Nedgraderte dokumenter avslører britisk rolle i NATOs Gladio-terrorarmeer.
Nylig nedgraderte britiske dokumenter kaster urovekkende lys over opprinnelsen og det interne arbeidet i Operasjon Gladio, et hemmelig NATO-komplott som utplasserte fascistiske terrormilitser over hele Italia. Har spioner i London brukt disse lærdommene i Ukraina?
Nylig avgraderte dokumenter fra det britiske utenriksdepartementet har lagt urovekkende detaljer til historien om Operasjon Gladio. Den skjulte operasjonen ble avdekket i 1990, da offentligheten fikk vite at CIA, MI6 og NATO trente og ledet en undergrunnshær av paramilitære fascistiske enheter over hele Europa, som utplasserte sine ressurser for å undergrave politiske motstandere, blant annet gjennom terrorangrep utført som falske flagg operasjoner.
Blant dem var en ung Silvio Berlusconi, medieoligarken som fungerte som italiensk statsminister i fire separate regjeringer mellom 1994 og 2011. Oppført som medlem av P2, den hemmelige kabalen fra den kalde krigen av politiske eliter viet til Gladios mål, tok Berlusconi utvilsomt noen tunge hemmeligheter med seg i graven da han døde 12. juni.
Det er nesten umulig å tro at ubehagelige sannheter ikke ble luket bort fra Storbritannias dokumentasjon om Operasjon Gladio før nedgraderingen. Ikke desto mindre er det nylig utgitte materialet svært opplysende. Dokumentene dekker en hektisk tolvmånedersperiode etter den første offentlige avsløringen av Gladios eksistens, og illustrerer hvordan Londons utenlandske etterretningsapparat holdt et skarpt øye med kontinentet mens hendelsene utfoldet seg.
Papirene kaster ikke bare nytt lys over konspirasjonen, de understreker Gladios relevans når britisk etterretning slutter seg til sine amerikanske kolleger i moderne komplott som involverer hemmelige partisanstyrker fra Syria til Ukraina.
Ulike passasjer spredt over dokumentsamlingen antyder sterkt at britene visste mye mer enn de offentlig innrømmet om skjerpende kriminelle gjerninger, inkludert forsøket på å styrte en alliert italiensk regjering og kidnappingen og drapet på dens leder.
Et «hemmelig motstandsnettverk» går til verks
Gladio besto av en konstellasjon av antikommunistiske «stay behind» -grupper, hvis angivelige oppgave var å kjempe imot Den røde armé i tilfelle sovjetisk invasjon. I virkeligheten begikk disse kreftene utallige voldelige og kriminelle handlinger som en del av en «spenningsstrategi», utformet for å diskreditere venstresiden og rettferdiggjøre sikkerhetsstatens innskrenkninger i folks frihet.
Som Vincenzo Vinciguerra, en Gladio-operatør fengslet på livstid i 1984 for en bilbombe i Italia som drepte tre politibetjenter og skadet to, forklarte:
«Du skulle angripe sivile, kvinner, barn, uskyldige mennesker fra utenfor den politiske arenaen. Årsaken var enkel, tvinge publikum til å vende seg til staten og be om større sikkerhet … Folk ville villig bytte sin frihet for sikkerheten til å kunne gå i gatene, ta tog eller gå inn i en bank. Dette var den politiske logikken bak bombeangrepene. De forblir ustraffet fordi staten ikke kan dømme seg selv.»
Skandalen som ble utløst i vestlige hovedsteder i forbindelse med avsløringen av Gladio, dominerte overskriftene i de store mediene i flere måneder. Europaparlamentet svarte med å vedta en resolusjon som fordømte eksistensen av en «hemmelig parallell organisasjon for etterretnings- og væpnete operasjoner [som] er utenfor all demokratisk kontroll, kan ha blandet seg ulovlig inn i medlemslandenes interne politiske anliggender [og] har til rådighet uavhengige arsenaler og militære ressurser … og dermed sette de demokratiske strukturene i de landene de opererer i, i fare.»
Resolusjonen krevde uavhengige juridiske og parlamentariske etterforskninger av Gladio i alle europeiske stater. Men bortsett fra granskninger i Belgia, Italia og Sveits, materialiserte ingenting av substans seg. Etterforskerne sensurerte dessuten funnene sine tungt mens de unngikk å få dem oversatt til engelsk. Dette kan bidra til å forklare hvorfor den historiske skandalen i stor grad er glemt.
I denne forbindelse kan de nylig avgraderte dokumentene være en av de mest verdifulle primærkildene hittil, som gir ny innsikt i opprinnelsen og det interne arbeidet til NATOs hemmelige terrormilitser i Italia.
Ta for eksempel en aide-mémoire, et skriftlig sammendrag (se det her) utarbeidet av Francesco Fulci, Italias faste representant til FN, som ble delt på et «super-begrenset» møte 6. november 1990 i Det nord-atlantiske råd, NATOs viktigste politiske beslutningsorgan, deretter videresendt til høyere, britiske embetsmenn hjemme og i utlandet.
Basert på et notat besørget av Romas daværende statsminister Giulio Andreotti, til «lederen av den italienske parlamentariske kommisjonen som gransker terrorhendelser», begynner aide-mémoire- sammendraget med å bemerke at etter andre verdenskrig, utviklet vestlige etterretningsorganer «ukonvensjonelle forsvarsmidler, ved å skape i sine territorier, et skjult nettverk av motstand med sikte på å operere, i tilfelle fiendtlig okkupasjon, gjennom informasjonsinnhenting, sabotasje, propaganda og geriljakrigføring.»
Ifølge aide-mémoire begynte myndighetene i Roma å legge grunnlaget for en slik organisasjon i 1951. Fire år senere ble italiensk militær etterretning (SIFAR) og «en tilsvarende alliert tjeneste», en referanse til CIA, formelt enige om organisasjonen og aktivitetene til et «hemmelig nettverk etter okkupasjonen»:
«[Gladio] var; dannet av agenter som var aktive i territoriet, som i kraft av sin alder, kjønn og aktiviteter med rimelighet kunne unngå eventuell deportasjon og fengsling av de utenlandske okkupantene; lett å administrere selv fra en kommandostruktur utenfor det okkuperte territoriet; på et topphemmelig nivå og dermed delt inn i ‘celler’ for å minimere eventuelle skader forårsaket av avhoppere, ulykker eller nettverkspenetrasjon.
Det «hemmelige motstandsnettverket» ble delt inn i separate grener, som dekket informasjonsoperasjoner, sabotasje, propaganda, radiokommunikasjon, koder, mottak og evakuering av mennesker og utstyr. Hver av disse strukturene skulle operere autonomt, «med kontakt og koordinering sikret av en ekstern base.»
SIFAR etablerte en dedikert, hemmelig seksjon for å rekruttere og trene Gladio-agenter. I mellomtiden opprettholdt den fem «klare geriljaenheter til utplassering i områder av spesiell interesse» over hele Italia, som ventet på aktivering på kontinuerlig basis.
«Operasjonelle materialer», inkludert et bredt utvalg av eksplosiver, våpen, som bombekastere, håndgranater, pistoler og kniver, og ammunisjon ble lagret i 139 hemmelige underjordiske lagre over hele landet. I april 1972, «for å forbedre sikkerheten», ble disse arsenalene gravd opp og flyttet til kontorene til Carabinieri, Romas militærpoliti, nær de opprinnelige stedene.
Bare 127 av våpenlagrene ble offisielt funnet. Aide-mémoir sier at minst to «med stor sannsynlighet ble tatt bort av ukjente personer» da de ble gravd ned, i oktober 1964. Hvem disse agentene var og hva de gjorde med sine stjålne våpen, kan man bare spekulere på.
Britisk involvering i kuppforsøket
Fulci ble til slutt spurt av deltakerne på toppmøtet i Det nord-atlantiske råd «om hvorvidt Gladio hadde avveket fra sine rette mål». Med andre ord, utover å kun operere som en «stay behind» -styrke, som skal aktiveres i tilfelle sovjetisk invasjon. Mens «han ikke kunne legge til det som var i aide-mémoire,» bekreftet Fulci at «våpen brukt i noen terrorhendelser hadde kommet fra lagre etablert av Gladio.»
Dette kan gjenspeile det faktum at politisk vold var et av Gladios «riktige mål». En SIFAR-rapport fra juni 1959, avdekket av historikeren Daniele Ganser, bekrefter at geriljaaksjoner mot «innenlandske trusler» var koblet inn i operasjonen fra starten av. I italiensk sammenheng innebar dette systematisk terrorisering av venstresiden.
Da det italienske kommunistpartiet steg på meningsmålingene foran landets valg i 1948, pumpet CIA penger inn i kristelig-demokratenes kasser og en tilhørende antikommunistisk propagandakampanje. Kappe-og-dolk-innsatsen var så vellykket i å forhindre utbruddet av en venstreorientert regjering i Roma, at Langley i hemmelighet intervenerte i hvert eneste av Romas valg i minst de neste 24 årene.
Likevel var de hemmelige CIA-operasjonene utilstrekkelige til å forhindre italienerne fra tidvis å velge feil regjeringer. Ved parlamentsvalget i 1963 vant kristendemokratene igjen, denne gangen under ledelse av den venstreorienterte politikeren Aldo Moro, som forsøkte å bygge en koalisjon med sosialistene og de demokratiske sosialistene. I løpet av det neste året brøt det ut langvarige uenigheter mellom disse partiene om hvilken form deres administrasjon skulle ta.
I mellomtiden, kokte SIFAR og «black ops»-spesialister (spesialister på svarte operasjoner, o.a.) i CIA, som William Harvey, kjent som «Amerikas James Bond», sammen et komplott for å forhindre at regjeringen tiltrådte. Denne operasjonen, kjent som «Piano Solo«, skulle sende Gladio-agenter ut på et falskt flagg-attentat på Moro, men som bevisst ville mislykkes.
Ifølge planen var det forventet at kidnapperne skulle hevde at de ble beordret til å drepe Moro av kommunister, og dermed rettferdiggjøre den voldelige beslagleggelsen av flere politiske partier og avishovedkvarter sammen med fengslingen av plagsomme venstreorienterte, i Gladio-avdelingens hemmelige hovedkvarter på Sardinia. Planen ble til slutt avbrutt, selv om den forble på bordet gjennom hele 1964.
Moro ble statsminister uten hendelser og styrte til juni 1968. Piano Solo falt under offisiell etterforskning fire år senere, men resultatene ble ikke publisert før offentligheten først fikk vite om Gladios eksistens. Selv om funnene utelot enhver referanse til Storbritannias rolle i det planlagte kuppet, antyder de nylig utgitte dokumentene sterkt Londons involvering. (Les dem her).
Italias daværende president Francesco Cossiga ba departementet om å overlevere «detaljer om Storbritannias stay behind tiltak i 1964», ifølge et detaljert notat fra det britiske utenriksdepartementet i februar 1991, om den siste utviklingen i skandalen.
Cossiga gjorde tilsynelatende denne undersøkelsen som et resultat av en dommer «hvis undersøkelser av uløste terrorangrep først brakte Operasjon Gladio frem i lyset», og som tok det «enestående skrittet» å kreve at presidenten vitnet om konspirasjonen under ed. På dette tidspunktet hadde Cossiga innrømmet å ha lært om «stay behind»-styrken mens han tjenestegjorde som viseforsvarsminister i 1966.
Hans spørsmål til Forreign Office, utenriksdepartementet, antyder sterkt at britisk etterretning spilte en rolle i Piano Solo, og at den italienske presidenten var godt klar over komplottet.
«En eller flere av Moros kidnappere var i hemmelighet i kontakt med sikkerhetsapparatet»
Den 16. mars 1978 kidnappet en enhet fra de venstreorienterte militante Røde Brigader, politikeren Moro. Han var på vei til et møte på høyt nivå der han planla å gi sin velsignelse til en ny koalisjonsregjering som var avhengig av kommunistisk støtte, da kidnapperne med vold hentet ham ut av konvoien. Fem av Moros livvakter ble drept i prosessen.
Etter nesten to måneder i fangenskap, da det ble klart at regjeringen verken ville forhandle med De røde brigader eller løslate noen av dens fengslede medlemmer i bytte mot Moro, henrettet kidnapperne den tidligere italienske statsministeren. Hans kulebefengte lik ble etterlatt i et bagasjerom for å råtne, for å bli funnet av myndighetene.
Drapet på Moro har inspirert til utbredte og velbegrunnete mistanker om at Gladio-operatører infiltrerte De røde brigader for å presse gruppen til å begå overdrevent voldelige handlinger, for å oppildne det folkelige kravet om et høyreorientert lov-og-orden-regime. Mer enn kanskje noen annen hendelse oppfylte drapet på ham målene for sikkerhetsstatens spenningsstrategi.
Hvorvidt Moro var et offer for Gladio, gjør et avklassifisert notat fra utenriksdepartementet den 5. november 1990, forfattet av Storbritannias daværende ambassadør i Roma, John Ashton, det klart at London visste mye mer om saken enn det som noen gang har blitt offentliggjort av noen offisiell kilde. (Les hele Ashton-notatet her).
«Det er indisier at en eller flere av Moros kidnappere i hemmelighet var i kontakt med sikkerhetsapparatet på det tidspunktet; og at sistnevnte bevisst unnlot å følge opp spor som kunne ha ført fram til kidnapperne og reddet Moros liv,» erklærte Ashton.
Ifølge den britiske diplomaten, var dessuten presidentens krisekomité, som var ansvarlig for å forsøke å redde Moro, en del av den beryktede P2, den «subversive frimurerlosjen» sammensatt av politiske eliter lojale mot Gladio.
Ifølge Ashton var P2 bare en av mange «mystiske høyreorienterte krefter» som «ved terrorisme og gatevold strebet etter å fremprovosere et undertrykkende tilbakeslag mot Italias demokratiske institusjoner» under «spenningsstrategien». Og president Cossiga var helt uvitende om at de hadde infiltrert krisekomiteen hans.
I april 1981 raidet dommere i Milano villaen til Licio Gelli, en italiensk finansmann og selverklært fascist som grunnla P2. Der avdekket de en liste på 2.500 medlemmer som lød som en «Hvem er hvem» av italienske politikere, bankfolk, etterretningsfolk, finansfolk, industrialister og høytstående tjenestemenn innen rettshåndhevelse og det militære. Blant kabalens mest prominente medlemmer var Silvio Berlusconi.
Moros «historiske kompromiss», der kommunistene «muliggjorde Andreottis regjering», ville være partiets «siste skritt før deres egen inntreden i regjeringen». Ashton uttalte at denne utviklingen «var bannlyst for P2», som «da var i regelrett kontroll over [Italias] sikkerhetsapparat», og også for mange ikke-P2- politikere fra etablissementet, og også for USA,» og forsøkte å «eliminere en gang for alle enhver mulighet for at Kommunistpartiet … kan oppnå nasjonal makt.»
Ashton erkjente «indisier» på «amerikansk støtte til P2». I virkeligheten var P2-grunnleggeren Gelli så godt tilknyttet Washingtons nasjonale sikkerhets- og etterretningsapparat, at CIAs Roma-stasjon eksplisitt gav ham oppdraget med å etablere en antikommunistisk parallellregjering i Roma.
Senere undersøkelser viste hvordan Henry Kissinger hjalp til med å overvåke rekrutteringen av 400 høytstående italienske og NATO-offiserer som P2-operatører i 1969. USA var så takknemlig for Gellis antikommunistiske utrenskning at det gjorde ham til æresgjest ved innsettelsesseremoniene til de amerikanske presidentene Gerald Ford, Jimmy Carter og Ronald Reagan.
Ashton konkluderte sitt avslørende notat med å bemerke at sannheten om Washingtons involvering i Romas blodsprutende «Blyårene» «sannsynligvis aldri ville bli kjent». Det fulle omfanget av Storbritannias involvering i terrorangrep, styrting av regjeringer, kampanjer for destabilisering og annen avskyelig skruppelløshet under ledelse av Operasjon Gladio, ikke bare i Italia, men i hele Europa, vil nesten helt sikkert også forbli en hemmelighet, og det med hensikt.
Det var ikke før i 1993 at offentligheten fikk vite hvordan USA og britene ga ammunisjon til Gladio-agenter for å oppildne til blodige terrorhandlinger over hele Italia. Som Francesco Fulci fortalte sine NATO-venner på det «super-begrensede» møtet, forsynte Washington og London gjerningsmennene bak angrep som forårsaket massedrap og store ødeleggelser, inkludert bombingen av Bologna sentrale jernbanestasjon i 1980, som drepte 85 mennesker og såret over 200.
De ansvarlige for disse avskyelige forbrytelsene har unndratt seg rettferdighet i nesten alle tilfeller. Flere av Bologna-massakrens hovedmistenkte, inkludert engasjerte fascister og bekreftet MI6-agent Robert Fiore, rømte til London. Storbritannia nektet å utlevere ham og hans medsammensvorne til tross for deres domfellelser in absentia for voldelige forbrytelser.
Den omfattende erfaringen britisk etterretning fikk i Operasjon Gladio reiser spørsmål om lærdommen MI6 har brukt på dagens hemmelige operasjoner i konfliktsoner. Som The Grayzone avslørte i november 2022, har britiske militær- og etterretningsveteraner trent og sponset en hemmelig, ekstrem terrorhær i Øst-Ukraina, for å utføre sabotasjehandlinger på Krim og andre områder med russisk majoritet. Planen krevde trening av celler med ideologisk dedikerte ukrainere for å «skyte, flytte, kommunisere, overleve».
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
Declassified files expose British role in NATO’s Gladio terror armies
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Les mer på steigan.no om Gladio.
