oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Blant mengden av implikasjoner for den internasjonale sikkerheten som knytter seg til den tyrkiske presidenten Recep Erdogans valgseier i omkampen på søndag – det være seg i Svartehavet, Øst-Middelhavet, Transkaukasus, Vest-Asia eller eurasisk integrasjon – er det som skiller seg ut hans rolle som mekler i Ukraina-konflikten.
Det internasjonale samfunnet anser Kina som fortropp i kampen om å skape fred i Ukraina, men bli ikke overrasket om Erdogan går forbi Xi Jinping på målstreken. Den japanske regjeringen uttrykte i sin gratulasjonsmelding til Erdogan håp om samarbeid for å bringe en fredelig løsning på Ukraina-konflikten nærmere og sikre sikkerheten i regionen.
Moskva balanserte på en tynn line under den tyrkiske valgkampen, noe som er en stilltiende anerkjennelse av at Erdogan er en sterk hersker. Russland må være på vakt siden Erdogan også kan være sterkt uavhengig og sta. På samme måte er det feil å anta at Tyrkias transatlantiske bro har brutt sammen. Erdogan er på toppen av sin makt og Washington er svært bevisst på det. I den tyrkisk-amerikanske-russiske trekanten har Erdogan dermed overtaket for øyeblikket.
Det er bemerkelsesverdig at en høytstående russisk diplomat i det russiske utenriksdepartementet like før det tyrkiske valget gjentok at Ankaras fortsatte våpenleveranser til Ukraina gjorde det vanskeligere for landet å være en mekler mellom Moskva og Kiev.
Som diplomaten sa det: «Ankara har gjentatte ganger erklært sin intensjon om å sikre en rask våpenhvile i Ukraina og gjenopplive forhandlingsprosessen gjennom sin mekling. Våpen- og militærutstyrsforsyninger til Kiev-regimet er direkte i strid med slike intensjoner og er i strid med rollen som mekler.»
Faktisk har et tyrkisk selskap, Baykar Makina, som eies av en slektning av Erdogan, forsynt de ukrainske styrkene med sine Bayraktar TB2 angreps- og rekognoseringsdroner i de tidlige fasene av konflikten. Det var til og med snakk om at det tyrkiske selskapet satte opp en fabrikk for å produsere den avanserte dronen i Ukraina og at detaljdesignfasen for anlegget er fullført.
Tyrkia og Ukraina signerte i fjor også en avtale om å etablere et andre produksjonsanlegg i Ukraina etter at de to landene utdypet samarbeidet i forsvarsindustrien for samproduksjon av viktige motorer for luftfartøyer og teknologioverføring. Baykars Bayraktar TB2-droner har dokumentert suksess i konflikter i Libya, Syria og Nagorno-Karabakh.
Ukraina har en fremtredende plass i Baykars forsyningskjede, spesielt med den nye tungløfterdronen Akinci og det ubemannede jagerflyet Kizilelma eller «Golden Apple». Begge bruker ukrainske motorer fra Motor Sich MSICH.UAX og fra Ivchenko-Progress. Baykar forventes å få rundt 1 milliard dollar i eksportinntekter i fjor, omtrent 50 prosent høyere enn i 2021 (650 millioner dollar), og ytterligere 50 prosent vekst forventes i 2023. Igjen, siden august i fjor, har Ankara også forsynt Kiev med ‘Kipri’ minebestandige pansrede kjøretøy til det ukrainske militæret.
Likevel er Moskva langt fra i noen truende stemning. I stedet er den russiske tilnærmingen å sette forlovelsesringer rundt Erdogan og gjøre ham til fange av optikken med et godt vennskap mellom de to presidentene. I sin gratulasjonsmelding til Erdogan kalte Putin ham «kjære venn» .
Tyrkia var vertskap for fredssamtaler i Istanbul mellom den russiske og ukrainske delegasjonen i mars i fjor, en måned etter at Moskvas spesielle militæroperasjon startet. Det resulterte i en avtale. Men Washington og London ble så opprørt at en massiv informasjonskrig ble utløst av MI6 om en påstått «massakre» av sivile i Bucha nær Kiev angivelig utført av de russiske troppene. Den daværende britiske statsministeren Boris Johnson skyndte seg å møte Zelensky med et budskap om at Ukraina hadde et langt bedre alternativ gjennom å motta vestlig militærhjelp og beseire Russland.
Selvfølgelig er alt dette historie nå. Men det er ingen tvil om at dersom Zelensky ombestemmer seg, vil Erdogan tre inn på banen. Tyrkia avviser forresten Russlands annektering av Krim. (Tyrkias forløper Det ottomanske riket deltok på britisk og fransk side i Krimkrigen mot Russland i 1853–1856, o.a.) Sammenbruddet av Istanbul-avtalen avskrekket ikke Ankara fra å mekle en kornavtale mellom Moskva og Kiev sammen med FN i fjor sommer, en avtale som fortsatt fungerer.
Tyrkia har gjentatte ganger bedt om at fredssamtalene må gjenopplives, og tilbyr sine tjenester som mekler. Så sent som i slutten av mars sa Erdogan at fred i Ukraina kan oppnås gjennom «seriøs, bestemt mekling». I mellomtiden bidro Erdogans «spesielle forhold» til Putin til å sikre den siste utvidelsen av kornavtalen.
Erdogan tar til orde for en «balansert tilnærming» til Russland, og han samhandler ofte med Putin. Tyrkia er det eneste NATO-landet som nekter å innføre sanksjoner mot Russland. Når det er sagt, holder Erdogan også linjen åpen for president Biden. På sin side overbrakte Biden sine hilsener til Erdogan innen timer etter valgresultatet søndag. Biden ba om samarbeid for å møte «globale utfordringer».
Washington spilte trygt under det tyrkiske valget og sa at det ville forholde seg til den som vant. Det er klart at Washington innser at Erdogan vil lede et sterkt presidentskap og ikke vil være lett å vippe av pinnen. USA har ikke råd til å komme på kant med Tyrkia, ettersom Ukraina-krigen er i ferd med å bli kritisk. Tyrkisk-amerikanske forhold har aldri vært enkle, men begge sider er vant til å holde det i likevekt. Uten Tyrkia mister NATO trekkraft i det østlige Middelhavet, mens Tyrkia trenger Vesten for å balansere sin strategiske autonomi. Washingtons prioritet for øyeblikket vil være å fraråde Tyrkia fra å hjelpe Russland med å omgå sanksjonene.
Det store spørsmålet er om Zelensky vil være villig til å gå tilbake til fredsforhandlingene. Sammenlignet med situasjonen i fjor under Istanbul-samtalene, holder Zelensky en svak hånd. Russland har fått overtaket på slagmarken. Russlands «nye territorier» – Lugansk, Donetsk, Zaporozhye og Kherson oblaster – er nye fakta på bakken.
Derfor har fredssamtaler blitt et paradigme av kompleks sannsynlighet. Det er også flerdimensjonalt, og man kan si at et skifte i den retningen fra Zelenskys side vil avhenge av at han observerer, forstår og samhandler med den radikale endringen i bakkesituasjonen så vel som i maktspillet i sin egen leir.
Fraksjonismen i maktstrukturen i Kiev har forverret seg i det siste. Den uforklarlige «forsvinningen» fra offentligheten til den øverstkommanderende general Valery Zaluzhny de siste ukene siden 13. april; oppstigningen til etterretningssjefen Kyrylo Budano (som nyter amerikansk støtte); uthulingen av det ukrainske militæret som har vært utsatt for en rekke tilbakeslag i det siste; utsettelse av den lenge varslede «motoffensiven» – alt dette tyder på at alvorlig misnøye bygger seg opp i militæret mot Zelenskys ledelse.
Følgelig har utsiktene for fredssamtaler avtatt. Men det vil ikke stoppe Erdogan og Putin fra å utdype det tyrkisk-russiske samarbeidet, som er innholdsrikt og vidtfavnende. Ulike oppfatninger eller synspunkter har ikke tatt motet fra de to lederne som er grunnleggende forpliktet til «vinn-vinn»-forholdet.
Derfor, hvis og når klimaet for fredssamtaler om Ukraina forbedres, vil Erdogan garantert være kjapt ute med å posisjonere seg for en meklerrolle.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
