oss 100 kroner!
Iran og Saudi-Arabia har besluttet å gjenoppta diplomatiske forbindelser og gjenåpne sine ambassader i løpet av de neste to månedene. Massiv endring av den internasjonale maktbalansen. Petrodollaren i fare. USAs hegemoni går mot slutten.
Sekretær for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd Ali Shamkhani og rådgiver nasjonal sikkerhetsrådgiver for Saudi-Arabia Musaad bin Mohammed al-Aiban har vært i Beijing siden 6. mars for å føre intensive forhandlinger om tilnærmingen mellom Teheran og Riyadh og fredag ble avtalen signert, en flott fjær i hatten for den kinesiske presidenten Xi Jinping som nettopp ble gjenvalgt.
Det iranske nyhetsbyrået Tasnim News Agency skriver:
«I henhold til forhandlingene som har blitt holdt, har Den islamske republikken Iran og Kongeriket Saudi-Arabia blitt enige om å gjenoppta sine diplomatiske forbindelser og gjenåpne sine ambassader og (diplomatiske) oppdrag innen maksimalt to måneder,» lød den felles uttalelsen fra Iran og Saudi-Arabia, der det også ble uttrykt takknemlighet til Irak og Oman for å være vertskap for forhandlinger i 2021 og 2022 og til Kina for å være vertskap for den siste runden med samtaler.
At Israels fremste regionale allierte Saudi-Arabia og og erkefiende Iran nærmer seg hverandre er som et politisk jordskjelv og den israelske statsministeren får hard omtale fra opposisjonen.
Avtalen påvirker en rekke land
Denne avspenningen påvirker situasjonen i Jemen, Libanon og Syria. I to viktige kriser, i Jemen og Syria har Iran og Saudi-Arabia vært motstandere. Med den nylig inngåtte avtalen er det nytt håp om at krigene skal opphøre. De amerikanske okkupasjonsstyrkene i Syria kan bli nødt til å forlate landet, til tross for at den amerikanske kongressen nylig stemte ned et forslag fra representanten Matt Gaetz om å trekke styrkene ut.
Både Saudi-Arabia, alliert med USA, og Iran er parter i krisen i Jemen, ei krise som har skapt en av verdens verste humanitære katastrofer og nærmest kan ansees som en proxy-krig mellom Riyadh og Teheran. Avtalen som nå er inngått kan bety håp for en slutt på dette nå.
Under krigen mot Syria, har Iran vært en alliert og støttespiller for landet. Saudi-Arabia har i vesentlig grad finansiert islamistiske terroristgrupper. Etter at Syria ble rammet av et fatalt jordskjelv, har flere arabiske land vist sin støtte og bidratt med humanitær hjelp. Den diplomatiske avtalen på fredag kan gjøre det mer velsmakende for Riyadh å samhandle med Assad.
Det er allerede samtaler i gang på viseutenriksministernivå mellom Russland, Iran, Tyrkia og Syria for å få en avslutning på krigen i Syria, og dermed presse USA til å oppgi sin okkupasjon av Nordøst-Syria. Med den nye avtalen mellom Iran og Saudi-Arabia er det sannsynlig at Saudi-Arabia vil støtte en slik løsning.
Også i Libanon, som er inne i ei katastrofal økonomisk krise, har Iran og Saudi-Arabia hver sine interesser å beskytte. Iran har lenge støttet den mektige libanesiske sjiamilitsen Hizbollah, mens Saudi-Arabia har støttet landets sunnimuslimske politikere.
Netanyuahu får kjeft på hjemmebane
Israelsk opposisjon kaller tilnærmingen mellom Saudi-Arabia og Iran en fiasko for statsminister Benjamin Netanyahu. Netanyahu har ønsket å normalisere forholdet til Saudi-Arabia, men avtalen med Iran, hans mangeårige nemesis, vil komplisere det. Det kan også få Israel til å føle seg mer alene hvis det bestemmer seg for å gjennomføre et militært angrep mot Irans atomprogram om det skulle utvikle seg videre. Også De forente arabiske emirater, som har normalisert forholdet til Israel er i prossess for å dempe spenningen med Iran, etter tidligere svært liten hjertelig forhold.
Ledet av opposisjonsleder Yair Lapid uttalte opposisjonsblokken at Netanyahu har «forsømt den jødiske statens eksterne forbindelser for å fokusere på innenlandske rettsreformer» – et prosjekt som har splittet landet og brakt titusenvis av demonstranter ut i gatene mot det de ser på som «en trussel mot demokratiet».
Skudd i baugen for petrodollaren?
The New York Times påpeker at USA ikke lenger kan ta for gitt den fremtredende innflytelsen den en gang hadde i Saudi-Arabia – en alliert som kartlegger en mer uavhengig diplomatisk kurs – og andre steder, mens Kina, en voksende supermakt, bygger handel og diplomatiske forbindelser rundt om i verden. Kinas produksjon er større enn USA og EUs samlede produksjon til sammen. Det har vært flere slag mot dollaren som verdens reservevaluta de siste årene, og landet bidrar sterkt til dette selv med utallige sanksjoner mot en rekke land, sist ved å kaste Russland ut av SWIFT og strenge sanksjoner mot Iran. Både Saudi-Arabia og UAE ønsker å være med i det økonomiske samarbeidet BRICS, der Iran allerede har søkt medlemskap. Om misnøyen mot det amerikanske hegemoniet utløser mer aktivitet for handel med annen valuta, vil det merkes godt. Det hjelper ikke å trykke mer penger om ingen til slutt vil ha dem.
Petrodollaren en bærebjelke i USAs imperialisme
«Om vi skulle peke på hva som framfor alt styrker USAs imperialisme og strebing etter verdenshegemoni, skiller dollarens rolle seg markant ut», skrev Federico Pieraccini i en serie på tre artikler om hvordan USA taper kampen mot Russland og Kina – økonomisk, politisk og militært. Det er tre grunner til dollarens enestående rolle, hevder han videre: petrodollaren, dollaren som verdensvaluta og at siden 1971 er verdien av dollaren ikke lenger basert på gull.
Petrodollar har vært grunnlaget for det globale oljemarkedet siden 1974, og er samtidig garantisten for USAs hegemoni. Petrodollar-avtalen med Saudi Arabia innebar at all olje ble solgt mot dollar. Saudi Arabias dollar fløt tilbake til USA mot at Saudiene investerte dem i amerikanske verdipapirer. Slik kom dollarene tilbake til USA mens gjelda til oljeprodusentene økte og økte. I tillegg kunne USA uten kostnader bla opp stadig nye dollarer til investeringer og innkjøp utenlands.
Etter frikoplinga fra gull steg statsgjelda til 908 milliarder dollar i 1980, inflasjonen steg kraftig, til 15 %, og The Fed måtte heve renten til 20 % for å avverge katastrofe. Det som skjedde i løpet av de neste førti årene er tankevekkende i all sin hensynsløshet, kortsynthet. Disse økningene tiår for tiår har vært uanstendige sett fra et makroøkonomisk ståsted:
1980 $908B 32% of GDP
1990 $3.2T 54% of GDP
2000 $5.7T 52% of GDP
2010 $13.6T 90% of GDP
2020 $27.8T 129% of GDP
2022 $30.3T 130% of GDPT = trillion, altså norsk billion, eller 1000 milliarder
Les Erik Plahtes artikkelserie om petrodollaren:
Slik oppsto petrodollaren
Petrodollar – ei gullgruve uten gull
Les: Petrodollarsystemet smuldrer opp innenfra og utfordres utenfra
Det globale sør: Gullstøttede valutaer for å erstatte den amerikanske dollaren
Innføringen av råvarestøttede valutaer i det globale sør kan oppheve den amerikanske dollarens dominans og utjevne konkurransevilkårene i internasjonal handel, skrev Pepe Escobar i januar 2023.
Sør-Afrikas utenriksminister Naledi Pandor har nettopp bekreftet at BRICS ønsker å finne en måte å omgå den amerikanske dollaren og dermed skape «et mer rettferdig betalingssystem som ikke er innrettet mot rikere land».
I årevis har Yaroslav Lissovolik, leder av den analytiske avdelingen for russiske Sberbanks bedrifts- og investeringsvirksomhet vært en talsmann for tettere BRICS-integrasjon og innføring av en BRICS-reservevaluta.
Lissovolik minner oss om at det første forslaget «om å opprette en ny reservevaluta basert på et knippe valutaer fra BRICS-land ble formulert av Valdai Club tilbake i 2018».
Iran og Saudi-Arabia er på vei inn i BRICS, og med normnaliseringa av de diplomatiske forbindelsene vil de begge se seg tjent med å kunne handle i egne valutaer eller i en BRICS-valuta, og dermed slå en ny spiker i kista til dollarhegemoniet.
Dollarsystemet kan se solid ut i dag. Men dollaren er uten innhold. Den er ikke knyttet til gull eller til råvarer. Den er bygd på USAs militære hegemoni. Det gjør at dollarens fall kan komme fortere enn vi aner.
