Av M. K. Bhadrakumar.
Maktdynamikken i Nordøst-Asia gjennomgår en dramatisk endring på bakgrunn av det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland, «partnerskapet uten grenser». Sammenbruddet til Kievs motoffensiv og uhyggelige nederlag i krigen med Russland kan tvinge Biden-administrasjonen til å sette «støvlene på bakken» i det vestlige Ukraina, og utløse en global konfrontasjon, og på samme måte er forholdet mellom USA og Kina på sitt laveste punkt siden normaliseringen på 1970-tallet, mens Taiwan-spørsmålet potensielt kan bli en casus belli for krig.
Det nordøstasiatiske teatret kommer helt sikkert til å bli en avgjørende arena i den gryende stormaktskonfrontasjonen, med Arktis som varmes opp og den nordlige sjøveien blir operativ, noe som vil skyte fram den strategiske betydningen av det russiske Fjernøsten og Sibir som kraftsenteret i verdensøkonomien i det 21. århundre, kombinert med sin nåværende status som verdens kjernefysiske nummer én. Utfallet av Ukrainakrigen kan være den siste sjansen for USA til å hindre Russland i å nå sine mål. Det er det som gjør Fjernøsten til den regionen som har størst konsekvenser for USA i deres globale strategi.
Symptomatisk for de økende spenningene innkalte det russiske utenriksdepartementet den japanske ambassadøren på teppet fredag, og en protest ble inngitt i et usedvanlig hardt språk, da det ble kjent at de 100 uskyldige kjøretøyene som Tokyo lovet Ukraina i forrige uke, i realiteten ville være pansrede kjøretøy og terrengkjøretøy. Tilsynelatende kunne Tokyo forstille seg, siden Japans eksportregler forbyr selskapene å selge dødelige gjenstander til utlandet!
Tokyo krysser en «rød linje», og Moskva er ikke likegyldige. Utenriksdepartementets uttalelse på fredag »understreket at administrasjonen til statsminister Fumio Kishida burde være klar til å dele ansvaret for dødsfallene til sivile, inkludert de i Russlands grenseregioner … (og) drive bilaterale relasjoner enda dypere inn i en farlig blindgate. Slike handlinger kan ikke forbli uten alvorlige konsekvenser.»
På fredag, i en videokonferanse med general Liu Zhenli, stabssjef for Kinas sentrale militærkommisjon, uttrykte sjefen for generalstaben for russiske væpnede styrker og første viseforsvarsminister general Valery Gerasimov tillit til utvidelsen av det militære samarbeidet mellom de to landene og bemerket: «Koordinering mellom Russland og Folkerepublikken Kina på den internasjonale arena har en stabiliserende effekt på verdenssituasjonen.»
Kinesiske medier rapporterte senere at de to generalene ble enige om at Russland vil delta (for andre gang) i Northern/Interaction-2023-øvelsen organisert av Kina, og signaliserte et nytt rammeverk for Kina-Russland felles strategiske øvelser sammen med den felles luftpatruljen over Japanhavet og Øst-Kinahavet av deres strategiske bombefly. For øvrig ble den sjette felles luftpatruljen gjennomført på tirsdag siden praksisen startet i 2019.
Det store bildet er at skiftet i japansk politikk i løpet av det siste året — tett på linje med USA angående Ukraina; kopiering av Vestens sanksjoner mot Russland; tilførsel av dødelige våpen til Ukraina, etc. — har påført det russisk-japanske forholdet betydelige skader. På toppen av det, Japans re-militarisering med amerikansk støtte og dets voksende bånd med NATO (som vender seg mot Asia-Stillehavet) gjør Tokyo til en felles motstander av både Moskva og Beijing.
Behovet for å stå imot denne nye amerikanske klienten er sterkt følt i Moskva og Beijing, som også har en global dimensjon siden Russland og Kina er overbevist om at Japan opptrer som et surrogat av amerikansk dominans i Asia og tjener vestlige interesser. På sin side, i en snuoperasjon, oppfordrer Washington nå aktivt Japan til å være en selvsikker regional makt ved å fjerne sine konstitusjonelle grenser for opprustning. Det gleder Washington at Japan lovet en langsiktig økning på over 60 prosent i forsvarsutgifter.
Det som bekymrer Moskva og Beijing er også oppgangen av revansjistiske elementer – rester av Japans keisertid – i maktens øverste lag i den siste perioden. Selvfølgelig fortsetter Japan å være i fornektelsesmodus når det gjelder sine grusomheter i perioden med sin brutale kolonisering av Kina og Korea og de grusomme krigsforbrytelsene under andre verdenskrig.
Denne trenden har slående likhet med det som skjer i Tyskland, hvor også de pro-nazistiske elementene gjenvinner eiendom og posisjon. Merkelig nok er en tysk-japansk akse til stede i kjernen av Washingtons strategier mot Russland og Kina i Eurasia og Nordøst-Asia.
Den tyske Bundeswehr utvider sine kampøvelser i Det indiske hav og Stillehavet og vil utplassere flere marine- og luftvåpenenheter til Asia-Stillehavsregionen neste år. En fersk tysk rapport bemerket: «Intensiveringen av tysk deltakelse i regionale manøvrer i Asia og Stillehavet finner sted på et tidspunkt da USA utfører rekordmanøvrer i Sørøst-Asia, i sine forsøk på å intensivere sin kontroll over regionen og fortrenge Kina så mye som mulig.»
Japans motivasjoner er enkle å forstå. Bortsett fra japansk revansjisme som gir næring til de nasjonalistiske følelsene, er Tokyo overbevist om at en avtale med Russland om Kuriløyene ikke er å forvente nå, eller muligens noen gang, noe som betyr at en fredsavtale ikke vil være mulig for å bringe fiendtlighetene fra andre verdenskrig til en formell slutt. For det andre visualiserer ikke Japan lenger Russland for å være en «balanser» i sitt urolige forhold til Kina.
For det tredje, viktigst, ettersom Japan ser på fremveksten av Kina som en politisk og økonomisk trussel, militariserer det seg raskt, noe som igjen skaper sin egen dynamikk når det gjelder både å oppheve sin maktposisjon i Asia og også integrere seg med Vesten (“ globalisering»). Uunngåelig oversettes dette som å fremme NATO i den asiatiske maktdynamikken, noe som skjærer dypt inn i Russlands sentrale nasjonale sikkerhets- og forsvarsstrategier. Følgelig har de håp som strategene i Moskva hadde næret tidligere om at Japan kunne bli avvent fra USAs bane og oppmuntret til å utøve sin strategiske autonomi, fordampet i løse luften.
I sin iver etter å integrere Japan i det USA-ledede «kollektive Vesten», overgikk statsminister Kishida seg selv. Han oppfører seg som om han er forpliktet til å være mer lojal enn kongen selv. Samme dag som president Xi Jinping besøkte Moskva i mars, landet Kishida i Kiev hvorfra han dro for å delta på et NATO-toppmøte og begynte åpent å drive lobbyvirksomhet for etablering av et NATO-kontor i Tokyo.
Kishida fulgte opp med å være vertskap for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Tokyo og gi ham en plattform for å spotte Kina offentlig. Det finnes ingen enkel forklaring på en slik overdreven oppførsel. Er det et spørsmål om fremdrift alene eller er det en kalkulert strategi for å få legitimitet for oppstigningen av revansjistiske elementer som Kishida representerer i den japanske maktstrukturen?
Nordøst-Asia er nå utvilsomt en prioritet for Kina og Russland, gitt deres overlappende interesser i regionen. NATOs ekspansjon til Asia og den kraftige økningen i den amerikanske styrkeprooppbyggingen får forsvarsstrategene i Beijing og Moskva til å se at Japanhavet er en «felles bakgård» for de to landene der deres strategiske partnerskap «uten grenser» burde være optimalt. De kinesiske kommentatorene bagatelliserer ikke lenger at de russisk-kinesiske militære båndene «tjener som en kraftig motvekt til USAs hegemoniske handlinger».
Det er fullt tenkelig at Kina og Russland på et tidspunkt i en nær fremtid kan begynne å se på Nord-Korea som en hovedaktør i deres regionale koordinering. De føler seg kanskje ikke lenger forpliktet til å observere de USA-ledede sanksjonene mot Nord-Korea. Faktisk, hvis det skulle skje, vil en rekke muligheter dukke opp. De russisk-iranske militære båndene har dannet presedens.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Asia-Pacific is where China-Russia “no limits” partnership will be put to test
