oss 100 kroner!
Dette er den første av tre artikler av Lars Birkelund om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Han er bokaktuell med boka Krig, som bestilt?, med undertittelen NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina.1Disse tre artiklene er blitt til i arbeidet med boka og kan også tjene som en introduksjon til den. – Red.
«I manns minne», eller så langt tilbake som noen kan huske. I Norge er det kun en stadig mindre minoritet av befolkningen som har opplevd noe annet enn at Norge har hatt et komplisert og til tider fryktsomt forhold til Russland. Derfor kan det synes som om det er nødt til å være sånn, at det nærmest er naturgitt. Få synes å tenke at det finnes alternativer. Men er det nødvendig? Finnes det rasjonelle grunner til det?
Her kommer et tilbakeblikk som viser at det som regnes som normalt når det gjelder norsk-russiske forbindelser i virkeligheten er unormalt i et lengre perspektiv.
1251 – 1917
«Republikken Novgorod var en stor og innflytelsesrik stat i middelalderens Russland. Den eksisterte mellom 1100 og 1400-tallet, og strakte seg fra Østersjøen til Uralfjellene» – Wikipedia.
De første diplomatiske forbindelsene mellom Norge og det som skulle bli Russland ble opprettet i 1251. Jeg baserer meg her på en bok som heter Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40. Den viser at fredelig samkvem og normale forbindelser med vår store nabo er mulig. Boka ble skrevet av Egil Danielsen, magister i statsvitenskap, og ble utgitt på Universitetsforlaget i 1964. Den forteller altså om Norges offisielle forbindelser til Russland, dvs Sovjetunionen i en viss periode. Men innledningsvis tar den for seg forhistorien. Alle sitater her er hentet fra denne boka om ikke annet er oppgitt.
I 1326 ble det undertegnet en ny grenseavtale mellom Norge og Novgorod.
«Avtalen bekreftet de grenseforhold som hadde eksistert i de foregående decennier og skulle egentlig vare i ti år framover». Men den fikk gyldighet i flere hundre år og «skapte forutsetninger for ordnede forhold med en regelmessig handel mellom Nord Norge og de nordlige deler av Novgorodstaten (…) Det var tydelig at man fra begge sider ønsket å legge til rette forholdene for den best mulige forbindelse mellom de to statene» (s 13).
Grensen forble dermed den samme også de århundrene Norge var underlagt Danmark (1380 – 1814). Det at Sverige stadig var i krig med Russland førte til at Danmark-Norge ble knyttet til Russland. Den første avtalen om slikt ble inngått i 1493 og ble styrket gjennom en allianse i 1700, etter at Sverige hadde angrepet Russland. «Sverige rivaliserte med Russland om herredømmet i Østersjøen og var i denne tiden ofte alliert med tyrkerne i konflikter med Russland» (side 13). Norge var altså, under Danmark, i flere århundrer praktisk talt alliert med Russland.
Sverige kom etter hvert dårlig ut av disse krigene, tross alliansen med tyrkerne, det vil si Det ottomanske riket.
«Det var i ett svensk-tyrkisk felttog mot Russland at Sverige i 1709 ble slått i det berømte slaget ved Poltava og Sverige mistet sin stormaktsstilling» (side 13).
Enda flere kriger fulgte der Sverige og Tyrkia/Det ottomanske riket var allierte mot Russland.
«I 1765 sluttet Danmark-Norge og Russland en vennskapsavtale, og i 1788 og 1808 var de to riker igjen alliert i krigen mot Sverige» (s 14). I 1808 måtte Sverige også gi slipp på Finland, til Russland (inntil Finland fikk sin uavhengighet fra Russland etter bolsjevikrevolusjonen i 1917). De svensk-russiske forbindelsene ble etter dette bedre og førte blant annet til en viktig, men da hemmelig allianse mellom Sverige og Russland, som særlig fikk virkning da Napoleon/Frankrike angrep Russland i 1812. Men: til gjengjeld fikk Karl Johan (Sveriges konge) «den russiske tsars samtykke til å underlegge seg Norge» (s 14).
Slik ble Norge, etter i århundrer å ha vært underlagt Danmark og i allianse/vennskap med Russland, underlagt et land som i århundrer hadde vært i krig med Russland. Forholdet mellom Sverige og Russland hadde dog, som nevnt, bedret seg. Danielsen:
«De første årtier etter inngåelsen av unionen (mellom Norge og Sverige) byr ikke på større utenrikspolitiske begivenheter i Norden. I 1820-årene oppstår det en del grensetvister langs den norsk-russiske grensen i nord, men de blir løst på fredelig vis ved avslutningen av en grensetraktat i 1826 og en tilleggsprotokoll i 1834 (…) Russland avsto da til Norge en omstridt kyststripe på noe over 100 km lengde med et tilstøtende landområde på ca 3000 kvadratkilometer» (s 17/18).
Russland ga seinere uttrykk for misnøye med denne avtalen. Ja, så seint som da Norge ble sjølstendig i 1905 ble «den russiske minister i Kristiania» instruert til å si at Russland hadde blitt skadelidende i 1826, men at Russland allikevel hadde «slått seg til ro med den grenselinje som da ble trukket opp» (s 18).
Gamle sår leges imidlertid ikke så lett, heller ikke de mellom Russland og Sverige. Gjensidig mistenksomhet besto, blant annet i revansjistiske kretser i Sverige som prøvde å benytte anledningene når de oppsto. Som under Krimkrigen 1853–1856, en krig mellom Russland på den ene siden og Det ottomanske riket (Tyrkia) med forbundsfellene Frankrike, Storbritannia og Sardinia på den andre siden. Sverige-Norge og Danmark erklærte da at de ville holde seg nøytrale, men inngikk allikevel en avtale som Russland uttrykte misnøye med. Det forelå også planer om svensk-norsk deltagelse i krigen på Vestmaktenes og Tyrkias side, tilskyndet av blant annet svenske revansjister. Det ble det ikke noe av. «Men i stedet ble det inngått en sikkerhetspolitisk avtale med Storbritannia og Frankrike, den såkalte Novembertraktaten av 21. november 1855, som i sin tendens var rettet mot Russland» (s 19).
For Norge, da underlagt Sveriges utenrikspolitiske beslutninger, ble den gjensidige mistenksomheten mellom Russland og Sverige noe som norske aktivister kunne spille på i bestrebelsene for uavhengighet fra Sverige. OG som førte til at Russland stilte seg vennlig til det stadig sterkere norske kravet om sjølstendighet, ut fra tanken om at det ville svekke Sverige.
«Høsten 1890 gjorde to av Venstres menn, Viggo Ullmann og Bjørnstjerne Bjørnson, seg til talsmenn for at Russland skulle få adgang til en eller flere isfrie havner i Nord-Norge og anledning til å anlegge en jernbane dit hvis den russiske regjeringen ønsket det» (s 24).
Ullmann og Bjørnson presiserte at både havnene og jernbanen i så fall skulle være under norsk styre. Men det oppsto motreaksjoner både i Norge og Sverige, blant annet i form av påstander om russiske anneksjonsplaner. Men Bjørnson mente at dette var skremselspropaganda, fra svenskenes side med sikte på å bevare unionen eller overherredømmet over Norge.
«Medens Sverige ved uforstandig2 Politik i Tidens løb har tabt store Landstrækninger til Russland og frygter Russerne, har Norge aldri lidt Overlast av dem» – Bjørnson, iflg Danielsen (s 25).
Videre skrev Bjørnson (iflg Danielsen) dette i en artikkel 6. september 1892 i engelske The Pall Mall Gazette, gjengitt i Dagbladet 7. desember samme år:
«Straks der kommer opp en Strid mellem Sverig og Norge læses en Korrespondanse i et eller annet Blad, som forteller verden, at Rusland ønsker norsk Finmarken, eller endog at Rusland har agenter i Norge, som for russiske Penge besørger Striden (mellom Sverige og Norge, min bemerkning). Jeg fejler neppe naar jeg gaar ud fra at disse Meddelelser, hver eneste en, er skrevne av Svensker, og at de danner et Led i den svenske Politik mot Norge» (s 24/25).
Skremselspropaganda mot Russland er dermed ikke noe nytt, i og med at slike meddelelser også 130 år seinere slynges mot nær sagt enhver som tar til orde for fred og vennlige eller i det minste normale forbindelser med Russland. Ja, også lenge før Russlands invasjon av Ukraina, bortsett fra at skremslene nå fortrinnsvis kommer fra kretser i USA, NATO og EU og deres tilhengere i Norge. Man undres også om ikke de revansjistiske kreftene i Sverige på 1800-tallet i dag er representert ved de svenskene som vil ta Sverige inn i NATO.
Bjørnson og Venstre, da et majoritetsparti, understrekte også at det ikke dreide seg om noe ønske om allianse fra deres side, slik deres motstandere i Norge og Sverige hevdet: «Nordmændene vil intet avstaa til Russerne, ikke alliere seg med Russerne, men de vil heller ikke være uvenlige med Russerne og ikke alliere seg mod dem. Hverken med eller mod» (s 25). Parallelt med dette skriver Bjørnson artikler i russiske Peterburgskaja Vjedomosti der han bevisst tar sikte på å «så mistillit til Sveriges hensikter overfor Russland», iflg Danielsen.
Da det gikk mot norsk uavhengighet fra Sverige var det nær ved å ende med krig. Men i Norge «registrerte man med tilfredshet den positive rolle Russland spilte for en fredelig oppløsning av unionen» (s 29). Russland ble da også det første landet som anerkjente Norges uavhengighet, 29. oktober 1905. Men Danielsen skriver at Russlands velvilje også skyldtes et ønske om å forhindre at Norge skulle komme under britisk innflytelse. Det lyktes Russland ikke med, blant annet grunnet Kong Haakons giftemål med den britiske prinsessen Maud Charlotte Mary Victoria, som var yngste datter av Edvard 7 av Storbritannia og dronning Alexandra. Dronning Maud, som døde i 1938, fortsatte å dyrke sine britiske røtter ved at hun bodde flere måneder i England også etter at hun ble Norges dronning fra 1905. Og under andre verdenskrig var som kjent både kongen og kronprinsen for det meste i London.
En interessant artikkel i Aftenposten 28. februar 2022 viser at det i Norge fram til omtrent avslutningen på første verdenskrig fantes imperialistiske miljøer med ønsker om å kolonisere deler av Russland, ja, til og med Afrika.
«Noen år tidligere hadde nordmenn forsøkt å ta områder som i dag er en del av Russland. Den gang var det snakk om øygruppene Frans Josefs land og Novaja Semlja samt kystområdene ved Kvitsjøen og deler av Kolahalvøya. (…)» Norge var på papiret nøytralt under første verdenskrig (1914–1918). Men den norske handelsflåten ble brukt til frakt for britiske og franske interesser. Tyske ubåter og krigsskip senket en stor del av den. Norge led større sivile tap til sjøs enn noe annet land. Hvilken kompensasjon kunne nasjonen vente seg?
Takket være vendingen mot Storbritannia og Frankrike etter 1905 kunne regjeringen vinne internasjonal tilslutning til at Svalbard med Bjørnøya ble lagt til Norge etter krigen (…) Tre uker før krigen sluttet, hadde Wedel Jarlsberg foreslått at Norge gikk til seiersmaktene og krevde ‘betaling’ for det han oppfattet som nøytrale Norges innsats. Forslaget fikk støtte i rederkretser her hjemme. Men det inkluderte ikke bare Svalbard: I tillegg til å skulle arbeide for internasjonal anerkjennelse av Norges firemils sjøgrense mente han at Norge burde annektere en del av Murmansk-kysten på Kolahalvøya. Begrunnelsen var å sikre området militært mot det revolusjonære Russland og det nye, selvstendige Finland. Russland/Sovjetunionen var herjet av indre stridigheter etter overgangen til det nye kommunistregimet i Moskva i 1917. Landet var ute av stormaktsspillet i flere år.
Offisielt avviste regjeringen forslaget. Likevel nedsatte den i 1919 en hemmelig grensekomité. Komiteen vurderte å annektere et område på størrelse med Vestfold på Kolahalvøya. Men Wedel Jarlsberg hadde et enda mer drastisk forslag på lager: Under fredsforhandlingene ble kartet over Europa trukket opp på nytt. Grensejusteringer ble gjort. Nye stater kom til, i stor grad basert på etniske hensyn. Den tapende partens imperier ble dessuten stykket opp. Det gjaldt også Tysklands kolonier rundt omkring i verden. Wedel Jarlsberg påpekte overfor den norske utenriksledelsen at tyske kolonier i Afrika nå trolig ville bli «disponible» for andre makter. Den tidligere tyske kolonien Kamerun kunne være ideell som norsk koloni. Tanganyika, omtrent dagens Tanzania, ble også nevnt.
‘Maaske skulde det ikke være umulig at faa en koloni et steds i oversjøiske lande, hvorhen vi skulde kunne dirigere utvandringen og produsere raastoffe, som vort nordlige klima ikke tillater at frembringe’, skrev han. Dette var ord som senere fikk historiker Wilhelm Keilhau til å karakterisere Wedel Jarlsberg som en ‘fullblods norsk imperialist’. Adelsmannen fikk ikke gehør. Regjeringen og Stortingets utenrikskomité avviste straks norsk kolonijakt i Afrika, ifølge historiker Roald Berg».3
Det å ha en koloni eller ti var så og si noe enhver stat med respekt for seg sjøl skulle ha. Koloniene ble nærmest regnet som statussymboler for europeiske kongehus og republikker. Til og med relativt små land som Belgia og Nederland hadde kolonier og i Norge fantes det altså de som vurderte å skaffe det. Da var det knapt noen som stilte spørsmålstegn ved lovligheten eller det moralske i dette. Bolsjevikenes revolusjon med uttalt støtte til de landene som ønsket å frigjøre seg fra kolonimaktene var derfor en stor irritasjonsfaktor og noen mener at (de tidligere) kolonimaktenes fortsatte kamp mot Russland skyldes en slags hevngjerrighet fordi Russland medvirket så mye til deres tap av koloniene.
USA førte imidlertid også en lignende antikolonialistisk retorikk. Så etter hvert ble det å være en kolonimakt skambelagt, forbundet med rasisme og barbari, en historisk skamplett på disse landenes ‘rulleblad’. Dermed ikke sagt at den kolonialistiske mentaliteten ble avskaffet, den er snarere forkledd som ‘hjelp’ til visse land og påstått omsorg for menneskerettigheter der. Det forekommer dessuten forsøk på å rehabilitere kolonialismen, kanskje med sikte på å legitimere krigene USA/NATO har ført og kriger som måtte komme?
_______________________________
1. Link til omtale av boka mm her: https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158922741420952&set=a.406405765951
2. Denne ‘uforstandige politikken’ beskrives også i en interessant NRK-dokumentar om en katastrofal invasjon av Norge i 1719. «Dødsmarsjen 1719. Norge er under angrep av en svensk invasjonshær. Resultatet blir fatalt når fienden må flykte og 3000 mann fryser i hjel i den norske fjellheimen». https://tv.nrk.no/program/KMTE30000317
3. https://www.aftenposten.no/historie/i/dnzyO1/en-fullblods-norsk-imperialist
