De sår plyndringens frø – en tap-tap-situasjon for Ukraina

0
Kilde: Off-Guardian

Av Colin Todhunter, Off-Guardian.

Det er en tap-tap-situasjon for ukrainere. Mens de dør, driver finansinstitusjoner en snikende overføring av jordbruksland til oligarker og vestlige økonomiske interesser.

Det sier Frédéric Mousseau, policydirektør ved Oakland Institute, en uavhengig tenketank.

Avhengig av hvilke kilder man skal tro, har mellom 100.000 og 300.000 ukrainske soldater (muligens flere) falt under konflikten med Russland. Det tallet inkluderer selvfølgelig ikke sivile tap.

Men det er ikke hensikten med denne artikkelen å utforske disse problemene. Mye er allerede skrevet om dette andre steder. Men militært utstyr for milliarder av dollar er sendt til Ukraina av NATO-landene, og hundretusener av unge ukrainere har dødd.

De døde i troen på at de beskyttet nasjonen sin – landet sitt. Et land som er blant de mest fruktbare i verden.

Professor Olena Borodina ved National Academy of Sciences of Ukraine sier:

I dag kjemper og dør tusenvis av landsens gutter og jenter, bønder i krigen. De har mistet alt. Prosessene med fritt kjøp og salg av jord blir i økende grad liberalisert og annonsert. Dette truer virkelig ukrainernes rettigheter til det landet som de gir livet for.»

Borodina er sitert i februar 2023-rapporten fra Oakland Institute  War and Theft: The Takeover of Ukraine’s Agricultural Land, som avslører hvordan oligarker og økonomiske interesser utvider kontrollen over Ukrainas jordbruksland med hjelp og finansiering fra vestlige finansinstitusjoner.

Støtten som er gitt til Ukraina de siste årene har vært knyttet til et drastisk strukturelt tilpasningsprogram som krever opprettelsen av et landmarked gjennom en lov som fører til større konsentrasjon av land i hendene på mektige interesser. Programmet inkluderer også innstramminger, kutt i sosiale sikkerhetsnett og privatisering av nøkkelsektorer i økonomien.

Frédéric Mousseau, medforfatter av rapporten, sier:

«Til tross for å være i sentrum av nyhetssyklusen og internasjonal politikk, har lite oppmerksomhet gått til kjernen av konflikten – hvem som kontrollerer jordbruksarealet i landet som er kjent som Europas brødkurv.[ ] Svaretpå dette spørsmålet er avgjørende for å forstå de viktigste innsatsene i krigen.»

Rapporten viser at den totale mengden land som kontrolleres av oligarker, korrupte individer og store landbruksbedrifter er over ni millioner hektar – over 28 % av Ukrainas dyrkbare land (resten brukes av over åtte millioner ukrainske bønder).

Les: Krig og tjuveri – storfinansen plyndrer Ukraina og Norge er med

De største grunneierne er en blanding av ukrainske oligarker og utenlandske interesser – for det meste europeiske og nordamerikanske, så vel som det suverene fondet i Saudi-Arabia. En rekke store amerikanske pensjonsfond, stiftelser og universitetsmidler er også investert i ukrainsk land gjennom NCH Capital – et USA-basert private equity-fond, som er den femte største grunneieren i landet.

President Zelensky satte landreformen i kraft i 2020 mot viljen til det store flertallet av befolkningen som fryktet at det ville forverre korrupsjon og forsterke kontroll fra mektige interesser i landbrukssektoren.

Oakland Institute bemerker at mens store grunneiere sikrer massiv finansiering fra vestlige finansinstitusjoner, mottar ukrainske bønder – avgjørende for å sikre innenlandsk matforsyning – praktisk talt ingen støtte. Med landmarkedet på plass, midt i høyt økonomisk stress og krig, vil denne forskjellen i behandlingen føre til mer jordkonsolidering av store landbruksbedrifter.

Alle unntatt ett av de ti største landholdefirmaene er registrert i utlandet, hovedsakelig i skatteparadiser som Kypros eller Luxembourg. Rapporten identifiserer mange fremtredende investorer, inkludert Vanguard Group, Kopernik Global Investors, BNP Asset Management Holding, Goldman Sachs-eide NN Investment Partners Holdings og Norges Bank Investment Management, som forvalter Norges oljefond.

De fleste av landbruksbedriftene har betydelig gjeld til vestlige finansinstitusjoner, spesielt Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, Den europeiske investeringsbanken og International Finance Corporation – den private sektordelen av Verdensbanken.

Til sammen har disse institusjonene vært store långivere til ukrainske landbruksbedrifter, med nærmere 1,7 milliarder dollar utlånt til bare seks av Ukrainas største landholdsbedrifter de siste årene. Andre sentrale långivere er en blanding av hovedsakelig europeiske og nordamerikanske finansinstitusjoner, både offentlige og private.

Rapporten bemerker at dette gir kreditorer økonomiske eierandeler i driften av landbruksbedriftene og gir betydelig innflytelse over dem. I mellomtiden har ukrainske bønder måttet operere med begrensede mengder land og finansiering, og mange er nå på grensen til fattigdom.

Internasjonale finansinstitusjoner subsidierer faktisk konsentrasjonen av land og en destruktiv industriell modell for landbruk basert på intensiv bruk av syntetiske råvarer, fossilt brensel og storskala monocropping.

Mye av det som skjer i Ukraina er en del av en bredere trend: Private equity-fond blir sprøytet inn i landbruket over hele verden og brukt til å leie eller kjøpe opp gårder for en billig penge og samle dem til storskala, industrielle korn- og soyabedrifter. Disse fondene bruker pensjonsfond, statlige formuesfond, gavefond og investeringer fra regjeringer, banker, forsikringsselskaper og enkeltpersoner med høy nettoverdi (se 2020-rapporten ‘ Barbarians at the Barn ‘ av Grain.org).

Å finansisere landbruket på denne måten flytter makten til mennesker uten tilknytning til jordbruk. Med ordene til BlackRocks  Larry Fink : «Sats langsiktig på jordbruk og vann og dra på stranda.» (“Go long agriculture and water and go to the beach.”)

Fond har en tendens til å investere i mellom 10 og 15 år, noe som resulterer i god avkastning for investorer, men kan etterlate et spor av langsiktige miljømessige og sosiale ødeleggelser og tjene til å undergrave lokal og regional matusikkerhet.

Derimot, ifølge Oakland Institute, viser småskalabønder i Ukraina motstandskraft og et enormt potensial for å lede utvidelsen av en annen produksjonsmodell basert på agroøkologi og produsere sunn mat. Mens store landbruksbedrifter er rettet mot eksportmarkeder, er det Ukrainas små og mellomstore bønder som garanterer landets matsikkerhet.

Dette understrekes av Statens statistikktjeneste i Ukraina i sin rapport «Husholdningenes viktigste landbruksegenskaper i 2011», som viste at småbønder i Ukraina driver 16 % av jordbruksarealet, men står for 55 % av jordbruksproduksjonen, inkludert 97 % av poteter, 97 % av honning, 88 % av grønnsaker, 83 % av frukt og bær og 80 % av melk.

I juni 2020 godkjente IMF   et 18-måneders låneprogram på 5 milliarder dollar med Ukraina. Også det året inkorporerte Verdensbanken  tiltak  knyttet til salg av offentlig landbruksareal som betingelser i et utviklingspolitisk lån på 350 millioner dollar (COVID ‘hjelpepakke’) til Ukraina. Dette inkluderte en nødvendig «forhåndshandling» for å «muliggjøre salg av jordbruksland og bruk av land som sikkerhet.»

I følge Oakland Institute:

Ukraina er nå verdens tredje største debitor til Det internasjonale pengefondet, og dets lammende gjeldsbyrde vil sannsynligvis føre til ytterligere press fra kreditorer, obligasjonseiere og internasjonale finansinstitusjoner om hvordan gjenoppbyggingen etter krigen – anslått å koste 750 milliarder dollar – skal skje.

Finansinstitusjoner utnytter Ukrainas lammende gjeld for å drive ytterligere privatisering og liberalisering – skyver landet inn i et hjørne for å gi det et tilbud det ikke kan avslå.

Siden krigen startet har det ukrainske flagget blitt heist utenfor parlamentsbygningene i Vesten, og ikoniske landemerker har blitt opplyst i fargene. Bildene tar sikte på å fremkalle følelser av solidaritet og støtte for denne nasjonen, samtidig som det tjener til å distrahere oppmerksomheten fra geopolitikkens harde maskineri og moderne økonomisk plyndring som er uhindret av nasjonale grenser og har liten respekt for vanlige borgeres situasjon.


Originalen ble publisert i Off-Guardian:

Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk og er forskningsmedarbeider ved Center for Research on Globalization i Montreal. Du kan lese hans «mini-e-bok», Food, Dependency and Dispossession: Cultivating Resistance, her .
Forrige artikkelFlertall i Tyskland for forhandlinger mellom Ukraina og Russland
Neste artikkelFlorida forbyr permanent alle COVID-19-maske- og vaksinepåbud i skoler og bedrifter
Colin Todhunter
Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk og er forskningsassistent ved Centre for Research on Globalization i Montreal. han har gitt ut e-boka  «Food, Dependency and Dispossession: Cultivating Resistance»