oss 100 kroner!
«Kostnadene ved å utvide alliansen oppveier fordelene.»
Djupt inne i djupstaten i USA kommer det nå et krav til president Biden om å ikke la Ukraina bli med i NATO. Dette kommer i form av en artikkel i magasinet Foreign Affairs som vi siterer nedenfor. Don’t Let Ukraine Join NATO. For å skjønne den enorme betydninga av denne artikkelen må man vite hvem som eier Foreign Affairs og hva de står for.
Magasinet eies av Council on Foreign Relations. Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA.
I en artikkel i Washington Post i 1993 med tittelen Den herskende klassens journalister skrev tidligere seniorredaktør Richard Harwood at CFR er “the nearest thing we have to a ruling establishment in the United States”. Og han skrev om de journalistene og redaktørene som er medlemmer der:
«Medlemskapet til disse journalistene i The Council, uansett hvordan de tenker på seg selv, er en anerkjennelse av deres aktive og viktige rolle i offentlige anliggender og av deres oppstigning i den amerikanske herskende klassen. De analyserer og tolker ikke bare utenrikspolitikk for USA; de hjelper til med å lage den. () De er en del av det etablissementet enten de liker det eller ikke, og deler de fleste av dets verdier og verdenssyn.»
Blant medlemmene i CFR finner vi
- De fleste av USAs presidenter og visepresidenter fra begge partier
- Nesten alle utenriksministre, forsvarsministre og finansministre i USA.
- Mange høytstående militære kommandanter i USA og NATO
- Nesten alle sikkerhetsrådgivere, CIA-direktører, FN-ambassadører, sjefer for The Federal Reserve, presidenter i Verdensbanken og direktører for National Economic Council
- De fleste innflytelsesrike medlemmer av Kongressen, fra begge partier.
- Toppsjefer i mediaindustrien, toneangivende journalister og framtredende Hollywood-skuespillere.
- Framtredende akademikere, særlig innen økonomi, utenrikspolitikk, samfunnsvitenskap, historie og journalistikk.
- Toppsjefer for Wall Street-korporasjoner, politiske tenketanker, universiteter og NGOer.
- Sentrale medlemmer av 9/11-kommisjonen og Warren-kommisjonen.
Last ned en stor versjon her.
Den økonomiske og politiske overklassen
Fra Wall Street finner vi:
David Rockefeller, George Soros, David Rubinstein (Carlyle Group), Larry Fink (BlackRock), James Gorman (Morgan Stanley), Lloyd C. Blankfein (Goldman Sachs), Jamie Dimon (JP Morgan Chase), Michael Bloomberg, Robert Stevens (Lockheed Martin) David Cote (Honeywell. Noen korporasjoner er medlemmer i kraft av seg sjøl, slik som: Bank of America, Boeing, Chevron, Citi, Exxon, Goldman Sachs, Google, Facebook, JP Morgan Chase, Moody’s, Morgan Stanley, Nasdaq, PepsiCo, Thomson Reuters, United Technologies.
Blant NGOene finner vi ledere fra:
Amnesty International (blant annet tidligere sjef Suzanne Nossel), Human Rights Watch (Kenneth Roth), USAID, National Endowment for Democracy (politisk front for CIA).
Blant tenketankene finner vi:
Atlantic Council, Center for American Progress, Project for the New American Century, Brookings Institution, RAND Corporation (tenketank for US Army), Center for Strategic and International Studies, Aspen Institute.
Fra Hollywood finner vi:
Toppledere og styremedlemmer fra samtlige Hollywood-studioer inkludert Disney, Universal, 20th Century Fox, Paramount, Sony Picture Entertainment, TimeWarner og skuespillerne Angelina Jolie, George Clooney, Warren Beatty, Michael Douglas, Shirley Temple Black.
Toppsjefer og journalister fra samtlige ledende mediehus i USA:
New York Times, The Washington Post, The Wall Street Journal, USA Today, The New Yorker, Time Magazine, CNN, ABC, NBC, Fox News, PBS, NPR, LA Times, Newsweek, Atlantic, Slate, The Nation, Forbes, The Associated Press.
Presidenten i Council on Foreign Relations (CFR) gjennom tjue år, Richard Haass, går av. Og i den forbindelsen skrev han en artikkel i CFRs magasin Foreign Affairs der han langt på vei erklærer slutten på USAs hegemoni. Den offisielle slutten på hegemoniet?
Samme Richard Haass har deltatt i samtaler med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sammen med tidligere tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet. Hemmelige forhandlinger mellom USA og Russland om Ukraina.
Man behøver ikke være spesielt smart for å legge sammen to og to her. Richard Haass er så djupstat som du kan være i USA. Når han og Foreign Affairs engasjerer seg på denne måten, er det djupstaten i USA som taler.
Der må noen ha skjønt at denne krigen er tapt og at det er på tide å finne en forhandlingsløsning før situasjonen blir enda mer uholdbar.
Ikke la Ukraina bli med i NATO
Av Justin Logan og Joshua Shifrinson
7. juli 2023
Mens krigen i Ukraina fortsetter, presser beslutningstakere og forståsegpåere, inkludert Ukrainas president Volodymyr Zelensky og den tidligere amerikanske NATO-ambassadøren, Ivo Daalder, for at NATO skal tilby Ukraina det Frankrikes president Emmanuel Macron kaller «en vei mot medlemskap» etter konflikten. Dette er ikke bare show. Ukrainas ambisjoner om medlemskap vil nå være et sentralt tema for debatt på NATOs toppmøte neste uke i Vilnius, med Ukraina som argumenterer – som dets tidligere forsvarsminister Andriy Zagorodnyuk skrev nylig i Foreign Affairs – at det «bør bli ønsket velkommen og omfavnet» av alliansen. Måten denne saken løses på vil få alvorlige konsekvenser for USA, Europa og allierte.
Innsatsene kunne ikke være høyere. Medlemskap i NATO omfatter en forpliktelse fra de allierte til å kjempe og dø for hverandre. Delvis nettopp av denne grunn jobbet medlemmene gjennom hele tiden etter den kalde krigen for å unngå å utvide alliansen til stater som sto overfor en kortsiktig risiko for å bli angrepet. NATO-ledere har også lenge forstått at å innlemme Ukraina innebærer en veldig reell mulighet for krig (inkludert atomkrig) med Russland. Sjansen for en slik konflikt og dens ødeleggende konsekvenser er faktisk hovedårsaken til at USA og andre NATO-medlemmer har forsøkt å unngå å bli dratt dypere inn i krigen i Ukraina. Spenningen er tydelig: nesten ingen tror at NATO bør kjempe direkte med Russland for Ukraina i dag, men mange går inn for å love Ukraina en vei inn i alliansen og forplikte seg til å kjempe for den i fremtiden.
Ukraina bør ikke ønskes velkommen inn i NATO, og dette er noe USAs president Joe Biden bør gjøre klart. Kievs motstand mot russisk aggresjon har vært heroisk, men til syvende og sist gjør statene det som er i deres egeninteresse. Og her blekner sikkerhetsfordelene for USA ved ukrainsk tiltredelse sammenlignet med risikoen ved å bringe den inn i alliansen. Å slippe Ukraina inn i NATO vil øke utsiktene til et dystert valg mellom en krig med Russland og de ødeleggende konsekvensene som er involvert, eller å trekke tilbake og devaluere NATOs sikkerhetsgaranti over hele alliansen. På toppmøtet i Vilnius og i tiden framover vil NATO-ledere gjøre klokt i å erkjenne disse fakta og lukke døren til Ukraina.
Hadde dette vært USAs politikk i desember 2021, hadde det ikke blitt noen krig
I desember 2021 nærmest tryglet Russlands president Vladimir Putin USA om å gå inn i samtaler om en sikkerhetsordning som kunne gi Russland nødvendige sikkerhetsgarantier. Et av hovedkravene til Russland var at Ukraina ikke måtte bli medlem av NATO. Men Biden-administrasjonen avviste det fullstendig og sørget for at det ikke ble noen reelle samtaler om dette.
Anatol Lieven skrev i Responsible Statecraft:
Den 12. januar 2022 – en dato som vil leve i hykleri – erklærte NATOs medlemsland sin heroiske vilje til å kjempe til siste ukrainer. De gjorde dette ved å i realiteten avvise Russlands betingelser for enighet med alliansen, sentrert om kravet om at NATO skal utelukke ytterligere utvidelse til Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker.
Hykleriet og idiotiet – som framtidas historikere sannsynligvis vil riste på hodet over i forvirring – ligger i det faktum at NATO ikke har noen reell intensjon om å slippe Ukraina inn, og heller ikke å kjempe mot Russland i Ukraina. Både Washington og Brussel har åpent utelukket dette. NATO kunne faktisk ikke gjøre det sjøl om det ville. Amerikanske styrker i Europa er helt utilstrekkelige til formålet, det samme er det som er igjen av de britiske og franske hærene.
Og han fortsetter:
USA må imidlertid nå gå veldig raskt fram for å tilby disse kompromissene. Hvis de ikke gjør det, ser en ny krig stadig mer mulig ut. Denne krigen ville være en katastrofe for alle berørte parter: for NATO, hvis militære impotens ville bli grusomt understreket; for Russland, som ville lide alvorlig økonomisk skade og bli tvunget inn i en posisjon av avhengighet av Kina med alvorlige implikasjoner for Russlands framtid; og fremfor alt for de tusenvis av ukrainske soldater og sivile som ville miste livet. Faktisk ville det eneste landet som ville dra utvetydig nytte av en slik krig være Kina – og jeg var ikke klar over at USAs og NATOs politikk er utformet for å fremme de geopolitiske målene til Beijing.
Det er ingen overdrivelse å si at dersom USA hadde kommet Russland i møte med en politikk som den som nå fremmes av Foreign Affairs, er det høyst sannsynlig at det ikke hadde blitt noen krig. En halv million menneskeliv kunne blitt spart og Ukraina kunne ha unngått de enorme ødeleggelsene. Historien kommer til å felle en grusom dom over dem i Washington som lot dette skje da fred ennå var en realistisk mulighet.
Vi noterer oss også at Joe Biden i et intervju med CNN sier at «det er prematurt for Ukraina å bli med i NATO». Så seint som 14. juni var tonen en annen: Biden holding firm on Ukraine joining NATO.
De hemmelige samtalene og utspillet fra det egentlige partiet til overklassen i USA skaper et håp om at det er mulig å stanse denne rullerende katastrofen og unngå verdenskrig. Men det er på ingen måte gitt at fornuften vil seire.
Se også hvordan Alex Mercouris i The Duran drøfter dette:
