Slutten på verden slik vi kjenner den

Ledere fra en rekke land samlet atter en gang seg på Den Internasjonale Sikkerhetskonferansen  München denne februar. I kjølvannet av russisk fremgang i Ukraina summerer Matthew Karnitschnig stemningen som rådet under konferansen gjennom overskriften på artikkelen sin utgitt i medieselskapet Politico slik: Dette er slutten på verden slik vi kjenner den – og München er nervøs.

Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.

Hendelsen av verdensomspennende proporsjoner som artikkelen hentyder til er selvfølgelig krigen i Ukraina, som ikke trenger en nærmere introduksjon fordi man mest sannsynligvis har uunngåelig fått den med seg. I et år har det ikke blitt utgitt en avis, en nyhetssending som ikke berører emnet eller omtaler nabolandet Russland og dens leder Vladimir Putin i en eller annen form.

Mye kan sies og har allerede blitt sagt om denne krigen og de politiske lederne i Russland – den tyske kansleren Scholz har uttalt at det er ufattelig at vi har en ny krig i Europa, USAs president Joe Biden omtalte Putin som en «killer» og hevdet at «denne mannen kan ikke forbli sittende ved makten». Til og med dronning Margrethe av Danmark har kommet med et stikk mot Russlands president ved å hevde at hun «aldri har sett så kalde øyne som Putins». På Nato-toppmøtet i Brussel som også tok sted denne februar uttalte general Milley, sjefen for den amerikanske hæren, at Russland har tapt «strategisk, operasjonelt og taktisk, og er nå en paria i verden».

På samme pressekonferansen hvor general Milley opptrådte uttalte Stoltenberg at Vesten sliter med å forsyne Ukraina med ammunisjon, og for å gjøre det måtte mann innføre krigsøkonomi i vestlige land i forsøk på å øke produksjonen. Josep Borrell, EUs representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk fortalte at krigen i Ukraina vil være over om ikke EU over de neste ukene finner en måte å fremskynde leveringen av ammunisjon til Ukraina på. Om man oppfatter det som forvirrende at Russland allerede har tapt, men at krigen vil være over i Russlands favør om noen ukers tid om ikke man forsyner Ukraina med ammunisjon er man ikke alene om det.

Begrepet «doublespeak» har sin opprinnelse fra George Orwell, som etter 2. verdenskrig utgav en advarsel mot totalitarisme i form av en fremtidsroman hvor handlingen er satt i et dystopisk Storbritania i 1984, som er innlemmet i supermakten Oceania og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd. Fenomenet doublespeak innebærer to forskjellige, motstridende narrativ som blir trodd på i like stor grad. Omtrent samtidig påpekte også to nevneverdige jødiske overlevende (Blumental, Klemperer) de Orwellianske tvetydighetene som ble en standard i det 3. riket: jødene var udugelige, umenneskelige snyltedyr  / jødene var såpass formidable at de var en trussel mot det tyske folk.

Gjennom spektret av dobbeltsnakk begynner mangelen på samsvar i uttalelsene til general Milley og Stoltenberg og Borrell – ja, forøvrig hele mediedekningen av konflikten mellom Russland og Ukraina å skimre med et annet lys. Det forklarer hvorfor Russerne er i stand til å skape hypersoniske missiler uten sidestykke i verden ved å rive datachipper ut av vaskemaskiner og kjøleskap slik som Europakommisjonens president Ursula von der Leyen nylig uttalte. Hvorfor dårlig utrustede og tvangsmobiliserte russiske horder seirer gang på gang mot modige og rettskafne ukrainske forsvarere. Det forklarer hvorfor Stoltenberg mener at en russisk seier i Ukraina er en tap for NATO enda han understreker gang på gang at NATO ikke er en del av konflikten, og at økende våpenstøtte til Ukraina er «veien til fred», men selvfølgelig ikke når det er snakk om antatte våpenforsyninger fra Kina, Iran og Nord Korea til Russland da dette er en farlig eskalering av konflikten.

I sin bok «Manufacturing Consent: the Political Economy of the Mass Media» forklarer Noam Chomsky, en av grunnleggerne i feltet kognitiv vitenskap, hvordan Orwelliansk doubbeltsnakk er en viktig komponent i mediepropaganda som involverer «dypt innebygde dobbeltstandarder i rapportering av nyheter.»

Mediedekningen som omhandler russisk brutalitet, krigsforbrytelser og drap på sivile går hånd i hånd med ønsker om å stille Putin for en krigstribunal og opprop til boikott av alt russisk i de fleste norske – rettelse, samtlige vestlige massemedier, samtidig som Irak-, Iran-, og Afghanistankrigene kom og gikk med anslåtte 1,2 millioner dødsfall (1 220 580) fra kun Irak krigen alene i følge ORB International, et uavhengig meningsmålingsbyrå lokalisert i London. Enda er det ikke å finne et eneste innlegg med ønsker fra verken politikere eller humanitære organisasjoner om å stille de ansvarlige for retten eller om sanksjonere eller boikotte USAs forente stater, som var pådriveren for krigen. Tvert imot er de eneste som har blitt fengslet i forbindelse med offentliggjøringen av USAs forbrytelser er varslerne Julian Assange og Chelsea Mannig. Som salt på såret har USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton direkte truet den internasjonale domstol med sanksjoner dersom USA ble gjenstand for etterforskning.

Da kansler Scholz hevder at det er umulig å forestille seg en ny krig i Europa, er det åpenbart at han oppriktig har glemt krigen i Jugoslavia da NATO bombet et suverent land uten FN-mandat og stikk i strid med artikkel 1 av eget stiftelsesdokument. På dobbeltsnakket er NATO et forsvarsallianse, selv om den har krøpet stadig lenger og lenger mot Russlands grenser til tross for en løfte gitt til Sovjets siste leder om å aldri bevege seg en tomme mot øst og annekterte biter av tidligere Jugoslavia for utplassering av en millitærbase uten noen som helst form for folkeavstemning og snudde det blinde øyet til da nasjonalister massakrerte den serbiske befolkningen, enda Kosovo ikke engang er anerkjent som selvstendig stat av samtlige land i alliansen.

Norge, som innbiller seg å være en fredsnasjon tar ikke til motmæle og ivrer tvert etter å assistere NATOs krigsinsattser, ofte ved å betegne intervensjonene som «humanitær bombing». Som vertslandet for Nobelpris-komiteen kunne ikke norges myndigheter garantere for sikkerheten til Edward Snowden, varsleren som lekket informasjon om grunnlovstridig overvåkningsprogram i USA og måtte flykte til Russland da Snowden skulle tildeles Ossietzky-prisen, organisasjonen Norsk PENs pris for fremragende innsats for ytringsfriheten. Enda Snowden forsøkte å gå rettens vei avviste høyesteretten hans sak. Disse tvetydige, men likevel faktiske hendelsene tilsier at snakket om at Norge er en fredsnasjon er dermed intet annet enn dobbeltprat, så vi kan alle sammen slutte å late som om det er sant. Norge har deltatt i en rekke NATO-operasjoner, bla a Lybia, som daværende statsminister Jens Stoltenberg trakk Norge inn i igjennom smser med andre partiledere og senere omtalte som god trening for norske soldater. Lybia-innsatsen ble fremstilt som en humanitær intervensjon med demokratibygging som mål – 12 år senere er stedet fremdeles en krigsherjet ødemark. Da Biden tok til ordet etter USAs tilbaketrekning fra Afghanistan oppsummerte han mangelen på lovede endringer i landets levestandard slik «vårt oppdrag i Afghanistan var aldri ment å være nasjonbyggende. Det var aldri ment å skape en forent, sentralisert demokrati». Det virker tydelig at demokratibygging ikke var målet for intervensjonen i Libya heller. Faktisk utfordrer jeg leseren til å nevne et land hvor levestandarden har blitt forbedret etter USAs intervensjon. Ett land. Det skal også nevnes at Afghanistan ble en ekstremist-rede på grunn av USAs støtte til mujahideen geriljaen, som bekjempet sovjetiske styrker, invitert av den legitime regjeringen til å holde orden i landet.

Situasjonen blir verre ettersom det har vist seg i ettertid at alle krigene USA startet bygget på falske premisser: Nayirah-vitnesbyrdet var falskt vitneutsagn som ble gitt for United States Congressional Human Rights Caucus den 10. oktober 1990 av en 15 år gammel jente som senere ble identifisert som datteren til USAs daværende Kuwait ambassadør. Vitnesbyrdet ble omtalt ofte i mediene og ble sitert flere ganger av USAs senatorer og president George H. W. Bush i deres begrunnelse for å støtte Kuwait i Gulf-krigen. Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, til tross for daværende sikkerherhetsrådgiver Colin Powells dramatiske fremleggelse av bevis i FN.

Om man nå vender tilbake til Orwells visjon om et land innlemmet i en supermakt og preget av konstant krigføring, masseovervåkning og omfattende menneskerettighetsbrudd, kan det ikke være annet enn iøyefallende tydelig for enhver bortsett fra den aller dummeste propagandaforbruker at dobbeltsnakk er en uadskillelig del av Norge per 2023. Man kan ikke høre den andre siden av saken heller, enhver oppriktig reportasje fra krigsområdene som belyser hendelsene i russisk favør får blodet til enkelte til å koke, som det faktum at ukrainske styrker utplasseres i sivile områder slik at offertallet blant sivile stiger, som den omstridte Amnesty-rapporten dokumenterte, eller den pro-russiske stemningen blant valgdeltagerne under folkeavstemningene i de østlige delene av Ukraina som valgte å løsrive seg fra den undertrykkende Kiev-regimet. For å sitere Tobias Sæther, Forsker ved Ukraina-programmet ved Stabsskolen til Forsvarets høgskole, gir slike reportasjer «seier til russisk propaganda».

Det er både enkelt og vanskelig å være en russisk propagandist: du rapporterer sannheten, vanskelighetene kommer som forfølgelse fra de som velger å tro Josep Borrell etter vedtaket om forbud av russiske medier i hele vesten i forkant av krigen: «Når vi forbyr russiske medier, angriper vi ikke ytringsfriheten, vi beskytter bare ytringsfriheten». Heldigvis lever vi ikke i 1940 lenger, og sannheten om konflikten siver gjennom propagandaets jernteppe, noe uttalelser fra den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock, som lovet å støtte Ukraina «til tross for hva mine velgere ønsker» vitner om. Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Sannhet er forræderi i løgnens imperium. Sannheten er ikke er på vestens side. Det er på høy tid å innse at man støtter genuine nazister ved å støtte Ukraina, også et faktum som har blitt forsøkt undergravet av vestlige medier, men er desto en realitet. Det er nettopp denne verden Matthew Karnitschnig mener er på randen av undergang, en dobbeltmoralsk og selvsentrisk vestlig hegemoni som ikke skyr noen middler for å holde på sin globale innflytelse samtidig som den beskylder sine motstandere for det  det gjør selv. Og han har rett.

Som et testament på den falmende makten til den engang store Forente Stater besøkte den demente presidenten Biden Kiev under sin Europa-turné, men han måtte be russerne om tillatelse til å lande i Kiev. Dette er ikke noe du vil høre om i VG, Dagbladet eller NRK. De vil til siste slutt tviholde på luftspeilingen om at keiseren fortsatt har klærne på, og når illusjonen brister vil de fremstille det som russernes ondskap og ikke som en naturlig og forutsigbart motreaksjon fra størsteparten av befolkingen i en verden som har måttet alliere seg mot et mislykket vestlig utenrikspolitikk maskert som rettskaffen intervensjonspraksis gjennom en sammenslåing av bedrifts- og regjeringsmakter – også kjent som fascisme.