Norge – Russland, historiske forbindelser, del 2

0
Sormen på Vinterpalasset - Valentin Alexandrovitsj Serov, 1938

Dette er den andre av tre artikler av Lars Birkelund om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Han er bokaktuell med boka Krig, som bestilt?, med undertittelen NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina.1Disse tre artiklene er blitt til i arbeidet med boka og kan også tjene som en introduksjon til den. Den forrige artikkelen finner du her.– Red.


Av Lars Birkelund.

Forholdet mellom Russland og Norge var ikke uten uoverensstemmelser etter uavhengigheten i 1905, men betegnes som godt og enda bedre under første verdenskrig, av Fred Danielsen.2 Blant annet fikk handelen med Russland et oppsving da. Dette inntil året 1917, som fødte to revolusjoner, en i mars og en i oktober. Den første ble godt mottatt fra norsk og vestlig side, som så på det nye styret under Aleksandr Kerenskij som mer liberalt og moderne enn det som var ansett som et bakstreversk tsar-regime. Men ville det vare? Det daværende revolusjonære norske Arbeiderpartiets partiavis Socialdemokraten (siden 1997 Dagsavisen, i mellomtiden Arbeiderbladet) hadde bange anelser, som viste seg å være treffsikre. For 17. mars skrev de (ifølge Danielsen, s 41):

«I det ytre forløper revolutionen som en helt ut borgerlig affære. Den ser ut til å være mer et statskupp i venstredreining end en revolution med fuldstændig socialt og politisk systemskifte som maal. Den russiske revolution er endnu midt i sin udvikling. Det er umulig at forutsi dens endelige resultat eller hvorledes det nye liberale styre vil arte sig».

På regjeringshold i Norge nølte man, tross positive forhåpninger, med å anerkjenne det nye regimet. Men da USA (fra og med slutten av 1800-tallet å regne som en stormakt) anerkjente det 22. mars fulgte de andre Ententemaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan) etter allerede dagen derpå. Og så, 3. april, «fant de nordiske staters regjeringer situasjonen så avklart at de kunne anerkjenne den provisoriske regjering de jure» (s 44).

Ententemaktenes glede, eller hva man skal kalle det, dette foregikk mens første verdenskrig fortsatt raste, skyldtes også at Kerenskijs regjering lovte at Russlands innsats i krigen på deres side skulle fortsette. Vestmaktene håpte også på at innsatsen ville styrkes. Gleden varte dog ikke lenge da russerne var ekstremt krigstrøtte slik at Lenin/bolsjevikenes revolusjon i oktober brakte en regjering som sto i sterk opposisjon til 1. tsar-regimet. 2. krigen. 3. den såkalt provisoriske regjeringen av mars 1917 og 4. det kapitalistiske system inkludert koloniveldet. Lenin og bolsjevikene sluttet nemlig separatfred med Tyskland. Det kostet mye i form av avståelse av landområder.

Bolsjevikrevolusjonen ble derimot ikke anerkjent. Ententemaktenes skuffelse over at bolsjevikene trakk Russland ut av krigen førte tvert imot til krig mot «de røde», i flere år. Det at bolsjevikene sa at de ikke følte seg bundet av avtaler tidligere russiske regjeringer hadde inngått spilte inn. Det samme med deres positive holdning både til frigjøringsbevegelser i koloniene og til revolusjonære i andre land. Praktiske vanskeligheter med anerkjennelsen fulgte av at flere ‘regjeringer’ påberopte seg retten til å representere Russland i denne perioden som kalles Den russiske borgerkrigen (1918-22). Og de to første åra især var det slett ikke gitt at den ene skulle anerkjennes framfor de andre. Framfor alt var skepsisen stor til denne nyskapningen innen statsdannelser, bortsett fra i arbeiderbevegelsen, som ble svært inspirert av hendelsen og dermed pådriver for raskest mulig anerkjennelse. Einar Gerhardsens skrev mange år seinere, i 1974, i Unge år – Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940:

«Utviklingen i det revolusjonære Russland med seier for bolsjevikene virket også til å styrke venstrekreftene i norsk arbeiderbevegelse. Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon (…) Gjennom de mange år jeg har deltatt i arbeiderbevegelsen kan jeg ikke huske at det noen gang har vært en tilsvarende interesse (…) Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti i disse årene. Og ingen av dem som var med, trenger skamme seg.» 

De norske borgerlige partienes (da Høyre, Venstre og Bondepartiet, dagens Senterpartiet) skepsis til å anerkjenne bolsjevikregjeringen skyldtes dermed også at de fryktet at det ville være til hjelp og oppmuntring for den da revolusjonære norske arbeiderbevegelsen. Det at en del norsk eiendom i Russland, hovedsakelig knyttet til forretninger, ble beslaglagt spilte naturligvis også inn. Fra Sovjets side ble det sagt at norsk anerkjennelse ville være til hjelp i forhold til kommende erstatningskrav når det gjaldt beslagleggelsene. «Dette var utvilsomt taktisk sett et klokt trekk fra Sovjet-regjeringens side» (s 53). Det var allikevel stor enighet om å opprettholde, helst forbedre handelsforbindelsene mellom Norge og Russland, også blant de i Norge som hadde avsky for det politiske systemet til bolsjevikene, ifølge Danielsen. Dette som et paradoks nå, i en tid da USA/NATO/EU og dermed Norge så lett tar i bruk sanksjonsvåpenet mot andre land.

Borgerkrigen i Russland, 1918–22, var ikke bare en borgerkrig, men i høyeste grad også en intervensjonskrig med mange land involvert, land som ønsket å styrte bolsjevikregjeringen og som ønsket å overta russisk territorium. Finland var blant de som lyktes med det en stund (ca 20 år). Landene som deltok i krigen inkluderte USA, Storbritannia, Frankrike, Finland, Canada, Japan, Polen og Tsjekkoslovakia.

 «Sommeren 1918 befant det seg 13 000 amerikanske soldater i den nyfødte union av sovietiske sosialistrepublikker. Etter to år og mange tusen drepte forlot de landet, etter å ha mislyktes i sitt forsøk på å ‘kvele ved fødselen’ den bolsjevikiske staten, som Winston Churchill sa det» – Fra William Blums Killing Hope, side 6.

Var de allierte landene i krig mot Sovjetunionen? Absolutt ikke, men de skjøt sovjetrussere så snart de så en. De invaderte russisk territorium, de ga våpen til Sovjets fiender. De blokkerte havnene deres og senket deres kampskip» – Winstons Churchill om denne ikke-erklærte krigen i The World Crisis; The Aftermath fra 1929. 

Hvis man fører krig mot et annet land uten å erklære krig kan man altså kalle den for borgerkrig, i alle fall hvis kamuflasjen av krigen er effektiv. Dette er en parallell til det som på offisielt norsk hold kalles borgerkrigen i Syria.

«Professor D.F. Fleming, historiker ved Vanderbilt-universitetet under den kalde krigen, bemerket: ‘For det amerikanske folket eksisterer ikke den kosmiske tragedien som intervensjonene i Russland var for Russland og russerne, eller så er det en uviktig hendelse som for lengst er glemt. Men for de sovjetiske folkene og deres ledere var perioden en tid da det syntes som om drap, plyndring og voldtekter aldri ville ta slutt, med pest og hungersnød, av umålelige lidelser for mange millioner mennesker – en opplevelse som brant seg inn i selve sjelen til en nasjon, som ikke vil glemt på mange generasjoner, om noen gang. Frykt for at de kapitalistiske maktene ville komme tilbake for å fullføre jobben lå også til grunn for, og kan langt på vei ha rettferdiggjort, det harde sovjetiske regimet i mange år. Derfor er det ikke rart at Khrusjtsjov i sin tale i New York, 17. september 1959, minnet oss om intervensjonene, ‘den gangen dere sendte troppene for å stanse revolusjonen’, som han sa det» (Blum, side 7).

7-12 millioner russere skal til sammen ha dødd under ‘borgerkrigen’, som kom umiddelbart etter den første verdenskrigen og den russiske revolusjonen.

Norges problem med å velge hvilken regjering i Russland man skulle anerkjenne forsvant etter at Lenin/Stalin/bolsjevikene klarte å vinne krigen og i 1922 erklærte Sovjetunionen som opprettet. Så da gjaldt andre hensyn, nemlig hensynet til hvordan stormaktene Storbritannia, Frankrike og USA ville reagere. Hvis Norge hadde vært raskere ute med å anerkjenne Sovjetunionen kunne Norge ha oppnådd bedre handelsbetingelser og kompensasjonsordninger. Men det kunne i sin tur ha ført til reaksjoner fra, særlig, Storbritannia, en langt viktigere handelspartner, fryktet man.

«Det ble etter hvert klart at kampen mot Sovjet-regjeringen ved hjelp av intervensjon, blokade og direkte støtte til kontrarevolusjonære ikke førte til de tilsiktede resultater. Til tross for hungersnød og store innenrikspolitiske vanskeligheter forble sovjet-regjeringen ved makten og Den røde armé gikk faktisk fra seier til seier. Innblandingen i de russiske forhold ble stadig mer upopulær i Vest Europa. Dertil kom at blokaden slo tilbake som en boomerang fordi den førte til at et stort og viktig marked for europeisk eksport ble utestengt» (s 86, 87).

Norges formelle anerkjennelse (de jure) av Sovjetunionen kom i februar 1924, få dager etter Storbritannia, Frankrike og Italias anerkjennelse. USAs anerkjennelse kom først i 1933, med Franklin D. Roosevelts presidentskap.

Fridtjof Nansens hjelpearbeid for de hungersnød-rammede i Sovjetunionen ga ham i 1923 Nobels fredspris. «Prisbeløpet lot han gå til et fond, blant annet for opprettelse av to kollektivbruk i Ukraina og i Volga-distriktet (…) Det ble to store mønsterbruk som i 1927 ble overlatt til sovjetmyndighetene og som bidro til uteksperimentering av nye driftsmetoder, særlig når det gjaldt korndyrkingen» (s 134). Sovjetunionens myndigheter takket ham på denne måten: 

«Folkekommissærens Råd erklærer: I den tid da mektige deler av det russiske riket av forbundne republikker – utpint av intervensjoner og blokade – påførtes en uhørt ødeleggende hungersnød og størstedelen av Europas regjeringer utviste en fullkommen likegyldighet overfor Sovjet-republikkens millionskarer av sultende bønder, og da også det nyopprettede Folkeforbund unnlot å yte de hungrende hjelp – begynte den store, lærde dr. Nansen en stor selvstendig kampanje for å bringe hjelp til de sultende i Sovjet-republikkene, og han kjempet mot dem som var motstandere av denne hjelp. Den organisasjon som dr. Nansen fikk opprettet reddet utallige liv fra den sikre undergang og mildnet hungerens kvaler og kårene for befolkningen i mange distrikter som var herjet av misvekst.

Den storslagne hjelp som Nansen brakte hungersnødens distrikter i de forente republikker, vil alltid bli stående som et minne i Sovjet-Russlands og de med dette forbundne republikkers folk. I det øyeblikk da denne hjelp ebber ut, fordi den krise forsvinner som var årsak til hungeren, regner Folkekommissærens Råd offisielt å tilkjenne overfor dr. Nansen, hans hjelpere og alle medlemmer av hans organisasjon sin dypeste takknemlighet» (s 134, 135). 

Slik fikk Nansen betydning for forholdet mellom Sovjetunionen og Norge. Norge hadde ni regjeringer i perioden 1920–1935, men det var «meget høy grad av enighet» om utenrikspolitikken, inkludert politikken overfor Sovjetunionen (s 151). Det var «en jevn kontinuitet i politikken overfor Sovjetunionen i hele mellomkrigstiden, til tross for de hyppige regjeringsskiftene» (s 152). Og til tross for stor uenighet i synet på unionens politiske system. 

I 1946 fikk Aleksandra Kollontaj Norges høyeste orden, Storkors av St. Olav, for sin innsats som representant for Sovjetunionen i Norge i periodene 1924-26 og 1927-30. Hun var blant annet sentral i prosessen fram til Norges endelige anerkjennelse av unionen i februar 1924. Man spør seg om det hadde vært mulig for Norge å gi henne prisen tre år seinere, da Norge ble NATO-medlem. For det skjedde mye i mellomtiden.

Leon Trotskij

Det forekom uenigheter mellom Norge og Sovjetunionen i denne perioden fram til andre verdenskrig, hovedsakelig om fiskerettigheter. Dessuten ble Leon Trotskij etter hvert en varm potet for Norge. Etter å ha vært helt i toppsjiktet blant bolsjevikene, blant annet grunnla han og ledet Den røde armé, ble Trotskij landsforvist i 1929 etter uoverensstemmelser med  Stalin. Trotskij og trotskistene ønsket verdensrevolusjonen mens Stalin og hans krets i løpet av 1920-årene ga opp den tanken. Det britiske utenriksdepartementet skal ha pustet lettet ut da Stalin vant denne kampen. De brukte begrepet «den fanatiske bolsjevikopposisjonen» om trotskistene mens de sa at Stalins seier over trotskistene «innvarsler en utenrikspolitikk basert på klassiske ’nasjonale redskaper’». Dette ifølge den norske utgaven av Le Monde Diplomatique, oktober 2017.

Trotskij fikk først opphold i Tyrkia, deretter Frankrike. 18. juni 1935 ble han godt mottatt av den relativt ferske regjeringen til Johan Nygaardsvold (AP), tross stor motstand fra borgerlig side. Det at han ble innvilget asyl skyldtes ifølge utenriksminister Halvdan Koht ikke «de politiske ideer Trotskij kjempet for», men utelukkende et ønske om å gi «en forfulgt politiker et fristed hvor han kunne slå seg ned i fred og ro langt vekk fra politisk strid om hans person» (s 182). 

Det at Trotskij la vekt på sin dårlige helse for å få innvilget asyl var antagelig ikke helt oppriktig (han ga utrykk for at han var en «syk og nedbrutt mann», side 183). For han fortsatte å drive politisk agitasjon via sin sekretær/kurer til internasjonale medier, noe som var i strid med asyltillatelsen og som dessuten brakte misnøye i Sovjetunionen, som også beskyldte ham for å stå bak attentater og sabotasje der. Det siste er beskrevet i Den store sammensvergelsen av Michael Sayers og Albert Kahn. Boka er svært pro-bolsjevikisk og derfor omstridt. Men det betyr ikke etter min mening at man kan se bort fra alle beskrivelsene av sabotasje, attentater mm i Sovjetunionen og at disse i det minste delvis skyldtes konspirasjoner mellom Trotskij/trotskister og Vestmaktene i åra etter intervensjonskrigen, til innpå 1930-tallet. Omstridt som sagt, men også i Mission to Moscow av Joseph Davies, USA-ambassadør til Moskva 1936–38, finnes beskrivelser av slike sabotasjer, som i alle fall delvis skal ha ligget til grunn for Moskvaprosessene, ifølge Davies. Boka ble også filmatisert av USA, som del av USAs propaganda for Sovjetunionen mens de var allierte under andre verdenskrig.

Det var ingen andre land som ville ha ‘den varme poteten’, bortsett fra Mexico. Slik ble Trotskij til slutt deportert i hemmelighet fra Norge til Mexico 19. desember 1936 (der han ble drept i 1940). Norsk politi holdt i flere uker vakt rundt det som hadde vært boligen hans i Norge for å kamuflere deportasjonen, noe som understreker hvor ‘varm’ og kontroversiell Trotskij var. Denne prosessen er inngående beskrevet i Oddvar Høidals Trotskij i Norge fra 2009. 

 «De forstyrrelser som Trotskij-affæren brakte inn i de norsk-sovjetiske forbindelsene må karakteriseres som alvorlige sammenlignet med de forstyrrelser som tidligere hadde forekommet. Det er vel først og fremst de innenrikspolitiske forhold i Sovjetunionen på den tiden som har skylden for at forstyrrelsene ble såvidt alvorlige som de ble» (Danielsen s 190).

___________________________________
1. Link til omtale av boka mm her: https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158922741420952&set=a.406405765951

2. Jeg baserer meg her på en bok som heter Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40. Boka ble skrevet av Egil Danielsen, magister i statsvitenskap, og ble utgitt på Universitetsforlaget i 1964. Alle sitater her er hentet fra denne boka om ikke annet er oppgitt.


Les også: Norge – Russland, historiske forbindelser, del 1

KampanjeStøtt oss
Forrige artikkelSpesialsending fra Hell-konferansen
Neste artikkelSlutten på verden slik vi kjenner den