oss 100 kroner!
Dette er den siste av tre artikler av Lars Birkelund om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Han er bokaktuell med boka Krig, som bestilt?, med undertittelen NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina.1Disse tre artiklene er blitt til i arbeidet med boka og kan også tjene som en introduksjon til den. De foregående artikklene finner du her og her.– Red.
Frykten for en ny storkrig kom for alvor i 1936. Det skyldtes naturligvis Hitler, men fra Sovjetunionens side også det at de mislyktes med å få med seg Vestmaktene i Folkeforbundet på en fordømmelse av og eventuelt en innsats mot Mussolini og Italias angrep på Etiopia. For Norge ville en slik fordømmelse ha blitt et brudd med nøytraliteten, som Norge holdt høyt så lenge det var mulig.
Sovjet og Vestmaktene ble også stående på hver sin side i den spanske borgerkrigen fra samme år, Vestmaktene (passivt) sammen med Franco, Mussolini og Hitler. «I februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike de jure Francos regjering, og 24. mars 1939 falt lojalistenes sterkeste støttepunkt, Madrid. Valencia falt også, og borgerkrigen var slutt» – Store Norske Leksikon. Vestmaktene Frankrike og Storbritannia anerkjente altså Francos regjering før borgerkrigen tok slutt, mens det tok flere år før de anerkjente Sovjetunionen.
Hvorfor skal vi tro at Vestmaktene vil forsvare oss mot Hitler når de hverken vil forsvare Etiopia mot Mussolini eller Spania mot Franco, Hitler og Mussolini, spurte man seg i Sovjetunionen. Sovjet mistenkte også Finland for overfallsplaner (s 197).2 Skyldtes det annet enn paranoia? I så fall var paranoiaen ikke helt ubegrunnet, da det også i Finland fantes ekspansjonistiske krefter.
«Sovjetunionen hadde like fra 1918, da revolusjonen i Finland ble slått ned med hjelp av en tysk hjelpehær under ledelse av general von der Golz, vært meget mistenksom overfor de finske regjeringer, som heller ikke hadde lagt skjul på sin antisovjetiske innstilling (…) Etter Hitlers maktovertagelse fant den nazistiske agitasjonen god grobunn i Finland, der den fascistisk pregede Lappo-bevegelsen etter hvert var blitt meget aktiv. Disse trekk unngikk naturligvis ikke å bli registrert i Moskva, som i 1930-årene i Finland så en vordende alliert for Hitler i det ventede angrep på Sovjetunionen» (s 213).
Ifølge Landegrensen mellom Norge og Russland, Knut Bakstads masteroppgave fra 2010, var det krigshandlinger mellom Finland og Russland i 1920, altså under den såkalte borgerkrigen, som førte til at Finland sikret seg Petsamo, som grenser til Finnmark, mens Petsamo kom under russisk kontroll igjen etter andre verdenskrig. Norge hadde dermed ingen felles grense med Russland i denne perioden.
Danielsen mente allikevel at Sovjetunionen overvurderte den tyske innflytelsen på Finland, at Finland de siste åra før andre verdenskrig tvert imot hadde orientert seg mer mot Norden og Storbritannia, og at forholdet til Tyskland hadde kjølnet.
Sovjet var også skeptisk til Norge grunnet snakk om nordisk forsvarsunion med Tyskland. «I Moskva var mistanken vakt om at Norge og de øvrige nordiske land var i ferd med å vikle seg inn i et militært samarbeid med Tyskland i ryggen» (s 200). «I november 1936 ble det i alt bevilget 4 millioner kroner til ekstraordinære forsvarstiltak i Finnmark» (s 198). Samtidig ble det stadig skrevet artikler om «Sovjet-trusselen» mot Nord-Norge i britiske og tyske aviser, som «avfødte en rekke usedvanlige skarpe avisartikler i sovjetisk presse» (s 201).
Som om ikke det var nok snakket man også om at Finland kunne utgjøre en militær trussel mot Nord-Norge.
«Først var bekymringen knyttet til Finland som russisk storhertugdømme fram til 1917, deretter frykt for storfinske ekspansjonsidéer i mellomkrigstida og etter 1945 knyttet til Finlands tette forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen. Man antok at positive relasjoner til mennesker og kultur i Finland ville svekke den norske nasjonale følelsen og forsvarsviljen (…)
Norske myndigheter fryktet spesielt for områder i Finnmark hvor finsk kultur sto sterkt. Denne frykten var en del av årsaken til ‘indre mobilisering’ gjennom kirke, skole og næringsliv, som førte til fornorskingen av kvener og fornorsking av samer, og til norsketnisk bureisning i Pasvik. Den førte også bl.a. til motstand mot bygging av veier mellom Nord-Norge og Nord-Finland» (norsk Wikipedia).
Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland (30. november 1939 til 13. mars 1940) hadde altså bakgrunn i Sovjets mistanker mot Finland og deretter at Sovjet ikke fikk innfridd sine krav overfor Finland, som gikk ut på å forskyve grensene på en måte som ga Russland og særlig Leningrad bedre beskyttelse mot angrep fra Tyskland. Som motytelse skulle Finland få et område som var dobbelt så stort i det sovjetiske Nord-Karelen. «Dessuten skulle Finland få rett til å befeste Ålandsøyene» (s 214).
I Historieförfalskare – Hur Västmakterna hjälpte Hitler, utgitt av Svensk-ryska Vänskapföreningen, sies det også at Finland avslo Sovjets tilbud om en pakt for gjensidig bistand i tilfelle krig, «vilket visade att Sovjetunionens säkerhet alltjämt icke var tryggad från Finlands sida» (side 47). Sovjet, som hadde vært i krig med Finland og mistet territorium til Finland i 1920, tolket altså avslaget som at Finland allerede hadde valgt side.
I Norge skapte Sovjets angrep på Finland 30. november 1939 stor sympati med nabolandet og forbindelsene mellom Norge og Sovjetunionen ble derfor satt på prøve, både grunnet press innad i Norge og fra Storbritannia især, som ønsket å bringe militær hjelp til Finland gjennom Norge.
Vestmaktene Storbritannia og Frankrike, som ikke ville gripe inn mot Franco og Mussolini og heller ikke mot Hitlers annekteringer av Østerrike og Tsjekkoslovakia, var altså særdeles ivrige etter å gripe inn mot Sovjet under Vinterkrigen, på et tidspunkt da Vestmaktene allerede hadde erklært krig mot Tyskland. De gjorde allikevel ikke, de første 8 månedene, stort mer enn å erklære Tyskland krig. Derav begrepene «Sittekrigen» og «The phoney war».3
Storbritannia og Frankrike førte altså en politikk som, hvis den hadde lyktes, kunne ha ført dem i krig både mot Sovjetunionen og Tyskland. Utenriksminister Halvdan Koht konkluderte seinere med at det var bra for Vestmaktene at Norge og Sverige ikke fulgte deres råd. For da ville de alle ha kommet i krig med Sovjetunionen istedenfor i den alliansen med Sovjetunionen som fra sommeren 1941 skulle bli forutsetningen for seieren over Hitlers Tyskland. Det at mesteparten av presset mot Norge i denne perioden, også etter at Vinterkrigen var avsluttet, kom fra Vestmaktene førte til at faren for tysk angrep ble undervurdert, ifølge Danielsen (s 253). Så ble da også Norge omtrent tatt på senga 9. april 1940, noe som ble gjenstand for mye kritikk i etterpåklokskapens tid (den første kalde krigen). Om den var så klok er en annen sak.
Vinterkrigen førte altså til at nøytralitetspolitikken, som det så langt hadde vært bred oppslutning om i Norge, ble vanskeligere å opprettholde, også grunnet aktivistiske krefter innad i regjeringen og i partiet. Statsminister Oddvar Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht var de sterkeste og mest konsekvente talsmenn for nøytraliteten. Mye taler for at Storbritannia og Frankrike på denne måten prøvde å lure med seg Norge og Sverige ut av nøytraliteten. Ryktene, altså ryktene om at Sovjet planla angrep på Norge kan ha vært motivert av samme. Jamfør hva Bjørnstjerne Bjørnson sa om slike rykter i den første av disse tre artiklene.
«Denne teorien, at bakgrunnen for Vestmaktenes ønskemål om gjennommarsj for sine styrker i Norge og Sverige ikke så meget var motivert av ønsket om å hjelpe Finnland som å få trukket Norge og Sverige inn i krigen på sin side, fikk etter hvert atskillig tilslutning både i regjeringen og i Stortinget» (s 231).4
I alle fall var mistanken om at Storbritannia og Frankrike prøvde å lure med seg Norge og Sverige ut av nøytraliteten årsaken til at regjeringen Nygaardsvold så bestemt (til å begynne med) avviste presset fra britene og franskmennene om gjennommarsj for sine styrker i Norge til Finland. Sovjetunionen anklaget allikevel Norge både for å sende våpen til Finland, å tillate transport av militære forsyninger gjennom Norge til Finland og for en «hemningsløs kampanje» mot Sovjetunionen i norsk presse.
Norges regjering svarte naturligvis med at Norge hadde frie og uavhengige medier, noe som nok var sannere da enn nå. Nøytralitetslinjen ble praktisert ved kun å gi sivil og humanitær hjelp til Finland, så mye som «over hodet kunne ytes innenfor de snevre grenser som nøytraliteten etter deres mening satte» (s 231). Men allikevel skal det særlig mot slutten av Vinterkrigen ha blitt sendt en del krigsmateriell fra Vestmaktene gjennom Norge og Sverige til Finnland. Under den spanske borgerkrigen straffeforfulgte Nygaardsvolds regjering frivillige til krigen mot Franco,5 mens den altså i det skjulte hjalp Finland mot Sovjetunionen.
Vinterkrigen fikk sin avslutning natta til 13. mars 1940 da det ble undertegnet en fredsavtale mellom Finland og Sovjetunionen i Moskva. Dermed falt hele grunnlaget for Vestmaktenes henvendelse om gjennommarsj for sine styrker til Finland bort (s 244). Men omtrent samtidig ga Storbritannia beskjed om at de ville forbeholde seg retten til å bruke norske farvann i den pågående krigen mot Tyskland. Koht ble med det overbevist om at Tyskland ville kunne bruke det som påskudd for å angripe Norge. «Vi vet jo også nå at det forelå fullt ferdige britiske planer for invasjon av Norge» (s 241).
Major Svein Blindheim mente at det tyske angrepet på Norge «ble fremprovosert av Storbritannia, både gjennom deres etter folkeretten ulovlige aksjon mot Altmark (da britene drepte 7 tyske soldater, min bemerkning), hyppige nøytralitetskrenkelser ved overflyvninger, og aksjoner som truet de tyske jernmalmleveransene via Narvik».6
Sovjets angrep på Finland var i høyeste grad kritikkverdig. Men Vestmaktene Storbritannia og Frankrike (og USA) aksepterte altså Hitlers opprustning, inkludert lånefinansiering av den. De aksepterte andre brudd på Versailles-traktaten, som Hitlers annektering av Østerrike og Tsjekkoslovakia. De aksepterte også at Hitlers forbundsfelle Mussolini angrep Etiopia, samt den fascistiske diktatoren Francos overtagelse av Spania. De aksepterte også at flere og flere land, inkludert de sjøl, inngikk varianter av ikke-angrepsavtaler med Hitler. Sovjetunionens ikke-angrepsavtale med Hitler og angrepet på Finland aksepterte de imidlertid ikke.
Utenriksminister Halvdan Koht var ifølge Danielsen overbevist om at Storbritannias hensikt med Münchenavtalen i 30. september 1938 var å «snu de tyske aggresjons-planene mot Sovjetunionen» (s 208). Dette fordi Storbritannia/Neville Chamberlain så på bolsjevismen som en større fare enn Hitler og på Tyskland-Italia som «den fremste skansen mot denne faren» (s 208).
Også dette er et eksempel på realismen blant datidens norske politikere når det gjaldt stormakters spill og hvilke hensikter de hadde (se note 4). Koht tenkte konspiratorisk, som vi sier i dag. Hans overbevisning viser videre at muligheten for en allianse mellom Hitler og Vestmaktene ikke kun var noe Stalin/Sovjet fantaserte om. Utviklingen videre bekreftet mistanken om en konspirasjon mellom Tyskland og Vestmaktene. Kan man egentlig klandre sovjeterne for at de trodde at store deler av verden hadde sammensverget seg mot dem? Stalin var kanskje paranoid, men det var i så fall ikke uten grunn.
Sovjet fikk rett i at Tyskland ville angripe dem. Det krevde da heller ikke stor spåmannskunst i og med at Hitler hadde sagt at det var det som var hans primære utenrikspolitiske mål allerede i 1926, for å «sikre det tyske folk den jord og grunn som tilkommer det her i verden».7 Dette var naturligvis Vestmaktene også klar over. Altså kan man trygt si at de i en årrekke la til rette for Hitler-Tysklands angrep på Sovjetunionen. For, med hjelp av Hitler, å kunne fullføre den jobben de sjøl ikke klarte da de intervenerte i ‘borgerkrigen’, som beskrevet i del 2?
Nygaardsvold-regjeringen flyktet i april 1940 først til Hamar, så til Elverum sammen med konge og regjering og til slutt til London 7. juni. I september hadde utenriksminister Halvdan Koht en samtale med den sovjetiske London-ambassadøren Ivan Maisky da han på forhånd var spent på hvordan Sovjet, fortsatt formelt i forståelse med Tyskland, så på situasjonen med at Norge hadde blitt okkupert av Tyskland. Koht fortalte at han ble mottatt på «sers venskapeleg vis» og at det under samtalen ikke hadde hersket tvil om at Sovjet fortsatt så på Nygaardsvold-regjeringen som Norges lovlige regjering. Trygve Lie etterfulgte Koht som utenriksminister i november 1940 og sa følgende etter samtale med Maisky i januar 1941: «Han (Maisky) understreket da meget sterkt at det var i Sovjet-Samveldets interesse at Norge ble fritt igjen, og at han var overbevist om at regjeringen i London ville komme tilbake til Norge» (s 257).
Det at Sovjet viste velvilje når det gjaldt å skaffe visum og transittmuligheter for nordmenn som via sovjetisk territorium tok seg over fra Sverige til alliert område, ble tatt som
«konkrete uttrykk for at Sovjetunionen så med sympati på Norges kamp mot den tyske okkupasjonsmakt. Det var imidlertid først det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 som for alvor gjorde slutt på alle spekulasjoner i London om Sovjetunionens stilling i det store oppgjøret med Hitlers Tyskland. Fra da av var Norge og Sovjetunionen allierte i en kamp på liv og død mot en felles fiende» (s 257).
Til tross for at Norge og Sovjetunionen hadde dette felles ble det til at både kongehuset og de som skulle bli sentrale norske etterkrigspolitikere i løpet av krigen knyttet seg tettere til andre allierte. Men alt i alt, etter at Sovjetunionen også hadde frigjort Øst-Finnmark i 1944/45, må det være et stort paradoks at Norge fire år seinere meldte seg inn i en antisovjetisk militærallianse, NATO. Det var ikke uten grunn at sovjeterne da så på Norge som utakknemlig.
__________________________________________
1. Link til omtale av boka mm her: https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158922741420952&set=a.406405765951
2. Jeg baserer meg her på en bok som heter Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40. Boka ble skrevet av Egil Danielsen, magister i statsvitenskap, og ble utgitt på Universitetsforlaget i 1964. Alle sitater i denne artikkelen er hentet fra denne boka om ikke annet er oppgitt.
3. «Phoney-perioden begynte med krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike mot Nazi-Tyskland 3. september 1939, hvoretter lite faktisk krigføring skjedde, og endte med den tyske invasjonen av Frankrike og de lave landene (Be-ne-lux) 10. mai 1940». https://en.wikipedia.org/wiki/Phoney_War
4. Sitatet viser at datidens norske politikere hadde et mer realistisk og sannferdig syn på spillet mellom stormaktene, at de da ikke hadde dagens illusjoner om at visse stormakter, ‘våre’ stormakter, er mye bedre enn de andre. Men dette forandret seg fra 1947/48, da kampen for å få Norge inn i NATO og deretter opprettholde en høy oppslutning om NATO-medlemskapet, nødvendiggjorde en negativ portrettering av Russland og en positiv portrettering av Norges allierte (samt ‘nødvendiggjorde’ en viss type politikere).
Det førte til en oppdeling av verdens land som enten allierte eller fiender, der USA pekte ut fiendene gjennom et stort antall intervensjoner/kriger/statskupp, med hjelp av NATO-land. Målet var, når alt kommer til alt, å tvinge andre land inn under USAs innflytelse. Som i dag. «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene», som USAs president George Bush sa under en tale til Kongressen 21. september 2001, da han presset andre land til å bli med i koalisjonen mot Afghanistan. ‘We have to twist arms when countries don’t do what we need them to’ (Barack Obama i 2015).
I Norge i 2023 kan man bli beskyldt for å være putinist eller landsforræder hvis man er nøytral, dvs hvis man hverken vil støtte Ukraina eller Russland med våpen, i det som kanskje først og fremst er USA/NATOs krig mot Russland med hjelp av Ukraina.
5. Alexander Wistings Forfulgt av staten (2020).
6. https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Blindheim
7. «Når det tyske folk i dag er presset sammen som sild i tønne og går en sørgelig framtid i møte, er det ikke noe skjebnen har pålagt oss, og derfor heller ikke forkastelig å sette seg opp mot det (…) Med dette slår vi nasjonalsosialister bevisst en strek over den utenrikspolitiske retningen som rådet i førkrigstiden. Vi fortsetter der vi slapp for 600 år siden. Vi stanser det evige germanertoget sør og vestover og vender blikket mot landet i øst. Vi gir omsider avkall på koloni og handelspolitikken fra før krigen og skifter over til fremtidens jordpolitikk. Når vi snakker om nytt land i Europa i dag, tenker vi imidlertid først og fremst bare på Russland og randstatene som er underlagt det».2
Sitatene er fra side 778, 779 og 780 i den norske oversettelsen av 2019, Literarum forlag, der bind en og to av Min Kamp er slått sammen. Kursivene er som i boka.
