oss 100 kroner!
Fra angloamerika-tilhenger til motsetningen – og kanskje et stykke tilbake igjen…
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat, leserinnlegg.
Jeg har ingen særlige kunnskaper om genetikk, men spekulerer likevel på om jeg kan ha hatt medfødte sympatier for Anglo-Amerika. Saken er den at de to som avlet meg, fant hverandre ved 2. verdenskrigs begynnelse, levde som forlovede sammen under hele krigstiden, giftet seg ved dennes slutt og ble hjernevasket av nyheter og kultur i ulike former av det som de allierte seiersmaktene serverte dem i tiden etterpå og sikkert til og med den natten de gjorde det unevnelige – trolig nyttårsaften 1946 – hvoretter jeg, ni måneder senere kom til verden en tidlig kveld den femte dagen i oktober året etter.
Jeg mener å kunne huske enkelte detaljer fra og med rundt 1950. Lyden av jazz- og swingmusikk ligger dypt et eller annet sted mellom hjernecellene mine og gleder meg fortsatt, og fra jeg var rundt sju år og fikk lov å gå på kino ledsaget av en voksen, var det masse Disney-figurer og -forestillinger som preget inntrykkene.
Pappas norskamerikanske «Uncle Sam» som var på besøk i deres felles barndomsby, Arendal, og som på imponerende måte hele tiden raslet med amerikanske mynter i lommene, og som aller nådigst forærte meg en hel dollar fra samlingen, ga et uutslettelig inntrykk på en liten gutt. Tidlig pubertet – og blygt tittende på de underlige skapningene som kaltes «jenter», og som ikke kunne kaste en ball på samme måtte som «oss gutta», og som merkelig nok måtte sette seg på huk for å tisse – ble innledningen til Elvis-begeistring og «love songs» og mer og mer angloamerikansk påvirkning.
Engelsklinjen på gymnaset (en skoleordning som dessverre ble avløst av en bastard kalt «videregående») – av mange kalt «husmorlinja» eller «kjøkkenveien til artium» – inneholdt nye mengder angloamerikansk; blant annet Shakespeare og «English and American Institutions». Militærtjeneste i slutten av 60-årene med NATO-beredskap under «Tsjekkoslovakia-krisen» der vi i Brigade Nord måtte sove med full feltutrustning, og der alle fellesrommene var fylt med plansjer og bilder med farlige Warszawapaktland-soldater, preget meg også.
Så ble de mulige medfødte arveegenskapene etter de to som hadde produsert meg og pubertetens og ungdommens inntrykk, sakte og sikkert presset vekk. Et par ganger som eventyrlysten dekksgutt om bord i gasstankeren «Nyhavn» etter endt førstegangstjeneste og før starten på universitetsstudiene, gikk jeg utkikksvakt på brovingen om natten og så lysglimtene der inne fra Vietnam – det var eksplosjoner fra militært utstyr som jeg mer og mer forsto var amerikansk og vestverdens forferdelige fremferd og mishandling av mennesker der inne, blant annet soldater som ikke var eldre enn jeg selv var.
Jeg hopper over et langt tidsrom til for om lag 10-15 år siden. Da har inntrykkene mine av især USA som «det gode» her i verden, raknet betydelig.
Fra nettportalen The UNZ Review • An Alternative Media Selection (UNZ) hitsetter jeg noen utdrag fra artikkelen «Robert F. Kennedy, Jr.: To Heal the Great Divide», datert 17.4.2023, og oversatt av meg:
- Ved utgangen av 1968, et pestår hvis det noen gang var et, forberedte Richard Nixon sammen med sin macho-tropp seg på å okkupere Det hvite hus, Vietnam raste videre, og alt [Martin Luther] King og Kennedy sto for virket tapt. Uvitenhet, fordømmelse og splitt-og-hersk-teknikken som lenge ble praktisert av maktelitene, satte seg inn i kroppen som en dødelig kreft. Noe døde, alt håp syntes ute, og den farefulle kursen RFK [Robert F. Kennedy, Sr.] snakket om, ble aldri stoppet. Sjakaler med polerte ansikter har sittet i Det hvite hus siden.
- Historiens hjul har snudd, og 2023 ligner 1968 på mange måter, mens det blir verre på andre. Skillet i landet vedvarer, men har økt kraftig. CIA og etterretningstjenestene kontrollerer fullstendig hovedstrømsmediene nå. Pentagons budsjett har økt eksponentielt. USA fører en brutal krig mot Russland i Ukraina under den åpenbare løgnen om å forsvare friheten mens de støtter nazister og i stor grad risikerer atomkrig. Det provoserer fram krig med Kina. Permanent krig er regjeringens politikk med militærbaser og CIA og spesialstyrker over hele verden, som fører halvhemmelige kriger, eller kanskje bare kriger som folk ikke vil vite om. Gapet mellom de rike og de fattige har økt mens elitene håner arbeiderklassens folk som idiotiske elendige. Forsvarsdepartementet kontrollerer utvikling, produksjon, klinisk testing, forsyning, produksjon og distribusjon av mRNA-vaksinene, mens de kriminelle farmasøytiske selskapene høster obskøne profitter. Løgner er stablet på løgner i det som utgjør et orwellsk mareritt. Og mens LBJ og Nixon har blitt erstattet av Joe Biden, ruller krigføringsstaten videre.
- Til tross for en familie som aktivt motsatte seg hans kandidatur, til tross for alle medieløgnene om ham, og til tross for at oddsmakerne gir ham liten sjanse, går RFK, Jr. inn i [presidentkapp]løpet. Det er en handling av høyeste moralske mot.
Om RFK, Jr. uttaler UNZ i samme artikkel:
- I dag er håpet gjenoppstått. Robert F. Kennedy, Jr. som onsdag 19. april i Boston, Massachusetts, skrider inn på hovedscenen som en som vil erklære sitt kandidatur til den demokratiske nominasjonen til president.
Jeg selv har lært RFK, Jr. litt å kjenne gjennom hans engasjement under Corona/Covid-19- hysteriet, især fra hans velskrevne bok «The Real Anthony Fauci: Bill Gates, Big Pharma, and the Global War on Democracy and Public Health.» Den var overbevisende. Dog er jeg sikker på at også han har sine svake og mindre gode sider, slik vi alle har, men i sum er hans positive kvaliteter langt bedre enn de flestes.
Jeg slutter med nok et utdrag fra UNZ-artikkelen nevnt foran, der RFK, Jr. sin far, RFK, Sr., siteres
- Jeg stiller ikke til presidentvalget bare for å motsette meg noe menneske, men for å foreslå ny politikk. Jeg er med fordi jeg er overbevist om at dette landet er på en farlig kurs og fordi jeg har så sterke følelser om hva som må gjøres, og jeg føler at jeg er forpliktet til å gjøre alt jeg kan.
Jeg stiller for å søke ny politikk – en politikk for å avslutte blodsutgytelsen i Vietnam og i våre byer, politikk for å lukke gapene som nå eksisterer mellom svart og hvitt, mellom rike og fattige, mellom unge og gamle, i dette landet og rundt om i resten av verden.
Nok et utsagn fra en RFK (der «Vietnam» i dag kan erstattes med «Ukraina») som jeg legger merke til, og som kanskje kan rette opp mitt nåværende negative inntrykk av USA og bringe meg tilbake til i alle fall noen av de begeistrede oppfatninger jeg hadde for mange, mange år siden…
Mon tro det!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
