Av Erik Plahte.
«Om vi skulle peke på hva som framfor alt styrker USAs imperialisme og strebing etter verdenshegemoni, skiller dollarens rolle seg markant ut», skriver Federico Pieraccini i en serie på tre artikler om hvordan USA taper kampen mot Russland og Kina – økonomisk, politisk og militært. Det er tre grunner til dollarens enestående rolle, hevder han videre: petrodollaren, dollaren som verdensvaluta og at siden 1971 er verdien av dollaren ikke lenger basert på gull.
Dette er den siste av tre artikler om petrodollaren. Her er link til Del 1 og Del 2.
Så hva er verdien av dollaren da basert på? Ca 97 % av alle penger i Vesten er skapt av ingenting, av private banker som med et par tasteklikk gir noen et lån og skaper både penger og gjeld. «Verdien» av pengene er basert på at de som skylder penger, betaler ned lånet i rett tid. Hadde ikke Monopol-penger vært så lette å forfalske, kunne de gjort samme nytten.
Men USAs regjering, verdens største skyldner, står i gjeld til opp over ørene og vel så det, med en føderal gjeld på over 20 000 milliarder dollar. Pengene er brukt på utenrikshandel, militæret, kriger og generøse bevilgninger til bankene. USA kan bare finansiere sitt underskudd på handelsbalansen og de kolossale militærutgiftene ved å trykke flere dollar og utstede enda flere statsobligasjoner for å kunne kjøpe tilbake dollar fra verdensmarkedet.
Legg merke til hvor raskt gjelda økte etter krisa i 2007-8. Det er åpenbart at det ikke fins nok realverdier til å bakke den opp. USAs eneste utvei for fortsatt å kunne finansiere underskuddet på handelsbalansen og de kolossale utgiftene til militæret er å opprettholde systemet med petrodollar. Men det blir mer og mer krevende.
Siden 2008 har the Fed pumpa over 3 500 milliarder dollar inn i økonomien i form av såkalt «quantitative easing», gjerne oversatt med kvantitative lettelser. Samtidig har the Fed senka renten nesten ned til null. Hvorfor? Først for å redde bankene etter krisa i 2007-8, deretter for å tilføre mere kontanter og lav rente for å stimulere bedrifter til å låne for å investere i ny produksjon. Dette førte til at det ble altfor mange dollar i markedet. Men i stedet for å bli investert i produksjon (for å produsere varer som ingen har råd til å kjøpe) brukte mange konsern dem til å kjøpe opp egne aksjer for å holde kursen oppe. Dessuten har det ført til en kolossal vekst i det internasjonale finansmarkedet. Valutatransaksjoner overskygger fullstendig aksjehandel, som denne figuren viser (billion = milliard, trillion = 1000 milliarder). Daglig omsetning på verdens valutabørser økte fra ca 500 milliarder US$ i 1988 til over 5000 milliarder i 2013. Fem av de største bankene i USA stod for 36% av omsetninga i 2016. Men ikke noe av dette fremmer produksjon som skaper reelle verdier.
BRICS-landene på offensiven
Kina har overtatt etter USA som verdens største oljeimportør, og nå er det deres tur til å gi Saudiene et tilbud de ikke kan avslå. Det kortsiktige målet er å gjøre kinesiske yuan til det generelle betalingsmiddelet for olje. CNBC og mange andre medier siterte nylig den amerikanske økonomen Carl Weinberg: «Jeg tror at oljeprisen snart vil bli regna i yuan, og når bare Saudiene aksepterer det – som kineserne vil presse dem til – vil resten av oljemarkedet følge etter.» Kampen mot petrodollaren er i full sving. I 2016 ble India og Iran enige om å handle olje mot indiske rupi. Samme år ble Russland største selger av olje til Kina, og godtar betaling i yuan. Iran har også gått bort fra dollaren, og Qatar og Venezuela har nylig fulgt etter.
Resten av BRICS-landene slår følge, melder økonomen og investoren James G Rickards. Yuan er ennå ingen verdensvaluta, så nytten av en yuan er foreløpig begrensa. Men Russland og Kina kjøper opp gull, og Kina tilbyr alle oljeprodusenter som handler i yuan, å veksle pengene inn i gull på gullmarkedet i Shanghai. Det er ingen hemmelighet at målet er å etablere en ny verdensvaluta basert på gullstandard. USA har prøvd å stanse denne prosessen ved å ekskludere Iran fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT og vedta sanksjoner mot Russland, Iran og Venezuela, noe som sjølsagt bare forsterker prosessen bort fra dollaren.
Petrodollarsystemet knaker i sammenføyningene
Det globale pengesystemet er i ferd med å endres grunnleggende, skriver Alastair Crooke i Huffington Post. Drivkreftene er at Russland og Iran vil frigjøre seg fra vestlige sanksjoner, lavrentepolitikken og «quantitative easing» (se over) for å holde den amerikanske økonomien gående, og endelig Kinas økende behov for olje fra Midtøsten. Det er ikke lenger så fordelaktig å ta imot betaling og holde valutareserver i dollar.
Runddansen til petrodollaren, som drives av at USA lager dollar, bruker dem i utlandet, får dem tilbake ved å selge statsobligasjoner og bruker dem på nytt, går ikke så bra lenger. For første gang på 18 år begynte de oljeeksporterende landene å trekke petrodollar ut av markedet ved å kjøpe gull og andre, mer solide valutaer i stedet for å resirkulere dem, kunne storbanken BNP Paribas melde i 2014.
Ingen land kan er sterke nok til å knekke USA militært. Men ved å etablere alternativer til dollarsystemet kan de vri seg fri fra USA økonomiske sanksjoner og jerngrep og ikke lenger finansiere amerikanske kapitalkrefter og USA tiltak for å bevare verdenshegemoniet ved å ta imot verdiløse dollar for reelle varer.
Dersom denne overgangen fra dollar til yuan og andre valutaer får vind i seilene, betyr det kroken på døra for petrodollaren. Verdien av dollaren vil nødvendigvis synke. Rickards tror at gullprisen kommer til å stige til 10 000 dollar pr unse. I dag er prisen knapt 1 300 dollar. Om Rickards har rett, kommer verdien av en dollar til å synke til under 1/7 av dagens verdi. Ikke fordi det blir knapphet på gull, for mengden gull er temmelig konstant, men fordi det vil bli overflod av dollar.
Dollarsystemet er også trua på andre vis. Klimamålene fra Paris-konferansen innebærer at forbruket – og produksjonen – av kull, olje og gass må ned i omtrent null innen 2050 pluss minus noen år. Når all denne oljen og gassen skal erstattes av lokalt produsert sol- og vindkraft, blir behovet for dollar mindre, og dollarens verdi kan ikke lenger forankres i olje.
Men den største trusselen mot dollarregimet og USAs posisjon er ironisk nok USA sjøl delvis skyld i. Store deler av USAs industri har blitt lagt ned til fordel for billig import fra Kina. Dette har ført til at Kina har opparbeida et kolossalt valutaoverskudd i form av dollar og kreditt til USA. Kina har også gått forbi USA som verdens største industrinasjon. Selv om USAs industriproduksjon øker, så øker Kinas raskere. Denne veksten sprenger de rammene for kinesisk økonomi som dollarsystemet har satt. Kinas utenlandsinvesteringer økte jamnt fra 20 milliarder dollar i 2005 til 270 milliarder i 2016, tilsammen 1 500 milliarder i perioden 2005-2016. Nesten 80% av investeringene er de viktige sektorene energi, metaller, eiendom og transport.
Silkeveien gjenoppstår
I mai 2017 var politiske ledere og ledere for internasjonale organisasjoner fra over 100 land samla til et toppmøte i Beijing om Kinas storstilte plan for global handel og økonomisk vekst – Belt and Road Initiative (BRI), også kjent under som OBOR, One Belt, One Road. (Se her for en autorisert presentasjon.)
Dette enorme og ambisiøse prosjektet ble lansert allerede i 2013, og har som mål «å åpne forbindelser mellom Asia, Europa og Afrika for å styrke handelen og fremme langsiktig, regional økonomisk vekst og utvikling til beste for alle som er involvert». Det vil omfatte mer enn 60 land og investeringer i infrastruktur på ca 5 000 milliarder dollar i form av to handelsveier, en over land og en sjøvei, urgamle handelsveier vestover fra Kina. Mer konkret: bygge og utvide havner, veier, jernbaner, flyplasser, rørledninger for olje og gass, støtte utbygging av IT, telekommunikasjoner og finansiell infrastruktur.
Kineserne understreker at BRI skal være et samarbeid på like fot, åpent og inkluderende for alle som ønsker å delta. Sjølsagt er ikke dette noen form for u-hjelp. Det representerer Kinas måte å ekspandere økonomisk og politisk på og å konsolidere sin posisjon som en kommende supermakt. Det er ingen tvil om at Kina vil dominere samarbeidet i kraft av sin overlegne størrelse og økonomiske styrke.
USAs økonomi er derimot basert lån, ikke på realverdier. Dollarregimet er basert på en galopperende gjeld som bare kan bli betalt ved å ta opp mere gjeld. Slik forsterkes problemet. Systemet er en skjør og ustabil konstruksjon med store, ødeleggende og sjølforsterkende effekter.
For å trygge sine økonomiske interesser er USA derfor nødt til å basere seg på våpen, baser, krig og militære trusler mot andre land, og bruker hele arsenalet av fiendtlige midler for å isolere Russland og Kina nede og hindre dem i å ekspandere. USAs militærapparat er like stort som hele resten av verdens samlede militærstyrker, men klarer likevel ikke å opprettholde USAs imperium. Krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria har ikke vært noen suksess for USA.
Ingen er tjent med å senke dollaren, iallfall ikke ennå, ikke før det er etablert en alternativ valuta som kan overta rollen som internasjonale betalingsmiddel og som land kan holde sine valutareserver i. Men dollarsystemet kan ikke opprettholdes i det lange løp. Det må bryte sammen til slutt. Begynner dollaren å svikte, svekkes også evnen til å opprettholde militærapparatet, som i neste omgang svekker evnen til å opprettholde dollarens posisjon, osv. Da vil løpet være kjørt. Faktisk har sammenbruddet allerede begynt, hevder skribenten Peter Koenig.