oss 100 kroner!
På Russlands Valdai Club – østens svar på Davos – samlet intellektuelle og påvirkere seg for å skape et rammeverk for Vest-Asias nåværende og fremtidige utvikling
Av Pepe Escobar – 4. mars 2023
Den 12. «Midtøsten-konferansen» på Valdai-klubben i Moskva ønsket velkommen en rekke synspunkter på felles problemer og prøvelser som påvirker regionen.
Men først er det viktig å definere terminologien – som kun én av Valdais gjester tok seg bryet med å understreke. Dette er ikke «Midtøsten» – en reduksjonistisk, orientalistisk fremstilling utviklet av gamle kolonimakter: på The Cradle understreker vi at regionen korrekt må beskrives som Vest-Asia.
Noen av regionens prøvelser er kartlagt av den offisielle Valdai-rapporten, Midtøsten og Fremtiden til en polysentrisk verden. Men den intellektuelle og politiske innflytelsen til de tilstedeværende kan også gi verdifull anekdotisk innsikt. Her er noen av de viktigste temaene deltakerne fremhevet om regional utvikling, nå og fremover:
Russlands viseutenriksminister Mikhail Bogdanov satte scenen ved å understreke at Kremls politikk oppmuntrer til dannelsen av et «inkluderende regionalt sikkerhetssystem». Det var akkurat det amerikanerne nektet å diskutere med russerne i desember 2021, og deretter gjennom handling i Europa og det post-sovjetiske området. Resultatet ble en stedfortrederkrig.
Kayhan Barzegar fra Islamic Azad University i Iran definerte de to store strategiske utviklingene som påvirker Vest-Asia: en mulig amerikansk retrett og en beskjed til regionale allierte: «Dere kan ikke stole på våre sikkerhetsgarantier».
Barzegar bemerket at hver del – fra rivalisering i Sør-Kaukasus til den israelske normaliseringen med Persiabukta – er underordnet denne logikken, hvor ganske mange arabiske aktører endelig forstår at det nå eksisterer et handlingsrom for å velge mellom den vestlige eller den ikke-vestlige blokken.
Barzegar ser ikke på båndene mellom Iran og Russland som en strategisk allianse, men snarere en geopolitisk, økonomisk blokk basert på teknologi og regionale forsyningskjeder – en «ny algoritme i politikken» – som strekker seg fra våpenavtaler til atom- og energisamarbeid, drevet av Moskvas gjenopplivede sørlige og østlige orienteringer. Og når det gjelder forholdet mellom Iran og Vesten, mener Barzegar fortsatt at Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), eller Irans atomavtale, ikke er død. I hvert fall ikke ennå.
«Ingen vet hva disse reglene er»
Egyptiske Ramzy Ramzy, frem til 2019 FNs visespesialutsending for Syria, anser reaktiveringen av forholdet mellom Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater med Syria den viktigste omstillingen som pågår i regionen. For ikke å snakke om utsiktene til en forsoning mellom Damaskus og Ankara. «Hvorfor skjer dette? På grunn av det regionale sikkerhetssystemets misnøye med nåtiden», forklarer Ramzy.
Men selv om USA er på vei bort, «er hverken Russland eller Kina villige til å ta på seg en lederrolle» sier han. Samtidig kan Syria «ikke få lov til å bli offer for intervensjoner utenfra. Jordskjelvet akselererte i det minste disse tilnærmingene.»
Bouthaina Shaaban, spesialrådgiver for Syrias president Bashar al-Assad, er en bemerkelsesverdig kvinne, sterk og direkte. Hennes tilstedeværelse på Valdai var intet mindre enn elektrisk. Hun understreket hvordan «siden USAs krig i Vietnam har vi mistet det vi kjente som frie medier. Den frie presse er død». Samtidig endret «det koloniale vesten sine metoder» ved å sette bort kriger til underleverandører og lokale femtekolonner.
Shaaban kom også med den beste definisjonen av den «regelbaserte internasjonale ordenen»: «Ingen vet hva disse reglene og denne ordenen er».
Hun understreket på nytt at i denne post-globaliseringsperioden som leder til regionale blokkdannelser, foretrekker vesten nå å bruke ikke-statlige aktører til innblandingoperasjoner – som i Syria og Iran – «ved å gi lokalbefolkningen mandat til å gjøre det USA ønsker å ha gjort».
Et lysende eksempel er den amerikanske militærbasen al-Tanf som okkuperer suverent syrisk territorium ved to kritiske grenser. Shaaban kaller etableringen av denne basen som «strategisk for USA for å forhindre regionalt samarbeid der grensene mellom Irak, Jordan og Syria krysser». Washington vet godt hva de gjør: uhindret handel og transport over grensen mellom Syria og Irak er en viktig livline for den syriske økonomien.
Shaaban minnet alle nok en gang om at «alle politiske spørsmål er knyttet til Palestina», og kom også med en sunn dose dyster realisme: «Østblokken har ikke vært i stand til å imøtegå det vestlige narrativet».
En «dobbeltlags stedfortrederkrig»
Cagri Erhan, rektor ved Altinbas-universitetet i Tyrkia, ga en ganske praktisk definisjon av en hegemon: den som kontrollerer lingua franca, valutaen, det juridiske rammeverket og handelsrutene.
Erhan kvalifiserer den nåværende vestlige hegemoniske tilstanden som «dobbeltlags stedfortrederkrig» mot, selvfølgelig, Russland og Kina. Russerne har blitt definert av USA som en «klar fiende» – en stor trussel. Og når det gjelder Vest-Asia gjelder fortsatt stedfortrederkriger: «Så USA trekker seg ikke tilbake», sier Erhan. Washington vil alltid vurdere å bruke området «strategisk mot fremvoksende makter».
Hva så med de utenrikspolitiske prioriteringene til sentrale vestasiatiske og nordafrikanske aktører?
Den algeriske politiske journalisten Akram Kharief, redaktør for nettmagasinet MenaDefense, insisterer på at Russland bør komme nærmere Algerie, «som fortsatt er i den franske innflytelsessfæren», og være forsiktig med hvordan amerikanerne prøver å fremstille Moskva som «en ny imperial trussel» i Afrika».
Professor Hasan Unal ved Maltepe-universitetet i Tyrkia gjorde det ganske klart hvordan Ankara til slutt «ble kvitt sine forviklinger i Midtøsten [vestasia]», da det tidligere «vendte seg mot alle».
Mellomstore makter som Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia stepper nå opp som ledende aktører på regionens politiske scene. Unal bemerker hvordan «Tyrkia og USA ikke klarer å enes om noe som er viktig for Ankara». Noe som absolutt forklarer styrkingen av de tyrkisk-russiske båndene – og deres gjensidige interesse i å introdusere «mangefasetterte løsninger» på regionens problemer.
En ting er at Russland er aktiv pådriver for Tyrkia-Syria-tilnærmingen. Unal bekreftet at de syriske og tyrkiske utenriksministrene snart vil møtes personlig – i Moskva – noe som vil representere det høyest rankede direkte engasjementet mellom de to nasjonene siden begynnelsen av Syria-krigen. Og det vil bane vei for et trepartstoppmøte mellom Assad, Russlands president Vladimir Putin og hans tyrkiske motpart Recep Tayyip Erdogan.
Merk at de store regionale forsoningene blir holdt – nok en gang – enten i, eller med deltakelse av Moskva, som med rette kan beskrives som hovedstaden i det 21. århundres multipolare verden.
Når det gjelder Kypros, bemerket Unal hvordan «Russland ikke ville være interessert i en enhetlig stat som ville være EU og NATOs territorium». Så det er på tide med «kreative ideer: ettersom Tyrkia endrer sin Syria-politikk, bør Russland endre sin Kypros-politikk.»
Dr. Gong Jiong ved China’s University of International Business and Economics, kom med en fengende neologisme: «koalisjonen av de uvillige» – til å beskrive hvordan «nesten hele det globale sør ikke støtter sanksjoner mot Russland», og absolutt ingen av aktørene i Vest-Asia.
Gong bemerket at så mye som handelen mellom Kina og Russland hadde økt – delvis som en direkte konsekvens av vestlige sanksjoner – må amerikanerne tenke seg om to ganger med sanksjoner som rammer Kina. Russland-Kina-handelen er tross alt oppe i 200 milliarder dollar i året, mens handelen mellom USA og Kina er hele 700 milliarder dollar per år.
Presset på «de nøytrale» vil uansett ikke opphøre. Det som trengs av verdens «stille flertall», som Gong definerer det, er «en allianse». Han beskriver den 12-punkts kinesiske fredsplanen for Ukraina som «et sett med prinsipper» – Beijings fundament for seriøse forhandlinger: «Dette er det første skrittet.»
Det blir ingen ny Jalta
Det Valdai-debattene nok en gang gjorde krystallklart er hvordan Russland er den eneste som er i stand til å tilnærme seg alle aktørene over hele Vest-Asia, og bli lyttet til nøye og respektfullt.
Det ble overlatt til Anwar Abdul-Hadi, direktør for den politiske avdelingen til Palestina Liberation Organization (PLO) og sistnevntes offisielle utsending til Damaskus, å oppsummere hva som førte til den nåværende globale geopolitiske situasjonen: «En ny Jalta eller en ny verdenskrig? De [vesten] valgte krig.»
Og fortsatt, ettersom nye geopolitiske og geoøkonomiske forkastningslinjer stadig dukker opp, er det som om Vest-Asia forventer at noe «stort» er i gjære. Den følelsen var til å ta og føle på i luften på Valdai.
For å parafrasere Yeats, og oppdatere ham til det unge, turbulente 21. århundre: «Hvilket brutalt udyr som endelig har hørt sin time slå vralter nå mot sivilisasjonens vugge for å bli født?»
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
The Valdai meeting: Where West Asia meets multipolarity
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
