Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.

Jeg er stadig opptatt med å finne en faktabelagt holdning til spørsmålet om hvem som er skyldig i dagens «Ukraina-problem».

I innledningen til en artikkel i avisen din,steigan.no «Dårlig dag for Ukraina», skriver redaktøren:

«I tider som disse ser vi det som enda viktigere enn ellers å bringe andre informasjoner, analyser og tolkninger enn dem som ligger til grunn for krigshysteriet. Og i krigståka er det svært vanskelig å få oversikt.» 

Jeg har funnet en artikkel i nettavisen The Unz Review • An Alternative Media Selection med overskriften «PUTIN MED EGNE ORD» av Chauke Stephan Filho , 16 mai 2023. Nedenfor følger et utdrag av artikkelen. Min oversettelse fra engelsk.

+++000+++

Putin med egne ord

Forlaget Ediciones Fides har nettopp publisert Putin: escritos y discursos [Putin: Skrifter og Taler], et interessant utvalg av den russiske presidentens viktigste tekster, datert fra februar 2000 til desember 2022, det vil si praktisk talt hele regjeringsperioden til Kreml-lederen. Boken bringer som introduksjon en studie av Juan António Aguilar – en av våre beste eksperter i Russland og grunnlegger av det spanske instituttet for geopolitikk – som fortjener å bli lest, spesielt for forfatterens dype kunnskap om russisk politikk, et land han har besøkt mange ganger, og som han opprettholder intens kontakt med. På disse sidene blir den virkelige Putin portrettert – ganske forskjellig fra bildet av den kreftsyke, gale og fanatiske mannen som vestlige mainstreammedia pussig maler ham.

Likevel er det direkte fra hva den russiske presidenten sier og gjør at vi kan trekke de viktigste konklusjonene om hans personlighet og hans politikk. I februar 2000, kort tid etter at han kom til makten, skrev han et åpent brev til sine velgere der han varslet hvordan han ville handle: «Det er mye farligere å fortsette å trekke seg unna enn å akseptere utfordringen.» Brevet inneholdt en melding som ofte ble gjentatt i løpet av de siste to tiårene, og sa at bare en sterk stat kunne befri Russland fra demonteringen landet er utsatt for av Jeltsins og hans oligarkers liberale eksperimenter. Derav appellen til innbyggerne:

Sannsynligvis har hver og en av dere deres egen idé om hva som kan være roten til våre tilbakeslag og feilberegninger. Det er imidlertid på høy tid at innbyggerne i Russland kommer til enighet om hva de kan forvente av staten og hvordan de skal støtte den. Nå snakker jeg om våre nasjonale prioriteringer. Uten dette vil vi igjen kaste bort tid forgjeves, og uansvarlige demagoger vil avgjøre vår skjebne.

Restaureringen av den russiske staten og forsvaret av dens interesser mot eksterne pålegg er hovedorienteringen i Putins politikk. Han trekker også røde streker på bakken i møte med vestlig innblanding i Moskvas interesseområde:

Russland er ikke lenger det avkortede kartet over Sovjetunionen […]. Et stort land verdsetter sin frihet og respekterer andres. Det er urimelig å være redd for et sterkt Russland, men fienden som provoserer oss, må vite at han leker med ilden.

Når det gjelder Russlands forhold til den feilbenevnte «europeiske» unionen, er det trist å lese denne teksten fra 2006, så full av tapte illusjoner:

Russland, både i sin ånd og i sine historiske tradisjoner, er en del av den «europeiske familien». Vi søker ikke å bli med i EU. Likevel, ser jeg på saken i et mer langsiktig perspektiv, jeg ser ingen uheldige områder for en rettferdig strategisk forening, en forening basert på felles ambisjoner og verdier.

På den tiden trodde Putin fortsatt på en gjensidig fordelaktig sammenblanding av interesser mellom Russland og den feilbenevnte «europeiske» unionen. Det ville være en pakt mellom likeverdige som ville frigjøre Russland fra en underordnet tilstand i forholdet til de anmassende angelsakserne. I dag er det bare aske igjen av denne tilnærmingen. Og av drømmen om et integrert eurasisk rom fra Azorene-skjærgården til Vladivostok, ser det ut til at asken selv har blitt brent.

Omgjort til bakgården til Yankee-imperiet, er Europa nå bare navnet på et lik.

I en annen tale, 30.september 2022, i anledning innlemmelsen av republikkene Luhansk, Donetsk, Zaporizhzia og Kherson i Russland, understreket Putin at elitene i USA ikke bare var engasjert i å skyte ned Russland, men også i å «ødelegge nasjonalstater». Han fortsatte: «Dette gjelder Europa, dette truer identiteten til Frankrike, Italia, Spania, dette er et angrep på andre land med lang historisk tradisjon.»

Og fortsatt i den samme meldingen, la han til:

Washington krever flere og flere sanksjoner mot Russland. De fleste lydige europeiske politikere er enige i denne aggresjonen. De vet tydelig at USA, ved å tvinge EU til ikke å kjøpe energi og andre ressurser fra russiske leverandører, forårsaker avindustrialisering av Europa […]. De europeiske elitene er fullt klar over hva som skjer, men de foretrekker å tjene de ikke-anerkjente interessene til utlendinger. Mer enn underdanighet er det direkte forrædersk handling mot deres folk.

Putins oppfatning av Vesten har endret seg radikalt de siste årene, ikke bare på grunn av strategiske hensyn. Han uttaler:

Vi noterer med overraskelse prosessene som foregår i land som i århundrer likte selvkonseptet som plasserte dem i forkant av fremgangen. Det er imidlertid åpenbart at de sosiokulturelle omveltningene i USA og Vest-Europa ikke er vår sak, vi blander oss ikke inn i den.

Til tross for advarselen unnlot den russiske presidenten ikke å uttrykke sin forbauselse over den insisteringen som vestlige hengir seg til vanvittige teorier og praksis, som han gir eksempler på:

Den aggressive kanselleringen av hele sider av deres egen historie, den «omvendte diskrimineringen» av majoriteter til fordel for minoriteter, oppgivelsen av den tradisjonelle forståelsen av familien og den påståtte kanselleringen av de helt åpenbare forskjellene mellom far og mor.

Fra sitt eget historiske perspektiv knytter Putin denne sosialteknikken av europeisk liberalisme til erfaringene fra Russlands fortid. Om denne saken sier han følgende:

Alt dette har allerede skjedd i Russland, vi har allerede vært gjennom det. Etter revolusjonen i 1917 annonserte bolsjevikene, avhengig av Marx og Engels dogmer, også at de ville forandre alt liv, ikke bare politiske og økonomiske aspekter, men til og med ideen om menneskelig moral, grunnlaget for eksistensen av et sunt samfunn. Ødeleggelsen av verdslige verdier nådde tro, forhold mellom mennesker, som kulminerte i fullstendig avvisning av familien – dette var det som induserte og stimulerte ideologiske fordømmelser mellom kjære i kjernen av familiene som dermed gikk i oppløsning – og alt dette ble erklært et skritt mot fremgang og […] hadde mye støtte over hele verden,  Det var moteriktig. I dag er den moten tilbake. I tillegg viste bolsjevikene selvfølgelig også absolutt intoleranse for enhver annen mening enn sin egen.

Når jeg leser disse sidene, der han uttrykker sin beundring for Alexander II og Alexander III, for [general Anton Ivanovich] Denikin, så vel som for [general Alexei Alexeievich] Brusílov, tviler jeg på at noen føler noe annet enn forakt for den løgnaktige historien som snakker om en kommunistisk Putin. Denne løgnen kan avsløres av følgende avsnitt fra Budskapet fra 21. februar 2022, mye kritisert av virkelige kommunister:

Ut fra Russlands og dets folks historiske skjebne viste leninistiske statsbyggingsprinsipper seg å være mer enn bare en feil, det var noe verre. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble dette veldig tydelig.

Og selvfølgelig er det mer enn nok materiale i samlingen for studiet av krisene i Ukraina og Syria. Når man leser Putins taler og artikler, vil leseren innse at innsatsen for en forhandlet løsning med Ukraina først ble forlatt kort tid før den spesielle militæroperasjonen begynte.

I sin tale til minne om 1160-årsjubileet for den russiske staten, gjorde Putin veldig klart sin idé om Russland og politikken som trengs for det. Han sa følgende:

I mer enn tusen år har historien lært Russland at å slappe av på sin suverenitet eller gi opp sine interesser, selv for en kort tid, utgjør dødelig fare for seg selv. Da det skjedde, selv kortvarig, var Russlands eksistens truet.

La ingen forvente at vi skal gjenta disse feilene [fra 1990-tallet]. Vi vil ikke gi etter for noen utpressing, vi vil ikke gi etter for noen trusler, vi vil ikke illojalisere, og vi vil ikke miste vår suverenitet. Tvert imot, ved å styrke den, vil vi utvikle landet vårt.

Suverenitet er garantien for frihet for alle. Ifølge våre tradisjoner vil ingen være fri hvis hans folk, hans hjemland, hvis Russland ikke er fritt.

Etter å ha assimilert lærdommene som historien har lært Russland, satte Putin dem ut i praksis igjen 22. februar 2022. Den russiske lederen vitner om at han prøver å leve som han tenker. Putin har ikke forrådt ordene og ideene i sine skrifter og taler.

+++000+++

Så legger jeg dette i vektskålen for min vurdering.

Terje Sørensen

Pensjonert advokat