Matotsjkinstredet måtte anses som ingenmannsland i likhet med Spitsbergen. Da vedtaket ble referert i russiske aviser, protesterte den russiske regjeringen skarpt.
I mai antydet guvernøren i Arkhangelsk at Russland ville komme til å hente de norske fangstfolkene på Novaja Semlja med krigsskip. Nordmennene forlot stedet. Norges nye utenriksdepartement satte sluttstrek for alle ideer om at området kunne bli norsk. Overfor befolkningen i Troms og Finnmark kunngjorde UD at øya ‘i sin helhed er russisk territorium’. Fremtidige norske grensekrenkelser ville få ‘ubehagelige følger for vedkommende personlig’.
Noen år senere fikk likevel Norge muligheter til å utvide territoriet. En viktig grunn var den nye sikkerhetspolitiske forankringen mot vest. Norge var på papiret nøytralt under første verdenskrig (1914–1918). Men den norske handelsflåten ble brukt til frakt for britiske og franske interesser. Tyske ubåter og krigsskip senket en stor del av den.
Norge led større sivile tap til sjøs enn noe annet land. Hvilken kompensasjon kunne nasjonen vente seg? Takket være vendingen mot Storbritannia og Frankrike etter 1905 kunne regjeringen vinne internasjonal tilslutning til at Svalbard med Bjørnøya ble lagt til Norge etter krigen. Slike muligheter var vanligvis forbeholdt stormakter.
Tre uker før krigen sluttet, hadde Wedel Jarlsberg foreslått at Norge gikk til seiersmaktene og krevde ‘betaling’ for det han oppfattet som nøytrale Norges innsats. Forslaget fikk støtte i rederkretser her hjemme. Men det inkluderte ikke bare Svalbard: I tillegg til å skulle arbeide for internasjonal anerkjennelse av Norges firemils sjøgrense mente han at Norge burde annektere en del av Murmansk-kysten på Kolahalvøya. Begrunnelsen var å sikre området militært mot det revolusjonære Russland og det nye, selvstendige Finland. Russland/Sovjetunionen var herjet av indre stridigheter etter overgangen til det nye kommunistregimet i Moskva i 1917. Landet var ute av stormaktsspillet i flere år.
Offisielt avviste regjeringen forslaget. Likevel nedsatte den i 1919 en hemmelig grensekomité. Komiteen vurderte å annektere et område på størrelse med Vestfold på Kolahalvøya. Norge tok da også forbehold under fredsforhandlingene i Versailles om at landet kunne komme til å forlange grenseendringer i nord dersom Finland gjorde det.
Men Wedel Jarlsberg hadde et enda mer drastisk forslag på lager:
Under fredsforhandlingene ble kartet over Europa trukket opp på nytt. Grensejusteringer ble gjort. Nye stater kom til, i stor grad basert på etniske hensyn.
Den tapende partens imperier ble dessuten stykket opp. Det gjaldt også Tysklands kolonier rundt omkring i verden. Wedel Jarlsberg påpekte overfor den norske utenriksledelsen at tyske kolonier i Afrika nå trolig ville bli ‘disponible’ for andre makter.
Den tidligere tyske kolonien Kamerun kunne være ideell som norsk koloni. Tanganyika, omtrent dagens Tanzania, ble også nevnt.
‘Maaske skulde det ikke være umulig at faa en koloni et steds i oversjøiske lande, hvorhen vi skulde kunne dirigere utvandringen og produsere raastoffe, som vort nordlige klima ikke tillater at frembringe’, skrev han.
Dette var ord som senere fikk historiker Wilhelm Keilhau til å karakterisere Wedel Jarlsberg som en «fullblods norsk imperialist».
Adelsmannen fikk ikke gehør. Regjeringen og Stortingets utenrikskomité avviste straks norsk kolonijakt i Afrika, ifølge historiker Roald Berg.
Ved uavhengigheten fikk Norge store muligheter. Det ble også starten på et nytt og bedre forhold til Sverige, selv om det tok mange år. I starten var det nødvendig med en ny sikkerhetspolitisk forankring.
Beskyttet av stormaktene kunne Norge ta farvel og snu seg mot vest i 1905. Russland har gjort det klart at de vil gjøre en lignende reise for Ukraina svært vanskelig, om ikke umulig».
Gunnar Garbo forteller i Også krig er terror (2002) om hvordan kolonimaktene i NATO allerede snart etter opprettelsen av NATO så muligheten til å bruke det som skulle være en forsvarsallianse som et imperialistisk verktøy. Kolonimaktene fikk etter andre verdenskrig større og større problemer med å holde på sine kolonier i Afrika og Asia (noe som var svært ‘out of area’, eller utenfor eget NATO-territorium, 40 år før konseptet ble vedtatt). Derfor presset kolonimaktene de øvrige NATO-land til å hjelpe seg med å beholde koloniene.
Norge og Danmark lyktes ikke med å bli kolonimakter og var tidligere flinkere til å stå imot press. Men etter at Sovjetunionen falt sammen i 1991, fikk NATO frigjort mye av sin ‘forsvarskraft’ og det førte til at alliansen gradvis mistet mer eller mindre alle hemninger.
Jeg velger et lengre sitat av Garbo, som viser hvordan NATO ble et sklibrett inn i mer og mer imperialistisk virksomhet:
«Like siden Atlanterhavspakten ble inngått, har medlemsland med strategiske interesser i andre verdensdeler søkt å få sine øvrige allierte til å se bort fra at paktens formål er begrenset til å forsvare medlemslandenes egne områder. Igjen og igjen har de presset på for at alliansen skulle engasjere seg i militære operasjoner ‘out of area’, som det heter i NATO-sjargongen.
Gjennom 40 år nektet flertallet- med noen av de mindre land i spissen – å gå med på noen strategi som gikk ut over det formålet å forsvare egne land. Dels fryktet de for at forsvarsoppgaven ville lide dersom NATO påtok seg en global rolle. Dels var de redde for at USA eller de gamle europeiske kolonimaktene skulle gjøre dem medansvarlige for aksjoner som de ganske enkelt var uenige i av politiske eller moralske grunner. Dels så de en fare for at motsetningen til land i øst eller sør skulle bli skjerpet unødig eller at alliansens demokratiske karakter skulle bli uthult. Ofte mente de at konflikter i Afrika, Asia og Latin-Amerika var mer å oppfatte som frigjøringskriger enn som kommunistisk ekspansjon. Hver gang saken var oppe i NATO-rådet, seiret da også det synet at alliansen ikke skulle ha noen ‘out of area’-politikk. Men i enkelte saker hvor tunge medlemsland la hele sin vekt i skålen, gikk flertallet med på visse kompromisser (…)
Til å begynne med var det helst kolonimaktene som forsøkte å hale NATO ut av egne områder. Frankrike søkte støtte for sin egen kolonipolitikk i Afrika og Indokina, Storbritannia for sine interesser i Midtøsten og Portugal for å hevde sine koloniale posisjoner i Afrika og det indiske Goa. Kolonimaktene påstod at de tok vare på felles vestlige interesser når de kjempet for sin makt i disse områdene, at de forebygde kommunistisk fremgang og at det var urimelig om de alene skulle bære byrdene ved denne kampen for den frie verden. Disse kravene ble blankt avvist av flertallet i NATO- rådet, med de nordiske landene og Canada i spissen. USA var mer på gli.
Flertallet hevdet at istedenfor å kjempe mot frigjøringsbevegelsene i sør, og dermed svekke forsvaret av Vest-Europa, burde kolonimaktene bane veien for nasjonal selvstendighet i fredelige former og hjelpe de nye statene til å stå på egne bein. Men i 1952 gikk også flertallet med på en bedrøvelig resolusjon, som uttrykte ‘helhjertet beundring for den tapre og langvarige kampen’ som Frankrike førte med kolonikrigen sin i Indokina. Resolusjonen erklærte at denne kampen var ‘i den fulleste harmoni med målene og idealene til Atlanterhavssamfunnet’ og at den fortjente støtte fra NATO-regjeringene. Denne skammelige uttalelsen førte til at både den norske og den danske regjeringen møtte knusende kritikk fra oppegående folk på hjemmebane. Begge regjeringene trakk den lærdommen at de burde stå på for å hindre at NATO blander seg inn ‘out of area’» (side 107 og 108).
NATO-medlemskapet førte altså til at Norge ble støttespiller for kolonialistisk krigføring allerede i 1952. Og Koreakrigen, der Norge deltok og som USA var pådriver for to år tidligere, var definitivt også kolonialistisk eller i det minste imperialistisk krigføring. NATOs ressurser ble brukt til kamp mot frigjøringsbevegelser i koloniene også på andre måter. Dette blant annet fordi Frankrike og Potugal brukte mesteparten av USAs pengestøtte til egen krigføring for å beholde sine kolonier. Forgjeves, viste det seg i løpet av noen tiår.
Sovjetunionen, som var årsaken til at NATO ble opprettet, fantes ikke mer. Heller ikke Warszawapakten, som ble opprettet som en følge av at Vest-Tyskland ble tatt inn i NATO. Tyskland hadde dessuten blitt gjenforent. Man skulle tro det naturlige og riktige da ville ha vært å oppløse NATO, og det ble ganske riktig tenkt høyt om det i Norge og andre NATO-land, også blant de som hadde vært NATO-tilhengere så langt. Men slik gikk det ikke, så da ble det nye konseptet, ‘out of area’ tatt i bruk. Kolonimaktene hadde dog i mellomtiden mistet nesten alle sine kolonier. Så hvor skulle NATO da krige?
«Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt ‘ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner’. Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten» – Store Norske Leksikon.
Det hører med til historien at NATO-lands underfinansiering av FN bidro til at FN nærmest ble avhengig av NATO, som alltid har nok penger. Denne praksisen kjennes man også fra lokalpolitikken i Norge, der høyrekrefter har latt offentlig eiendom forfalle, tilsynelatende for å få et påskudd til å privatisere.
Hedda Bryn Langemyr, som i det siste har gått i USAs tjeneste skrev i 2015 om hvilke følger ‘out of area’ har fått for Norge:
«Vi er på en andreplass i krig (…) Ikke bare er vi blant verdens 20 største eksportører av militært materiell, vi er et av de landene i verden som oftest deltar i krig utenfor eget territorium. Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger (…) Gulfkrigen mot Irak i 1991, invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993-95, Kosovokrisen i 1999, Afghanistankrigen fra 2001 fram til i dag, Irak-krigen fra 2003-2011, krigen mot Libya i 2011. Pluss Mali (hun glemte Syria, min bemerkning). ‘Fredsnasjonen’ Norge er ikke lenger i tet når det gjelder fred, men går inn til en solid andreplass i krig. Kun Storbritannia og Frankrike har vært involvert i flere kriger enn oss. Andreplassen deler vi med Danmark, USA og Nederland». 1
Men tidligere? Også fra 1950 og utover hadde norske politikere behov for å få smiger og ros fra USA og å være ‘en god alliert’, slik at Norge også deltok i Koreakrigen (1950-53). «Norske spesialsoldater deltok i aktive kamphandlinger under Koreakrigen på begynnelsen av 1950-tallet (…) Dette skjedde samtidig som regjeringen og Stortinget offisielt sa nei til å sende kampstyrker til konfliktområdet». Se ellers min artikkelserie om «Det urokkelige regimet»: Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950
Ellers er det ikke sånn at Norge bare har vært ‘snill gutt’ overfor Russland heller. Den mest alvorlige hendelsen er kanskje U-2-affæren i 1960, som ble utløst av at et amerikansk rekognoseringsfly av typen U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen på vei fra en NATO-base i Peshawar i Pakistan til Bodø. Gerhardsen-regjeringen nektet kjennskap til saken og fraskrev seg ansvar for den. Men var det troverdig?
«Norge visste om U2-spiontokter», meldte NRK 5. desember 2007.
«Med sine U2-spionfly fløy USA over Sovjetunionen fra en hemmelig base på Bodø flyplass (…) Grunnen til russernes vrede mot Norge var at U2-flyet som ble skutt ned mens det fotograferte militære anlegg i Sovjet skulle lande i Bodø etter sitt spiontokt. På Bodø flyplass hadde nemlig USA en hemmelig U2-base.
Spørsmålet alle stilte seg i 1960 var om norske myndigheter visste at USA drev spionasje fra norsk jord og dermed utsatte landet for en voldsom sikkerhetsrisiko. For Norge utgjorde dette en enorm sikkerhetsrisiko – og U2-krisen ble da også den kalde krigens aller farligste øyeblikk for Norge. Både statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Nils Handal nektet den gangen enhver kjennskap til det (…) Likevel var det mange som spurte seg hvordan det var mulig at USA kunne holde seg med en hemmelig spionbase bemannet med amerikanske soldater på en norsk flyplass uten at norske myndigheter visste noe som helst.
I 1960 og årene etterpå måtte pressen og folket avfinne seg med den offisielle forklaringen om at verken regjering eller andre myndigheter visste at U2-basen ble brukt til spiontokt, og at USA og CIA dermed hadde handlet helt på egen hånd og uten å informere noen på norsk side. Nå viser imidlertid det tidligere topphemmelige CIA-dokumentet ”Spekter” har fått tak i at dette mest sannsynlig ikke var sannheten».
I 2012 kunne NRKs Morten Jentoft fortelle om hvordan 80 år gamle Arne Lund på sitt dødsleie fortalte at han som agent for USA hadde skutt og drept tre sovjetiske grensevakter på 1960-tallet.
«Det var rundt 1950 de første agentene ble sendt over grensen mellom Norge og Sovjetunionen, for å finne ut hva som skjedde inne i det store og hermetisk lukkede imperiet i øst (…). Mens han (Arne Lund) var på en øvelse på Hjerkinn var det en amerikansk offiser som kontaktet ham og spurte om han kunne være interessert i et spesialoppdrag nordpå. Han sa at det var oppe i Finnmark. Han sa at det handlet om å ta med noe utstyr over grensen til Finland. Det var slik det begynte alt sammen, sa Arne Lund i intervjuet med NRK like før han døde (…) Arne Lund bekreftet også at det var en god del penger å hente for en fattig lærer og bondesønn som han. Men på den siste turen gikk det altså galt. Da han skulle gå tilbake gjennom grensegjerdet støtte han plutselig på tre sovjetiske soldater. De holdt på å reparere et hull i gjerdet, og hadde lagt våpnene fra seg. Arne Lund vurderte det slik at han ikke hadde noe annet valg enn å skyte først, og han brukte den lydløse pistolen han hadde med seg.
– Hvor mange skudd skjøt du?
– Jeg skjøt i alle fall to skudd på hver. Jeg tror ikke de døde med en gang. Øynene deres har forfulgt meg hele livet, sier han».
Major, historiker og etterretningsoffiser Svein Blindheim fikk «følelsen av at det var noe kriminelt og avskyelig han hadde vært med på». Han var en norsk motstandsmann og en av Norges høyest dekorerte offiserer. I 1976 betrodde han seg om mer systematisk virksomhet, som gikk ut på å lære opp og sende finske agenter inn i Sovjetunionen fra Finland. For betroelsen ble han dømt til betinget fengsel, til tross for at det ikke var hemmeligheter han hadde omtalt, da det var kjent gjennom to bøker og domfellelser i Finland. Men poenget var nok at ikke nordmenn skulle få vite det.
«Blindheims forsvarer Alf Nordhus argumenterte også med at oppdraget i Finland var i strid med folkeretten og dermed var ikke hemmelighetene betrodd Blindheim i lovlig tjeneste. Nordhus og Blindheim mente også at opplysningene fremgikk av CIA-sjef William Colbys bok som akkurat kom ut».
Det at Frode Berg ble tatt som spion i Russland i desember 2017 minnet oss om at lignende foregår fortsatt. Det er mye som tyder på at også han, indirekte, var på oppdrag for USA. Noen måneder seinere ble en russer arrestert i Oslo, mistenkt for spionasje mot Stortinget. Han ble politiet nødt til å løslate etter fire uker, og det var nok flere enn meg som tenkte at denne arrestasjonen fant sted på tynt grunnlag. Og at noen håpte på å kunne bruke ham som byttemiddel med Frode Berg. I så fall feilberegnet de, for etter hvert kunne blant annet NRK melde at «riksadvokaten har henlagt saken mot den spionsiktede russeren Mikhail Botsjkarov» (…) Russiske Mikhail Botsjkarjov satt varetektsfengslet i 4 uker i 2018, siktet for ulovlig etterretningsvirksomhet på et seminar på Stortinget. Nå krever han han en unnskyldning og erstatning».
Vi vet ikke om Norge fortsatt er delaktig i grensekrenkelser av de typene som er beskrevet ovenfor, rett og slett fordi det er statshemmeligheter, som norske medier i hovedsak tier om når de får kjennskap til dem. Men så kald som ‘krigen’ mellom Russland og Vesten igjen har blitt kan man ikke utelukke noe.
Russiske krenkelser, eller nesten-krenkelser av Norges grenser er imidlertid ikke norske statshemmeligheter. Så de forteller norske medier gjerne om. Også på dette feltet er det altså en systematikk i hva får vite og ikke vite, en systematikk som bidrar til russofobi. Bård Wormdahls nye bok, Spionkrigen – det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA, som har blitt utgitt i flere opplag i løpet av noen måneder, har mer å fortelle om slikt.
