Av Erik Plahte
Petrodollar-avtalen med Saudi Arabia innebar at all olje ble solgt mot dollar. Saudi Arabias dollar fløt tilbake til USA mot at Saudiene investerte dem i amerikanske verdipapirer. Slik kom dollarene tilbake til USA mens gjelda til oljeprodusentene økte og økte. I tillegg kunne USA uten kostnader bla opp stadig nye dollarer til investeringer og innkjøp utenlands.
Dette er den andre av tre artikler om petrodollaren. Den første finner du her.
De fleste land trengte å importere olje, også u-landene, som mangla dollar å kjøpe for. Dollar hadde derimot USA, som villig lånte vekk alt de hadde – og mere til – gjennom Pengefondet, Verdensbanken og private banker. Forutsetningene for å få lån var at regjeringa gjennomførte det vi i dag kaller nyliberalistisk politikk – kutte subsidier og offenlig støtte til utdanning, helse og andre velferdstiltak. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken fungerer som redskaper for å opprettholde USAs globale hegemoni.
Kilde: UNCTAD
Overfloden av dollar ble dyttet på land i den tredje verden, der korrupte og despotiske regimer villig lot seg kjøpe og brukte pengene til alt annet enn å utvikle nasjonal industri og produksjon. Landene ble snart gjeldsslaver, og ingenting er mer effektivt til å utbytte og dominere andre enn å holde dem nede i gjeld og sørge for at de aldri klarer å betale den.
Dette systemet har vært utrolig lønnsomt for USA. Krigene i Afghanistan og Irak kosta dem omlag 6 tusen milliarder dollar. Hvor fikk USA alle disse pengene fra? Det var bare å lage dem, noe som ikke kosta stort. USA kjøper mer enn de selger og finansierer underskuddet ved stadig økende gjeld. Nå sitter USA med en enorm statsgjeld, over 20 tusen milliarder dollar. Det er først i det siste de har måttet bekymre seg over at tilliten til dollaren kan komme til å synke. Mer om det i den tredje delen.
De enorme fordelene dollarsystemet har for USA, står i skarp kontrast til ulempene for andre land. En ting er at de selger virkelige varer og får betalt i papirpenger som i motsetning til gull, ikke har noen egenverdi. Så lenge dollaren fungerer som internasjonalt betalingsmiddel anerkjent av alle land, er det trygt å ta imot betaling i dollar. Men den enorme mengden dollar står ikke i noe rimelig forhold til hva USAs egen økonomi kan produsere av varer. Den dagen etterspørselen etter dollar på verdensmarkedet krymper, vil det være for mange dollar i omløp, alle vil ønske å kvitte seg med dollar. Kursen vil synke, kanskje dramatisk, og USAs dager som eneste supermakt vil være historie. Det ville være en katastrofe for USA, men også for verdensøkonomien, se T.A. Guzman på Silent Crow News. For å unngå økonomisk kaos må det bygges opp en annen valuta som – antakelig gradvis – kan overta dollarens rolle.
Myk makt og rå makt – kultur, politikk, økonomi og militærmakt
Å opprettholde dollarsystemet er et være eller ikke være for USA som enerådende supermakt. USA rår over en serie maktmidler og redskaper for å bevare dollarens posisjon. Alle koster penger, men penger er som sagt det minste problemet. Maktmidlene koster millarder som systemet gjør det lett å skaffe til veie, men sørger i sin tur for at systemet opprettholdes slik at dollarhegemoniet fortsatt kan opprettholdes.
I den myke enden av skalaen finner vi kultur. Amerikansk mote, populærmusikk, Cola, burgere, film, Google, Facebook og andre nettgiganter, alle bidrar til å skape en USA-basert identitet over hele den delen av verden som omfattes av dollarsystemet. Milliarder er brukt på tenketanker, NGOer og ymse kulturelle institusjoner som fremmer amerikansk kultur og amerikanske verdier.
Érik Toussaint og Damien Millet dokumenter på en lettfattelig måte i boka Debt, the IMF and the World Bank (Monthly Review Press, 2010) hvordan det internasjonale valutasystemet er rigga for å holde u-landene nede i gjeld, sørge for en jamn kapitalstrøm fra u-landene til i-landene og sikre at USA beholder kontrollen over det globale valutasystemet. De fleste land i verden er medlemmer av Verdensbanken, med en stemmeandel som grovt svarer til deres økonomiske styrke. Med sine 17 % har USA den største stemmeandelen. Dette er nok til at de har full kontroll, siden USA fikk gjennomslag for at vedtak må ha minst 85 % tilslutning. USA kan altså blokkere ethvert forslag de ikke liker. IMF fungerer på liknende måte.
Land som prøver å frigjøre seg fra dollarsystemet, som f.eks. Russland og de andre BRICS-landene, blir møtt med politiske og økonomiske sanksjoner, triksing med oljeprisen, fargerevolusjoner finansiert gjennom CIA og tilsynelatende nøytrale NGOer, og støtte til militærkupp, noe nær sagt alle land i Latinamerika har fått erfare.
Ikke minst gjelder det for USA å hindre at Russland og Kina utfordrer USAs verdenshegemoni og gjør verden multipolar i stede for unipolar. NATO fungerer som et middel for å knytte Vest-Europa til USA og hindre politisk tilnærming og økononisk samarbeid mellom Vest-Europa og Russland. Dette fører til at Russland vender seg mot Kina i stedet for å bli isolert. Kina bruker sine enorme dollarreserver til å bygge ut økonomisk samarbeid vestover gjennom Asia og inn i Europa og Afrika gjennom sine silkevei-prosjekter. Sett fra USAs side er dette noe av det verste som kan skje, siden det innebærer å bygge opp et nytt internasjonal valutaregime basert på gull, kinesiske yuan og andre BRICS-valutaer. Om det lykkes, vil det føre til redusert behov for dollar, og dollarkursen vil nødvendigvis synke.
Bak alle USAs kulturelle, økonomiske og politiske framstøt ligger militærmakta. Saddam Hussein og Muammar Gaddafi fikk merke hva det vil si å sette seg opp mot dollarregimet. USA bruker omtrent like mye på militærapparatet som hele resten av verden sammenlagt, finansiert med papirdollar og lån, og har over 1000 baser i andre land, med et samla personell på over 160 000. Dette er et formidabelt maktapparat (se her for en analyse). De danner utgangspunkt for militære angrep og provokasjoner, utgjør framskutte våpenlagre (som i Trøndelag), utgjør en trussel mot land som ikke danser etter USAs pipe, fremmer internasjonal opprusting og gjør verden mer ustabil.
USA er verdens verste krigernasjon
En oversikt på Wikipedia basert på offisielle amerikanske kilder viser at i praktisk talt hvert eneste år etter 1775 har USA vært involvert i minst én militær konflikt. Det er påfallende siden USA selv bare har vært utsatt for fremmed aggresjon et fåtall ganger, fra Japan under andre verdenskrig var vel siste gangen. Hensikten med dette gigantiske militærapparatet er åpenbart ikke å forsvare USAs territorium mot fiendtlig angrep. Den kan bare være å sikre USAs posisjon som eneste supermakt.
At målet for USA er «ingen over, ingen ved siden», legges det ikke skjul på. «Here’s my bottom line: America must always lead on the world stage. If we don’t, no one else will», sa Obama i sin tale til militærakademiet West Point i 2014. Valgparolen til Donald Trump var «Make America Great Again». «From this day forward, a new vision will govern our land. From this day forward, it’s going to be only America first, America first”, sa han i tiltredelsestalen som president. Truslene Trump framsatte i FN om å utslette Nord-Korea viser politikken i et nøtteskall. I et innlegg på GlobalResearch går den kjente forfatteren og skribenten James Petras grundig gjennom hva denne politikken betyr i praksis, se her.
Dollarens posisjon som verdensvaluta og USAs posisjon som eneste supermakt henger nøye sammen. Begge er avhengig av den andre, samtidig som hver av dem er en nødvendig forutsetning for den andre. Om f.eks. USA ikke klarer å hindre at Kina som voksende stormakt erobrer større deler av internasjonal handel og produksjon, vil dollaren svekkes, noe som i sin tur vil svekke USAs evne til å opprettholde sitt hegemoniske grep, som vil ytterligere svekke USA overfor Kina, osv i en sjølforsterkende prosess.
Det er i lys av dette en må se utenrikspolitikken til USA
Landet har lagt ut langs en vei med enveiskjøring. Det er nødt til – med alle midler – å opprettholde målet om at USA skal være størst, USA skal styre verden aleine. Det er nødt til å hindre at Kina, Russland og andre store økonomier som India og Brasil blir så sterke at at valutaene deres begynner å fortrenge dollaren. For da vil dollarens posisjon som verdensvaluta ryke, og dollaren vil falle som en stein. For USA er det ingen vei tilbake. Trump ble f.eks. raskt tatt ned av haukene i CIA og det militært-industrielle komplekset da han prøvde å dempe konflikten med Russland.
Viktige strategiske mål for USA blir derfor å opprettholde Europa som en lojal støttespiller, splitte Europa fra Russland, isolere og destabilisere Russland, hindre at det vokser fram en europeisk-asiatisk økonomisk sone dominert av Russland og Kina, hindre Kina i å utvikle seg til en økonomisk stormakt som vil dominere Asia og hindre BRICS-landene i å utvikle seg til en sterk økonomisk blokk som vil utfordre dollarsystemet. De militære midlene er NATO når det gjelder Russland og Europa, og å knytte tilsvarende allianser med Japan, Australia og Filipinene og andre asiatiske land for å ringe inn Kina. Økonomisk tjener TTP (Trans Pacific Trade Agreement), der Kina blir holdt utafor, samme formål. Strategien er ingen hemmelighet, se f.eks. dette dokumentet fra US Department of State. 60 % av USAs marine og flystyrker vil være stasjonert i stillehavsområdet innen 2020, ifølge Joe Biden, Obamas visepresident.
Les del 3.