Slik oppsto petrodollaren

0

Av Erik Plahte

Du har sikkert hørt om petrodollar, men hva slags dollar er dette egentlig? Her kommer den første av tre artikler om petrodollaren. Her kan du lese om hvorfor og hvordan petrodollaren oppsto. Den andre vil ta for seg hvordan petrodollarsystemet fungerer, og hvilken betydning det har for USA som supermakt. Den siste artikkelen forklarer hvorfor petrodollarsystemet står for fall, og hvordan dette henger sammen med at Kina vokser fram som en stormakt som utfordrer USA posisjon som eneste supermakt.

Da den andre verdenskrigen tok slutt i sommeren 1945, var det USA som sto igjen som den store seierherren. Med noen få unntak lå alle de andre industrialiserte landene i Europa i ruiner og med en elendig økonomi. For dem var problemet å gjenoppbygge alt som var rasert – boliger, industri og infrastruktur – og få produksjonen av mat og andre livsnødvendige varer i gang igjen. For USA var problemet et helt annet. I løpet av krigen var storparten av industrien omdanna til rustningsindustri. Nå gjaldt det å omstille tilbake. Men hjemmemarkedet var langt fra stort nok i forhold til den enorme industrikapasiteten som var bygd opp. Det var nødvendig å få internasjonal handel i gang igjen for å få avsetning på varene.

Dessuten trengtes det en stabil valuta som internasjonal handel kunne drives for. På konferansen i Bretton Woods i 1944 deltok alle de 44 allierte nasjonene for å etablere et økonomisk system som kunne tre i kraft når krigen var slutt. Etter en del tautrekking fikk USA det som de ville. Verdien på dollar ble fastsatt i forhold til gull: 35 dollar for en unse gull, ca 28 gram. Da den andre verdenskrigen tok slutt, satt USA på nesten 18 000 tonn gull, ca 63 % av verdens gullbeholdning. Uttrykket «gullstandard» brukes om en valuta som er basert på gull, dvs at sedler kan veksles inn i en tilsvarende mengde gull hos sentralbanken. En kort og grei orientering finner du f.eks. her.

Fort Knox i Kentucky, der USA oppbevarer gullet sitt.

Når verdien av dollaren lå fast i forhold til gull, kunne USA trykke så mange dollar de ville uten at det fikk betydning for verdien. Tenk etter for en kollosal fordel dette innebar. De kunne la seddelpressa gå noen runder, det kosta ikke stort, men pengene som ble trykt, kunne de kjøpe råvarer for i utlandet. Eller de kunne låne ut pengene gjennom Pengefondet til andre land som ikke hadde valuta, og som de kunne kjøpe amerikanske varer for, slik det ble gjort gjennom Marshallhjelpa.

Men det var grenser for hvor lenge USA kunne holde dette spillet gående. Etter hvert fikk andre land bygd opp industrien igjen, framfor alt Tyskland og Japan, paradoksalt nok de som hadde tapt krigen. Men etter 1960 begynte USAs handelsoverskudd å minke, og fra midten av 60-åra ble overskuddet snudd til et underskudd, importen ble større enn eksporten, USA kjøpte for mer enn de solgte. Milliarder ble sløst bort på Vietnamkrigen, og USA opprettholdt hundrevis av militærbaser i andre land. Den eneste løsninga var å finansiere alt dette ved lån. Regjeringa utstedte statsobligasjoner som Federal Reserve, sentralbanken i USA, kjøpte for penger de enkelt kunne trykke opp. Slik kunne den amerikanske staten lånefinansiere sine økende utgifter.

Etterspørselen etter gull økte, og gullbeholdninga i USA sank. Gullstandarden innebar jo at alle som hadde dollar, kunne kreve å få veksle dem inn i gull. I 1970 hadde USA bare gull for 14,5 mrd dollar, mens de utenlandske beholdningene av gull summerte seg til 45,7 mrd dollar, ca tre ganger så mye.

Fra gullstandard til petrodollar

Tilliten til dollaren begynte å bli tynnslitt. I 1971 var det slutt, 15. august måtte Nixon sette ned verdien på dollaren fra 35 til 38 dollar pr unse gull, og fra da av var det ikke mulig å gå til the Fed (Federal Reserve, sentralbanken i USA) og veksle inn dollar i gull.  Litt seinere samme år måtte Nixon devaluere dollaren med 10 % enda en gang, og kursen sank, dvs. gullprisen steg, til over 42 $ pr unse. I 1976 ble verdien av dollaren fullstendig frikopla fra gullprisen, som raskt steig til 120 dollar pr unse. Den amerikanske gullstandarden var historie.  Men med et økende handelsunderskudd i USA og stadig flere dollar i omløp på verdensmarkedet, hvordan skulle USA kunne opprettholde verdien på dollaren?

Omtrent samtidig, i 1973, vedtok de arabiske medlemmene av OPEC pluss Syria og Egypt å redusere oljeproduksjonen kraftig og satte i verk en olje-embargo mot USA og andre industriland som reaksjon på støtten til Israel i Yom Kippur-krigen. Dette var krise for USA, som hadde blitt stadig mer avhengig av å importere olje.

Et møte mellom Henry Kissinger, Zbigniew Brzezinski og ledende representanter for finans og olje konkluderte med at OPEC var i stand til å destabilisere og undergrave det internasjonale valutasystemet fullstendig. Gode råd var dyre. Løsninga USA kom fram til, var å gi Saudi Arabia «et tilbud de ikke kunne si nei til». Tilbudet var enkelt. USA ville kjøpe olje fra Saudi Arabia, og forsyne dem med våpen og militærhjelp. Til gjengjeld skule Saudiene bruke sin tyngde i OPEC til å sikre at all olje ble solgt mot dollar, sørge for å holde oljeprisen nede og hindre en ny olje-embargo. Dollarene skulle Saudiene investere i amerikanske statsobligasjoner. Slik ville USA få dollarene tilbake og bruke dem om og om igjen. Kong Faisal forlangte at handelen med statsobligasjoner skulle holdes strengt hemmelig, og slik har det vært inntil nylig.

Henry Kissinger møter kong Faisal av Saudi Arabia.

Alternativet var at USA tok oljen med militærmakt. Det var et mafiatilbud Saudiene ikke kunne si nei til. Trass i sin opprinnelig skepsis og motvilje forsto de etter hvert hvor gunstig dette tilbudet var for dem. Og slik ble det. I 1974 ble avtalen inngått. Hele historien kan du lese her.

Det var vinn-vinn. Gullstandarden ble avløst av en råoljestandard, og begrepet petrodollar oppstod. En petrodollar er rett og slett en allminnelig amerikansk dollar som et oljeproduserende land mottar som betaling for olje. Og fra da av og helt fram til ganske nylig var dollar eneste aktuelle betalingsmiddel for olje. (Mer om dette i den tredje artikkelen.)

Siden alle land trenger olje, ville de trenge dollar. Dollaren ble en valuta som alle måtte ha. Den ble etter hvert enerådende som betaling for alle mulige slags varer på verdensmarkedet. USA kunne trygt trykke opp mengder av dollar uten å frykte for at kursen skulle synke.

Det snedige med petrodollarsystemet er at trass i at dollaren er enormt overprisa, er det ingen som er interessert i å senke den. Små land har ingen mulighet til det, og er heller interessert i å beskytte valutareservene sine. Kina sitter på ca 3 tusen milliarder dollar. Det er en svær sum. Dersom Kina ville selge unna alle dollarene sine, ville sjølsagt dollarkursen synke. Men heller ikke Kina ville være tjent med det. Amerikanernes kjøpekraft ville synke og svekke Kinas eksport til USA. Så langt har alternativet for Kina vært å kjøpe amerikanske statsobligasjoner for dollarene sine eller å investere dem i realverdier i andre land, f.eks. i havna i Pireus. Men de siste årene har et annet alternativ grodd fram, noe jeg kommer til i den tredje artikkelen.

 

Les del 2.

Forrige artikkelDowns-debatten og gruppetenkingens fallgruver
Neste artikkelCIA vurderte å bombe en båt med flyktninger og legge skylda på Castro