oss 100 kroner!
Aftenpostens Harald Stanghelle frykter at «et liberalt tidsvindu er i ferd med å lukke seg». «Ytringsrommet blir presset både fra høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere.» «Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier», skrev Stanghelle. Ove Beng Berg kommenterer dette.
Av Ove Bengt Berg.
26. juni i år skreiv Harald Stanghelle en kronikk i Aftenposten der han behandla «En trend som bryter med den liberalitet som skjøt fart på 1970-tallet». Han frykta at «et liberalt tidsvindu er i ferd med å lukke seg». Og at «skruen strammes et hakk på skalaen for det akseptable». Stanghelle viste til eksempler som er «en brutal lekse i den religiøse fanatismens kraft på europeisk jord».
«Ytringsrommet blir presset både fra høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere.» «Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier«, skreiv Stanghelle.
Men abosluttenes renessanse som «woke» gjelder ikke bare ytringsfriheten. Det dreier seg om også vestlige myndigheters mer makt over folks privatliv, oppsvulminga av sikkerhetstjenestene og med den digitale utviklingas mulighet for ytterligere kontroll. Mattias Desmet har skrivi boka Totalitarismens psykologi og mener at en ny totalitær tilstand manipulerer oss til å godta grunnleggende forandringer med permanent unntakstilstand.
Stanghelle nevner som et eksempel den nye tids illiberale utvikling kravet om at teksten i «Life of Brian» må endres for å kunne oppføres på en forestilling på Broadway. Han omtaler filmen som en harselas «over religiøst hysteri, maktmisbruk og den radikale bevegelsens mest selvopptatte sider». I 1980 forbød Statens filmkontroll hele filmen som «grovt blasfemisk» og «moralsk nedbrytende», men forbudet blei oppheva etter det Stanghelle omtaler som «ti måneders intens debatt». Dette kunne vært «en kuriøs fotnote i ytringsfrihetens kronglete historie», skriver Stanghelle. Men nei, kravet reises med fornya kraft i våre dager. Han tilføyer:
Rushdie-fatwaen, karikaturstriden, Charlie Hebdo-massakren og Samuel Paty-drapet har vært en brutal lekse i den religiøse fanatismens kraft på europeisk jord. En kraft mange av min generasjon trodde tilhørte fortiden. …
Jeg mener å se en slags forestilling om moralsk og politisk «renhet» som transformeres til kompromissløse krav om sensur.…
Det er vanskelig å akseptere, men ikke til å forstå at selveste The New York Times fra 2019 kuttet ut sin faste karikaturtegning.
Stanghelle nevner flere eksempler: «danske imamer reiste til Midtøsten og fyrte opp karikaturstriden». Erdogan fikk det tyske rettsvesenet til å straffeforfølge en tysk komiker som hadde drevet gjøn med han, en russisk-ortodokse prest fikk yrkesforbud for sin kritikk av krigen i Ukraina og den evangeliske høyresida i USA sensurerer undervisning og biblioteker. Og:
«For ikke å snakke om at den fremadstormende woke-bevegelsen trakasserer alle som ikke holder seg til den rette lære.»
Likevel håp?
I grunnen er det overraskende at Harald Stanghelle, sjøl om han er pensjonert Aftenposten-redaktør, fikk den kronikken på trykk i Aftenposten. Dette er jo på ingen måte dominerende synspunkter blant dem som styrer det offentlige «redigerte» ordskiftet sponsa med skattepenger for et mangfold av meninger. Da han meldte sin avgang i 2018 sa daværende Aftenposten-redaktør, Espen Egil Hansen, om Stanghelle: «Jeg regner ham som en av de fremste fortolkere av vår samtid. Hans analyser, kommentarer og oppgjør har i en årrekke satt dagsorden i norsk samfunnsdebatt.»
Stanghelle oppsummerer sjøl sin beskrivelsen av situasjonen:
«Ytringsrommet blir presset fra både høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere. En trend som bryter med den liberalitet som skjøt fart på 1970-tallet. Og som lenge gjorde døren høyere og porten videre.»
«Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier».
Kan den nåværende tendensen med innskrekning av ytringsfriheten snues? Stanghelle håper det, men avslutter med at «nå tviler jeg på det».
Abosoluttismens renessanse: — biblioteker og universiteter ivrige
Stanghelle nevner presset fra både høyre og venstre mot ytringer de ikke liker. Grønne parlamentspolitikere både i Sveits og Italia har foreslått å lovfeste som en kriminell handling å imøtegå FNs klimapanels politiske konklusjoner. Det må gjelde både enkeltpersoner og organisasjoner.
I Norge innføres det nå meningskontroll på bibliotekene med hvilke møter som kan holdes. På det som skal være en offentlig møteplass. Aftenposten omtaler tre av eksemplene. Oslo bystyre vedtok at leietakere på det kommunale biblioteket Deichman må «bidra til opplyst debatt» og ikke true ansattes og brukeres sikkerhet. Noen som ikke liker problemstillingene eller meningene som antas å bli uttrykt på det kommende møtet, kan enten protestere kraftig eller true med vold mot møtet, og så får de medhold i at ytringer de ikke liker blir nekta framført.
Dermed setter bibliotekene i Norge til side ytringsretten ved å drive forhåndssensur på grunn av gjetting, i tillegg til hindring av fullt lovlige ytringer. At det er kommet så langt på et samfunnsområde som baserer seg på ytringsfrihet, er et klart eksempel på absoluttismens renessanse.
Det norske overvåkingspolitiet
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), har fått styrka sitt budsjett med et betydelig antall millioner. I tillegg kommer en journalist som på vegne av de statssubsidierte norske mediene og Facebook er blitt tilsatt i PST for å utvikle meningskontrollen med innbyggerne.
Ikke bare ytringsfriheten rammes
Det er ikke bare ytringsfriheten som rammes av abosoluttismens renessanse. For få år sia blei store deler av verden stengt ned; lock-down. Få fly kom i lufta, gatene var tomme, restaurantene stengt, alkoholsalg blei en kort tid forbudt i Norge. Flere samfunnstjenester krevde vaksinetvang.
En belgisk professor i klinisk psykologi, Mattias Desmet, mener at betingelsene nå er der for en ny totalitær tilstand som reduserer friheten, privatlivet og toleransen for uenighet. Dette utdyper han i boka Totalitarismens psykologi.
Koronatiltaka kom ikke ut av det blå, skriver Desmet:
Den passer inn i en serie stadig mer desperate og selvdestruktive svar på fryktskapende hendelser fra samfunnets side: terrorister, global oppvarming, koronavirus. Straks et nytt fryktet objekt dukker opp i samfunnet, finnes bare ett svar og ett mulig forsvar slik vi tenker i dag: mer kontroll.
Ikke koronaen, men planene for koronatiltakene var lagt før koronaen kom. Datautviklinga gjør dessuten detaljert kontroll over hvor hvert enkelt menneske og enhver organisasjon er, hva de bruker av penger og hvem som leser hva på nett.
Kontrollen med egne penger i banken trues. Banker kan begynne å stille politiske krav til å ha bankkonto, som til EU-motstanderen Nigel Farage i England. Etter modell fra internasjonale sanksjoner kan myndigheter og banker komme på den muligheten at penger til folk med ikke godkjente meninger beslaglegges.
Mulig å snu utviklinga?
Beskriver boka 1984 av Georg Orwell framtida for Vesten? Den var ment som en advarsel mot totalitarisme sånn Orwell mente den var i Nazi-Tyskland og Sovjet. De vestlige statene, omtalt som demokratier, utvikler nå tydelige autoritære trekk. Som det heter i bokreklamen for Matthias Desmets bok:
En ny totalitær tilstand fester sitt grep om samfunnet, det fryktinngydende virus, klimaendringer og krig utnyttes for å manipulere oss til å godta enorme forandringer og permanent unntakstilstand.
Staten og de dominerende kreftene må skjønne at deres politikk ikke lar seg begrunne, derfor må motforestillinger knebles. Motstanden mot utviklinga av det totalitære samfunnet er dessverre uten organisering. Muligheten til å snu den illiberale utviklinga, ser vanskelig ut per dags dato.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
