Russofobi og/eller ukrainofili?

0
Illustrasjon Terje Sørensen

Av Terje Sørensen, pensjonert advokat, leserinnlegg.

Den 24. februar 2022 var knapt blitt til påfølgende dato da myndigheter og hovedstrømsmedier tilsynelatende hadde gjort seg opp og offentlig presenterte sine meninger om hvem som var skyldig og hvem som var uskyldig i det som skjedde i Ukraina.

Og sosiale medier fikk plutselig en mengde nye forside- og profilbilder med de ukrainske flaggfargene iøynefallende synlige. Selvsagt kan jeg ikke faktabelegge min oppfatning om at disse nye bildene hos alle var begrunnet med støtte til / sympati overfor Ukraina og/eller uttrykt uvilje mot / antipati overfor Russland, men jeg finner det høyst sannsynlig.

Men i hvert fall for alle de personene jeg kjenner, og som hadde endret sine ulike bilder, er jeg helt overbevist om at de 24./25. mars 2022 ikke hadde faktakunnskap nok til sine av meg antatte oppfatninger – støtte til / sympati overfor Ukraina og/eller uvilje mot / antipati overfor Russland, eller som angitt i overskriften – russofobi og/eller ukrainofili.

Jeg regner meg selv som et normalt begavet og normalt opplyst menneske og har siden nevnte datoer søkt etter tilstrekkelig faktakunnskap om forhold som kan gi meg holdbar grunn til å offentlig å mene noe om «Ukraina». Digitalbokutgivere, blant annet «Amazon», har tjent noen slanter på bøker jeg har kjøpt – og lest – om emnet. Jeg nevner «How the West Brought War to Ukraine» av Benjamin Abelow og «RUSSIA –UKRAINE Conflict Made Simple» av Davyd Borysov. I tillegg har jeg blitt tsunamioversvømmet av skriverier og audiovisuelle fremstillinger fra hovedstrømsmedier i tillegg til at jeg aktivt har søkt etter relevante drøftinger hos ikke-hovedstrømsmedier.

Men likevel har jeg i dag, et drøyt år etter Russlands angrep på Ukraina, ikke funnet avgjørende og endelige svar på hvem som er skyldig/uskyldig. Enkelte underliggende faktorer er jeg dog overbevist om så langt:

Én faktor er at det for meg er forståelig at Russland ikke kan godta at nok et tilgrensende land blir NATO-medlem. Det er en oppfatning og et standpunkt jeg har stått for og offentliggjort en stund. At det begrunner Russlands angrep på Ukraina, synes jeg dog ikke er holdbart.

En annen faktor er at majoriteten av befolkningen i mange av de østlige områdene i Ukraina, herunder Donetsk Oblast og Luhansk Oblast, føler seg nær knyttet til Russland og russere og har russisk som sitt morsmål. Dét alene er imidlertid ingen grunn for dem til å hisse seg opp. Det finnes en rekke land og områder i verden hvor flerspråklighet og/eller fleretnisitettilhørighet er et faktum. Jeg har en rekke ganger vært i Sveits som har fire offisielle språk, nemlig tysk, fransk, italiensk og retoromansk. Belgia, som jeg kjenner godt til, har tre offisielle språk, nederlandsk, fransk og tysk. Jeg bodde 11 år fast og 4 år delvis i grenseområdet helt nord i Tyskland, kun et par mil fra Danmark. På dansk kalles det Sydslesvig, på tysk gjerne bare Schleswig og eventuelt Südschleswig. I Sydslesvig bor det i dag en dansktalande minoritet med omtrent 50.000 medlemer. De har blant annet sine egne skoler, bibliotek og kirker. De snakker en egen form av dansk som kalles sydslesvigsk. Enkelte snakker fortsatt det gamle sønderjyske målføret. De har òg en egen avis, som vi selv abonnerte på da vi bodde der nede, Flensborg Avis.

Noen smågnisninger er det sant nok mellom de ulike språkgruppe-/etnisitetsdelene i de nevnte landene/områdene, men i det store og det hele lever de i fred og fordragelighet med hverandre.

Problemer med ulike språk innenfor land/områder kommer mer til uttrykk når de i tillegg har ulike andre problemer å stri med.

Jeg er germanofil og kjenner ganske godt til tyskhetens historie. Opptakten til 2. verdenskrig var blant annet området «Sudetenland» i det daværende Tsjekkoslovakia og området «Den polske korridor» i Polen. Begge hadde et betydelig antall tysktalende innbyggere som ikke ble behandlet særlig godt av verken de tsjekkoslovakiske eller de polske myndighetene, og de tysktalende ville tilbakeføres til Tyskland. Som historiekyndige kjenner til, ble det inngått avtale mellom Tyskland og en del andre land om at Sudetenland skulle tilbakeføres, hvilket det òg ble. For Den tyske korridor skjedde det imidlertid ikke og var den utløsende årsaken til at England og Frankrike 3. september 1939 erklærte Tyskland krig.

Så tibake til Ukraina.

Det er en kjensgjerning at forholdet mellom de russisktalende i områdene Donetsk Oblast, Luhansk Oblast på den ene siden og især det vestlige Rest-Ukraina ikke har vært eller er det beste. Hvem som er skyldig/uskyldig, vet jeg ikke sikkert – det holder jeg på med å finne ut av.

Og sånn omtrent der står jeg når det gjelder «Ukraina».

Gad vite om mange som ivrig endret sine forside- og profilbilder med de ukrainske fargene, kan ha blitt litt mer i tvil om sin nærmest udelte ukrainofili og/eller uttrykte russofobi. De ukrainske flaggfargene på bildene er i alle fall i dag betydelig færre enn for et drøyt år siden.

Terje Sørensen

Pensjonert advokat

Forrige artikkelSyria sier israelsk luftangrep stanser nødhjelpsfly til Aleppo
Neste artikkelEr Georgia blinket ut til fargerevolusjon fordi landet ikke vil ha krig med Russland?