oss 100 kroner!
Bombingen av Libya i 2011 er et skoleeksempel. Uten debatt, uten å informere befolkningen, og slett ikke uten å be om befolkningens mening, dro en håndfull politiske ledere Norge inn i bombingen av et land som ikke utgjorde noen som helst fare for nordmenn. De menneskelige og geopolitiske konsekvensene ble katastrofale. Selv i dag, tolv år senere, lider det libyske folket, og likevel har ingen norske ledere blitt stilt til ansvar. Tvert om, de ble forfremmet.
Av George Chabert, Trondheim.
Faktum er at utenrikspolitikk er det store mørke rommet skjermet for enhver demokratisk prosess. Emmanuel Todd beskriver med rette utenrikspolitikken som «oligarkiets drømmesone». Befolkningen holdes i uvitenhet med hjelp fra de etablerte medienes aktive medvirkning. Å få informasjon om utenrikspolitikk fra de nasjonale TV-nyhetene eller de store nasjonale avisene er i seg selv en selvmotsigelse. Folk er jo i grunn klar over det. I Frankrike, et land der den permanente søken etter konsensus ennå ikke helt har eliminert folkets kritiske sans, er de to mest foraktede yrkes gruppene nettopp politikerne, tett fulgt av journalistene.
Utenrikspolitikken forblir forbeholdt den politiske klassen så lenge befolkningen ikke er, eller i det minste ikke tror at de er, berørt av oligarkiets uansvarlige og livsfarlige eventyr. Privatiseringen av det nasjonale «forsvaret», nå med karrieremilitære i stedet for vernepliktig militært personell, har utvidet oligarkenes lekerom på fabelaktig vis. Forsvaret er ikke lengre er en borgerplikt, men en jobb verden rund – en spennende jobb, skal vi tro på NRKs serie Klar til strid: «Sure sokker, kjeft og blodslit – nære vennskap, forelskelser og humor.» Så gøy og så pirrende!
Krigen i Ukraina, som ble gjort uunngåelig på grunn av våre lederes gjentatte brutte løfter, provokasjoner og sterke motvilje mot kompromiss, risikerer foreløpig ikke å få oss drept. Inntil videre er det bare ukrainere og russere som blir slaktet. Men vi kan allerede se at krigseventyrene til våre kjære oligarker koster oss dyrt og har snudd våres liv opp ned. Og det er bare begynnelsen: For hva med de astronomiske summene som tilbys ukrainerne for at krigen ikke skal ta slutt med det første? Hva med de utallige milliarder i økt av såkalte forsvarsbudsjett i årene som kommer? Og hva med sabotasjen av Nord Stream, som vi nylig har hatt gleden av å få vite at Norge hadde noe med å gjøre? Strømprisen vil uansett stige og stige ytterligere, og når det blir uomtvistelig at Norge er involvert, må russerne og tyskerne, samt de nederlandske, franske og sveitsiske selskapene som deltok i byggingen av 1200 kilometer med undersjøiske gassrør, kompenseres. Hvor mange milliarder er det snakk om? Og hva er prisen på denne økologiske katastrofen? Er Oljefondet ment for fremtidige generasjoner slik vi ble forespeilt eller for å dekke for våre lederes gambling med vårt liv og helse? Det eneste lyspunktet er at vi ikke må bekymre oss om våre lederes fremtid; de har jo skaffet seg gullkantede pensjonsordninger. Det vil Oljefondet godt kunne dekke.
