Putin & Zelensky: Syndere og helgener som passer inn i vår historiske fortelling

24. februar 2023

anti putin propaganda — Ikke akkurat sofistikert eller balansert...

Denne artikkelen ble publisert i Responsible Statecraft og er en refleksjon over hvordan krigen i Ukraina er framstilt i mediene i USA og i det offisielle USA. Den demoniseringa av Russland og tilsvarende helgenkåringa av Zelensky som vi har sett i USA er ikke ulik den vi har sett i Norge. Stephen Kinzer var New York Times byråsjef i Nicaragua fra 1983 til 1989. – Red.

Tenk på hvorfor Vesten ønsker å påkalle minnet om andre verdenskrig og den kalde krigen her, og spør deretter om det har vært produktivt.

Av Stephen Kinzer, 21. februar, 2023

Mens krigen raser i Ukraina, hersker det fred og lykke på hjemmefronten. Amerikanerne har omfavnet den offisielle fortellingen. Ingen westernfilm har noen gang trukket linjen mellom den gode mot den onde, så tydelig eller grovt. Det hvite hus, Kongressen og pressen insisterer på at Ukraina er det uskyldige offeret for uprovosert aggresjon, at russiske styrker vil true hele Europa hvis de ikke stoppes, og at USA må stå sammen med Ukraina «så lenge det tar» for å sikre seieren.

Å avvike fra denne konsensusen er så godt som umulig. Selv i forkant av invasjonen av Irak i 2003, ropte noen ensomme stemmer om tilbakeholdenhet. Siden vi kastet oss ut i Ukraina-krigen, er slike stemmer enda vanskeligere å finne.

I dag anses det som kjettersk, om ikke forrædersk, å antyde at alle parter i Ukraina-konflikten bærer noe av skylden, å argumentere for at USA ikke bør pøse sofistikerte våpen inn i en aktiv krigssone, eller å stille spørsmål ved om vi har noen vital interesse i utfallet av denne konflikten. En strengt håndhevet intellektuell flyforbudssone har så godt som kvalt rasjonell debatt om Ukraina.

I den politiske maktens haller i Washington har Ukraina blitt en nesten mystisk idé. Landet er mindre et geografisk sted enn et kosmisk plan hvor en avgjørende kamp for menneskehetens fremtid utfolder seg. Krigen blir sett på som en strålende sjanse for USA til å såre Russland blodig, og for å vise at selv om maktbalansen i verden kan skifte, styrer vi fortsatt.

USAs eksplosjon av lidenskapelig kjærlighet til Ukrainas president Volodymyr Zelensky, var triumfen til en uimotståelig mediekampanje. Han ble presentert som frihetens nye globale helt. Over natten dukket bildet hans opp i butikkvinduer og på nettsteder.

I det motsatte hjørnet er en annen karikatur, Russlands president Vladimir Putin, fremstilt som et uttrykk for alle avskyelige og degenererte kvaliteter. Han oppfyller vårt behov for å fokusere hat, ikke på et land eller en bevegelse eller en idé, det er for diffust, men på et individ. I årevis fråtset vi i vår moralske overlegenhet over fargerike nemesiser som Castro, Gadaffi og Saddam Hussein. Putin passer perfekt inn i denne konstellasjonen. Å ha en så tegneserieaktig ond fiende, er nesten like betryggende som å ha den helgenaktige Zelensky som alliert.

Kort tid etter at krigen brøt ut i fjor, stemte Kongressen for å bevilge 40 milliarder dollar i bistand til Ukraina. Det som var forbløffende var ikke bare størrelsen på denne pakken, men det faktum at hver eneste demokrat stemte for den. Bare 11 senatorer og 57 medlemmer av Representantenes hus, alle republikanere, var imot. Pressen applauderte.

Ingen land som er i krig, direkte eller via stedfortredere, oppfordrer til debatt om hvorvidt krigen er en god idé. USA er intet unntak. Abraham Lincoln og Woodrow Wilson fengslet kritikere av krigene de førte. Noen motstandere av Vietnamkrigen ble straffeforfulgt. Det spøkelsesaktige fraværet av debatt om vårt engasjement i Ukraina, markerer den siste seieren for offisiell forming av fortellingen.

Den kalde krigen var uten tvil den mektigste, utviklede fortellingen i moderne historie. I årevis ble amerikanerne fortalt til å tro, og trodde, at de var dødelig truet av en fiende som kunne angripe når som helst, ødelegge USA og avslutte alt håp om meningsfylt liv på jorden. Den fienden satt i Moskva.

Da var amerikanerne allerede vant til å se Russland som en inkarnasjon av «den andre», barbariets kraft som alltid truer sivilisasjonen. Så langt tilbake som 1873 skildret en amerikansk tegneserieskaper Russland som et hårete monster som kjempet mot en kjekk onkel Sam om kontroll over verden. Den arketypen resonerer på tvers av generasjoner. Som de fleste befolkninger blir amerikanere lett mobilisert til å hate det landet vi blir bedt om å hate. Hvis det landet er Russland, har vi generasjoner av psykiske forberedelser.

Politikere i Washington kan bli tilgitt for å hoppe inn på Ukraina-krigsstien. De antar at velgerne, som har mer presserende bekymringer, ikke vil straffe dem og at våpenprodusenter vil belønne dem rikelig. Mindre unnskyldt er pressens holdning. I stedet for å spille sin antatte rolle med å stille ubehagelige spørsmål, har den i stor grad blitt sjefs-heiagjeng for den offisielle fortellingen om Ukraina.

Nesten all rapportering fra kampfronten er fra «vår» side. Vi leser en endeløs flom av historier om russiske grusomheter og andre uhyrligheter. Mange er uten tvil nøyaktige, men ubalansen i rapporteringen leder oss til å anta at den ukrainske hæren ikke begår noen krigsforbrytelser. En rapport fra Amnesty International om ukrainernes bruk av menneskelige skjold i kampen, ble møtt med raseri og fordømmelse. Budskapet er klart: Rettferdigheten er på den ene siden, så rapporteringen fra felten må gjenspeile den.

Mange som skriver om denne konflikten ser ut til å tro, som deres forgjengere gjorde under den kalde krigen, at den amerikanske regjeringen er et lag, og at pressen har sin rolle i å sikre seier for laget vårt. Dette synet er døden for journalistikken. Pressen skal ikke være på noens lag. Vår jobb er å utfordre offisielle fortellinger, ikke tankeløst forsterke dem. Det er forskjellen mellom journalistikk og PR.

For de av oss som var krigskorrespondenter i en tid da konflikter ble rapportert fra ulike perspektiver, er ensidigheten i rapporteringen om Ukraina mest slående. Jeg dekket sandinister og contras, serbere og kroater, tyrkere og kurdere. Disse erfaringene lærte meg at i konflikt har ingen side monopol på dyd. I dag blir amerikanere fortalt det motsatte. Vi blir matet med en barnlig fortelling der all dyd er på den ene siden og alt ondt på den andre.

Uvilligheten til de fleste krigskorrespondenter til å dekke Ukraina-krigen fra begge sider, gjenspeiles på redaksjonelle og kronikksider. Ingen større avis ser ut til å stille grunnleggende spørsmål om denne krigen.

Er Putin berettiget til ikke å ønske fiendtlige baser på sin grense? Skal vi bidra til tuseners død for å få frem et politisk poeng? Bidro vi til å provosere krigen? Hvor mye av Ukrainas hær er pro-nazistisk? Hvorfor spiller det noen rolle for USA hvor grensen til Donbass trekkes? Bør vi betrakte Ukrainas rykte som et av verdens mest korrupte land, før vi sender landet enorme mengder bistand? Er denne konflikten virkelig et titanisk oppgjør mellom demokrati og autokrati, eller bare nok en mindre europeisk konflikt?

Selv om USA synker dypere ned i Ukraina-krigen, anses disse spørsmålene som uhøflige å stille. Den kvelende konsensusen som binder våre politiske partier og medier, hindrer gjennomtenkt debatt. Et av de verste resultatene av Ukraina-krigen er allerede klart. Det har ført til en ny nedstengning av det amerikanske sinn.

Skrevet av
Stephen Kinzer

Stephen Kinzer var New York Times byråsjef i Nicaragua fra 1983 til 1989 og er forfatter av «Blood of Brothers: Life and War in Nicaragua». Han er seniorstipendiat ved Watson Institute for International and Public Affairs ved Brown University.