Totalitarismens psykologi

0

Leserinnlegg.

«Dette er den viktigste boken i 2022», hevder oppfinneren av mRNA-teknologien, dr. Robert Malone. Omtalen gjelder boken The Psychology of Totalitarianism av Mattias Desmet, professor i klinisk psykologi ved Ghent University i Belgia.

Malones dom bygger på at boken gir oss et historisk oppvåkningssjokk, der vi skritt for skritt ledes til å innse hvordan og hvorfor vi nå beveger oss mot en ny totalitær tilstand. Og denne gangen gjelder det ikke ett land, eller en begrenset del av verden. Det gjelder potensielt globalt.

Bokens sentrale begrep er «mass formation», en patologisk form for gruppebevissthet. Desmet viser til historiske eksempler som nazismen og stalinismen for å tydeliggjøre sitt poeng. Teorien om masseformasjon er imidlertid eldre enn disse totalitære systemene. Fremfor alt er den forankret i et verk fra 1895, Psychologie des foules (Massenes psykologi) av den franske sosiolog og psykolog Gustave Le Bon, som utvikler en modell for hvordan «den individuelle sjelen» i det moderne samfunnet står i fare for å overtas av «gruppesjelen». I en slik situasjon, fremholder Desmet, kan vi stå overfor «et fullstendig tap av rasjonell tenkning og evnen til en kritisk refleksjon, selv blant folk som under ‘normale omstendigheter’ er ekstremt intelligente og i stand til å yte en velfundert kritikk» (s. 92). Hvordan kan det skje?

Desmet viser her til filosofen Hannah Arendts sentrale verk The Origins of Totalitarianism fra 1953, der hun blant annet går opp grensen mellom tradisjonelle diktaturer og de moderne totalitære regimene. Med Desmets ord: «Mens diktaturer essensielt er basert på å frembringe frykt ved fysisk aggresjon […], grunnlegges den totalitære tilstanden ved en sosial-psykologisk prosess av masseformasjon». (s. 90) Denne prosessen har ifølge Desmet fire forutsetninger, som alle – i større og mindre grad – er oppfylt i det moderne samfunnet.

Den første er «det atomiserte individet»; dvs. at de tradisjonelle båndene mellom folk – basert på slekt, tradisjon og religion – blir oppløst. Dette fører – om det ikke kompenseres på andre måter – til ensomhet og isolasjon. Desmet viser her til undersøkelser som tyder på at 30 prosent av befolkningen i modere samfunn opplever en tilstand av kronisk ensomhet og isolasjon. Det kan forklare at Theresa May i sin tid oppnevnte en Minister of Loneliness. Den andre forutsetningen, som i stor grad følger av den første, er «mangel på mening i livet». Den mening som var knyttet til slekt, tradisjon og religion forsvinner naturligvis når disse mister sin betydning. Utover dette vil et meningsløst arbeid eller arbeidsløshet forsterke tilstanden. Ifølge undersøkelser opplever halvparten av folk i våre samfunn arbeidet sitt som meningsløst: De er blitt fremmedgjort for resultatet av sitt arbeid og kan ikke se at det har noen mening. Den tredje forutsetningen, som henger tett sammen med mangelen på mening, er en frittflytende angst uten noe definert objekt for denne angsten. Den fjerde forutsetningen er en tilstand, som igjen henger sammen med de tre foregående; en frittflytende frustrasjon og aggresjon, også den (i første omgang) uten et definert objekt.

I en slik situasjon er folk svært sårbare for tilbud om et objekt å rette sin angst og aggresjon mot, noe som kan lette (om ikke forklare) deres tap av mening og deres sosiale isolasjon. Kamp mot en felles fiende fører til en opplevelse av fellesskap: «Vi er sammen om dette. Vi er alle i samme båt. Vi deltar alle i denne dugnaden.»

I et demokratisk samfunn vil myndighetene som regel bekjempe tendenser til å peke ut spesielle grupper som «fienden». Slik unngår en f.eks. at rasisme og fremmedhat får for sterk oppslutning. Men når myndighetene selv stiller seg bak fiendebildet, eller aktivt produserer det, blir situasjonen en helt annen. Krigen mot terror, mot klimatrusselen og mot koronaviruset, har alle denne karakteren av en kamp mot en felles fiende. Til dette kommer den ideologien, som særlig fra opplysningstiden har preget vårt moderne samfunn; at alle problemer (i siste instans) har en teknisk løsning og at det i prinsippet er mulig å forklare og kontrollere verden gjennom en logisk-kausal analyse. Troen på tall og statistikk henger sammen med dette, likedan troen på at vi ved å måle og telle kan etablere en global kontroll med alle risikofaktorer, ikke minst mennesket. «Mål alt som er målbart, gjør alt målbart som ennå ikke er det», som Galilei sa det. Og det som nå står for tur til å måles opp, er meg og deg, våre indre sjelerom. Først da kan vi kontrolleres.

I forlengelsen av denne scientismen glimrer transhumanismens løfte om at sykdom og død kan overvinnes ved bioteknologi, ved genmanipuleringer osv. Desmet drar det helt ut i følgende passus: «Disse trendene passer inn i en bredere visjon om det ideelle samfunnet. Institusjoner som arbeider med fremtidssamfunnet, slik som World Economic Forum, anser det som en selvfølge at verden vil bevege seg mot et digikosmos, et ‘samfunn’ der menneskelivet hovedsakelig foregår online. Merkelig nok følger miljøbevegelsen i det 21. århundret tett på denne trenden. Forså vidt som den følger et ‘økomodernistisk’ spor, sikter den seg inn mot å bevare naturen ved å beskytte den mot mennesket. I så måte er det å leve på landet en forbrytelse, akkurat som det å fyre opp i vedovnen og spise ekte (ikke lab-produsert) kjøtt.»

I dag ser vi at klimakampen, krigen mot terror og korona alle kan føyes inn i de sosiale visjonene som transhumanismen tilbyr. Det gjelder hele veien å etablere en global kontroll med risikofaktorene. Og den største risikofaktoren av dem alle er mennesket selv. Men også det kan transhumanismen tilby en løsning på, i første omgang ved en biometrisk overvåkning, men i siste instans ved å lage et nytt menneske, en kyborg – altså et digitalt og bioteknologisk forbedret hybrid-menneske – med korrekt oppførsel. Vi kan på bakgrunn av dette forstå hvilken inspirasjonskilde WEFs topprådgiver, Yuval Noah Harari, drar veksler på når han sier (4. oktober 2020):

«Og Covid er avgjørende (critical), fordi dette er det som overbeviser folk om å akseptere og legitimere total biometrisk overvåkning. Hvis vi vil stoppe denne epidemien, er det ikke nok å overvåke folk; vi må overvåke hva som skjer under huden på dem.»

Når de fire nevnte forutsetningene – sosial ensomhet, meningsløshet, angst og aggresjon – ligger like under huden på folk i det moderne samfunnet, blir slike «løsninger» – hvor groteske og absurde de enn måtte være – salgbare. Og gripes store befolkningsgrupper av masseformasjon, vil de ha «nulltoleranse for feil oppførsel», for å bruke helseministerens ord. Da vil de også akseptere eliminasjonen av dem som viser slik oppførsel.

Det må til slutt sies at denne dystre utviklingen, ifølge Mattias Desmet, fortsatt kan avbøyes. Og han har viktige tanker på slutten av boken om hvordan vi kan gjøre det. Men tidsvinduet der dette kan skje uten apokalyptiske kalamiteter, er allerede blitt faretruende trangt.

Trond Skaftnesmo

The Psychology of Totalitarianism (231 sider)

Av Mattias Desmet

Chelsea Green Publishing, UK

Forrige artikkelNy nettariff innført – kombinasjon av irrelevans og rein svindel
Neste artikkelSveriges og Finlands NATO-medlemskap var planlagt i årevis