Hvordan føre krig?

0
Illustrasjon: Global Times

Av Jan.

Krigen i Ukraina står og henger ikke på USAs og Natos våpenleveranser for at Ukraina skal overleve som stat. Det er en påstand som Nato og den politiske og militære ledelsen i Norge har hatt stort gjennomslag for, helt inn i sentralstyret i Rødt som skal ta sitt standpunkt til våpenleveranser til Ukraina fra Nato-landet Norge.

I stedet for å gjøre kritiske analyser av den deklamerte og nå av Rødt vedtatte påstanden om at Ukraina ville vært radert fra kartet om ikke våpenleveransen hadde kommet, har konflikten blitt spisset til at de som ikke er for USAs og Natos våpenleveranser, vil at Kyiv skal legge ned våpnene og overgi seg til fredsforhandlinger på Russlands vilkår.

Det er en grov forenkling som underslår den politiske og militære utvikling før og etter Russlands folkerettsstridige angrep. Det underslår det faktum at Ukraina får og fortsatt vil få våpen, og at Ukraina vil fortsette sin motstandskamp. Ingen i Rødt, de som vil støtte opp om Nato-Norges koordinerte våpenleveranser eller de som mener at Rødt skal holde på sin anti-imperialistiske linje ved å ikke gå inn for slike leveranser, tror at USA/Nato vil stanse sine våpenleveranser i overskuelig framtid, men fortsette å flytte sine «røde linjer» så langt USA finner det i sine interesser.

Her er noen punkter som handler om krig som bør så tvil om den vedtatte påstanden:

  1. Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høyskole, har flere ganger poengtert at antallet russiske soldater ved invasjonen på langt nær var tilstrekkelig til å erobre Ukraina; det ville krevd minst 750.000 soldater etter militære tommelfingerregler. Den ukrainske forsvarsledelsen mente det samme og ba USA dempe krigsretorikken.
  2. Om russerne hadde erobret Kyiv og drevet Volodymyr Zelenskyj og hans stab på flukt, ville de fortsatt ha hele Vest-Ukraina til å omorganisere motstanden ut fra det faktum at ukrainerne ikke kommer til å gi opp motstanden. Jo mer russerne erobrer, jo lengre blir deres front- og forsyningslinjer. Ukrainerne ville ha lagt om sin militære strateg for langvarig kamp. 
  3. Det tok Mujahedin vel ti år å nedkjempe Sovjets okkupasjon i Afghanistan, uten nevneverdig våpenhjelp fra USA (heller ikke etter tre år når de så at motstandskampen var «bærekraftig». Det tok Taliban tjue år å drive ut USA og Nato-allierte, heller ikke det med organisert våpenhjelp utenfra.
  4. Premisset er feil: Ukraina fikk så mye våpenhjelp før Russland gikk til krig at det ble regnet som en av Europas sterkeste militærmakter (NB! Dette har utvilsomt vært med på å skremme Russland).  Samtidig har den russiske hæren vist seg å være på larveføtter. Felttoget mot Kyiv brøyt sammen i hovedsak for egen maskin, også det ifølge vestlige militæranalyser. 
  5. Kyivs erklærte politiske mål om Nato-medlemskap mål styrer krigføringen. Ukraina har siden de nye Nato-leveransene fra mars-april og russernes to store retretter, dreid krigføring til å bli en «kanonfødestrategi» som ikke er mindre kynisk enn president Vladimir Putins strategi. Fra midten av oktober (siden slaget ved Soledad) har dette blitt kritisert fra militært hold i UK og USA. Det er lett å tenke seg at Zelenskyj og forsvarsminister Oleksyj Reznikov bruker denne strategien i Bakhmut (regnet som en strategisk uviktig by) for å nå sine «stedfortredermål» med a) tyngre våpen (og flyforbudssone) og b) Nato-medlemskap (Reznikov: vi slåss Natos krig; vi leverer blod, de leverer våpen).
  6. Våpenforsyninger er ikke avhengig av Nato: Det fins et stort internasjonalt våpenmarked som mange land benytter seg av hver dag. To år etter kuppet i Myanmar, hadde juntaen kjøpt våpen fra tretten land, ifølge FN.
    Kriger varer ikke evig, men de tar tid, og politikken styrer fortsatt geværløpene, mens Rødt ser ut til å ende opp som «våpenagentur» for Nato-Norge.

Forrige artikkelRobert F. Kennedy jr. stiller som presidentkandidat
Neste artikkelWashington Post: Det er en stedfortrederkrig
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.