oss 100 kroner!
Som et av svært få medier i Norge prøver vi å skaffe innsikt i hvordan man tenker i Moskva og hvordan debatten om krigen foregår der. Sensuren er så omfattende at svært få i Norge kan skaffe seg et noenlunde nøkternt inntrykk av dette. Vår medarbeider Knut Erik Aagaard følger med på russiske medier, ikke minst TV-debattene, og presenterer her et utdrag av hva den pensjonerte israelske generalmajoren Iakov Kedmi sa i en debatt om den aktuelle situasjonen i Ukraina 24. januar 2023. – Red.
Oversatt fra russisk og kommentert av
dr. philos. Knut Erik Aagaard
25.01. 2023
Slik Stalingrad vinteren 1942/43 markerte begynnelsen på slutten, The Decline and Fall of the Third Reich, kunne man i dag si at USAs krig mot Russland i Ukraina allerede er avgjort. Jeg har selv sagt det, i dette bladet. Jeg kunne sikkert ha skrevet en grei artikkel over dette emnet selv, med diskret henvisning til obskure israelske etterretningskilder. I samfunnsvitenskapene og humaniora ser vi ofte henvisninger av typen (Olsen 1999) etter annenhver setning i doktoravhandlingene bortetter, uten sikre tegn på at kandidaten faktisk har lest Olsen 1999, eller vet hvem han er. Det må være litt forsmedelig for Olsen, som sikkert gjorde så godt han kunne på den tiden.
Men i stedet for å ta æren eller skammen selv, gir jeg ordet til den israelske etterretningen, som deltok på et populært talk-show i Moskva i forgårs (24.01.23). Iakov Kedmi, pensjonert israelsk generalmajor, tankfører og etterretningsleder, er tilbake etter nyttårsfeiringen hjemme i Israel. Jeg registrerer at når han dukker opp i Moskva og dertil deltar i russiske fjernsynsdebatter, så skjer det ofte forut for, eller i forbindelse med, viktige beslutninger fattet på høyeste nivå i Kreml. Det kan være tilfeldig, for samtidighet står, sånn vitenskapelig sett, ikke egentlig i noe forhold til årsakssammenhenger. Debattinnlegget er tatt ned på øret i en viss fart, unøyaktigheter kan forekomme.
I denne debatten deltok de vanlige mistenkte, en amerikanist, en franskmann, en tysk psykiater, en hviterusser, en oberstløytnant (reserveoffiser Semjon Arkadievitsj Bagdasarov, som i tillegg til våpensystemer og nærliggende asiatiske lands historie og hensikter, er spesialist på Paulus, og på de utenom-nikéiske kristne sekter som fikk fyken etter kirkemøtet på Ikea i 325 (vår tid) og fortsatt lever i varierende velgående. De fleste (av deltakerne) er politologer (statsvitere og sosiologer eller sånt) og pressefolk.
De snakket om krigens skjeve gang, om NATOs flernasjonale tanksforsendelser, om hvorvidt Polen vil annektere Vest-Ukraina, om Russland denne gang vil innta Berlin for godt osv. Kjente og kjære tema i russisk debatt. Seg imellom er de som vanlig rykende uenige, de gir myndighetene så hatten passer, men Putin nevnes alltid med den fornødne respekt, enda han er sjef for de samme myndighetene. Putin styrer nemlig ikke primært ved dekret, men i kraft av sin umåtelige moralske autoritet. I motsetning til presidentene i lignende presidensialistiske stater, som Macron og Biden, hvis moralske autoritet er litt frynsete.
Forut for at Kedmi får ordet, har man diskutert mulige paralleller mellom USA i Afghanistan og USA i Ukraina, den serbiske presidenten Vučić og de problemer han pådrar seg ved ikke å støtte sanksjoner mot Russland, og eventuelle paralleller mellom mislykkede amerikanske intervensjoner i land som Venezuela, Hviterussland, Tyrkia og nå Ukraina. Vi begynner in medias res:
Kedmi:
Jeg begynner, for det første, med amerikanernes plutselige tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021 og den sovjetiske tilbaketrenkningen i 1988. Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan da landet var blitt verdslig, da universitetene var i full virksomhet, da skolene var åpne for gutter og jenter, da samfunnet hadde begynt å utvikle seg. Det var Gorbatsjov som brakte nederlaget til Afghanistan med sin forræderiske politikk. Uten Gorbatsjov hadde alt gått bra, uten ham ville vi ikke hatt noen tragedie i Afghanistan. [Underforstått: med amerikanerne var det motsatt, de forlot landet brått og uforberedt, og forlot en ruin].
For det andre: Angående Vučić vil jeg bare si at den åpne krigen mot Russland begynte på Balkan [på nittitallet]. Den første ødeleggelsen og oppdelingen av Jugoslavia var en krigsoperasjon mot Russland. Russland var det egetlige mål. Resten var .. [en konsekvens]. Så jeg tror at når alt dette er slutt [i Ukraina], så vil Russland ikke glemme Serbia, men hjelpe til med gjenoppbygningen av landet [etter sanksjonspresset fra vest og eventuelle krigshandlinger]. Det var amerikanerne og tyskerne som dannet denne forbryterske bandittrepublikken Kosovo, og bygget den på lokale bander og mafia.
Forresten: Hva het han, han som støttet bandittene i Kosovo? Er det ingen her som husker hva han het? .. Men jeg husker det. Han het Bin Laden [et produkt av den amerikanske intervensjonen i Afghanistan (kontrarevolusjonen eter sine barn, min komm.)]. Det var Bin Ladens kamerater som kjempet i Kosovo og i Bosnia. Det var Bin Laden og terroristene hans som førte krig i Jugoslavia. Russland kan kanskje ikke hjelpe Serbia i den aktuelle situasjonen, men jeg håper og tror at Russland vil huske Serbia når alt dette er over.
For det tredje vil jeg fremheve et interessant moment: For et par år siden besluttet man å ta knekken på Russland en gang for alle gjennom en provokasjon mot Hviterussland [det mislykkede amerikanske kuppforsøket i 2020, som gjorde Tikhanovskaja til president uten land, bosatt i Litauen, slik Juan Guaidó er venezuleansk president uten land i USA etter en lignende aksjon. Erdogan overlevde et slikt forsøk i Tyrkia i 2016. Min komm.]. Målet var å knuse Aleksandr Lukashenko, Europas siste diktator, som de kaller ham, og derved føye Hviterussland til det [vestlige] eventyret i Ukraina.
Jeg bebereider ingen, jeg er ikke russer, ikke statsborger her, men i min forståelse – og kanskje jeg tar feil – men når dere snakker om «den russiske sivilisasjonen», så må dere ikke glemme at den omfatter både Hviterussland og Russland. [«Den russiske sivilisasjon» er, så vidt jeg kan se, et uttrykk hentet fra Oswald Spenglers «Der Untergang des Abenlandes» (1918), et omfattende, lærd, men også kryptisk historiefilosofisk verk som uten spesielt gode argumenter dømmer den utlevde vestlige sivilisasjon til undergang, og forespeiler den nye russiske ditto en strålende fremtid. Det sies at Spengler rakk å ta avstand fra Hitler, men Hitler tok aldri avstand fra Spengler. Oversetteren kan ta feil her, men mener av åpenbare grunner at Russland er en del av et Europa som har vært splittet i verre sekter av meningshat enn dette før. Min komm.].
Som dere vet: Alt det som har foregått i Ukraina [etter 1991], er et amerikansk forsøk på å utrydde Russland fra den ukrainske bevissthet. Rykke Russland opp med roten fra den ortodokse religion. Enda de forstår at uten Russland, så eksisterer ikke noen ukrainsk sivilisasjon, kultur eller noe ukrainsk folk. Nøyaktig det samme forsøkte de å gjøre med Hviterussland. Og hva ble resultatet? For å bruke min egen målestokk: Hvem nyter i dag størst autoritet i kampen for den russiske sivilisasjon? Ved siden av den russiske presidenten selv, er det Hviterusslands president Aleksandr Lukashenko. Hans autoritet er i dag, i det russiske samfunnet, mye større enn noen som helst annens fra Hvitererussland, hans forgjengere inkludert.
Så Hviterussland har de siste to årene styrket de naturlige bånd som er dannet gjennom århundrer mellom Russland, Ukraina og Hviterussland. Det som skjer i Ukraina i dag, det er selve Ukrainas vesen fremmed. Som vi så på bildene i dag [på fjernsyn], er Aleksandr Lukashenko og Vladimir Putin de fremste representantene for den russiske verden, de mest aktive, de mest autoritative. I Russland og i resten av verden også.
Dette må vi forholde oss til med det største alvor. Vi må forholde oss til Hviterussland som til en grunnleggende bestanddel [av den russiske sivilisasjon]. For i sitt indre er det akkurat slik Vesten forholder seg til Hviterussland. Verden er ikke interessert i Hviterussland uavhengig av Moskva. Vesten forsøker ikke å knuse eller reformere Hviterussland uavhengig av Moskva. For dem er Russland og Hviterussland ett og det samme [dvs.: Ved å «ta» Hviterussland, svekker de Moskva, min komm.]. Slik bør også dere se på det. Jeg gir dere ikke råd – jeg ser på dette utenfra, som en utenforstående. [Kedmi er en israelsk etterretningsleder som ble ekspatriert av Sovjetunionen i 1969 ved å gjøre seg tilstrekkelig vanskelig. Min komm.].
Men så til den aktuelle situasjonen i Ukraina: Vesten tok feil. Igjen misforsto Vesten det som foregår. Det er en uvane de har der. Uten å fordype meg i analysen: Russland planla ikke å føre krig ved innledningen av spesialoperasjonen (24.02.23). De gikk ikke inn for å krige. Men det forsto ikke Vesten. Man trodde i vest at de første fiendtlighetene [rundt Kiev i nord] viste den virkelige, egentlige russiske hæren. De lyttet heller ikke, og forsto ikke hva Putin mente, da han i september uttalte at «vi har jo ikke egentlig begynt å krige enda». Men nei, tenkte man i vest, de er i ferd med å avslutte, de klarer ikke mer. For da Russland først begynte å forberede ordentlig krigføring, som nå, da begynte det å gå opp for Vesten. Og hør bare hva ekspertene sier nå, i USA, Tyskland, i Frankrike og Storbritannia: «Ukraina kan ikke seire!» Det er ikke lengre noe håp om ukrainsk seier, uansett hva de sa og sier.
Og Vesten kan ikke hjelpe. I disse dager snakker vi om tanks. La dem sende «Abrams-tanks»! Fra et militært synpunkt er den dummeste og minst profesjonelle beslutning å sende Abrams-tanks ut på ukrainsk territorium og jordsmonn, mot den russiske hær. Enda dummere er det å sende [britiske] «Challengers». Det er enda verre. Man har for det første ikke så mange tanks å sende, og man har ikke det som må sendes sammen med tanks. Tanks kan ikke kjempe uten støtte av selvgående artilleri. Og det har ikke Vesten nok av.
Dmitrij Kulikov
(Svært høyrøstet hurra-patriot fra Donetsk), avbryter: Men de (ukrainerne) får 100 selvgående artilleribatterier og 200 buksérbare haubitsere .. det var det de sa på Ramstein [den største amerikanske flybasen i Europa, hvor forsvarsministrene fra NATO og EU var samlet denne helgen for å diskutere våpenhjelp til Ukraina ..]
Kedmi:
Og hva er tidsrammene?
Kulikov:
Det ble ikke presisert så nøye, men la oss si mellom et par uker og et par måneder ..
Kedmi:
Hør nå her: Hvilken rolle spiller 100 selvgående artilleribatterier? Hva betyr 100 tanks på slagmarken? Hva er dette, det er jo ikke seriøst! For seriøs krigføring er dette ingenting. I februar kunne slike våpen spilt en rolle, men ikke nå. Hva sa den nye tyske forsvarsministeren [Pistorius]? Han vil ikke at NATO skal være en part i konflikten. Men dette er jo tomme ord når Tyskland er part i konflikten [med sine tanks] og han er forsvarsminister i et NATO-land. Han vil at Tyskland skal være part i konflikten, men han sa ikke et ord om Tyskland. Han gjemte seg bak NATO. Det tyske folk vil måtte svare for Tysklands deltakelse som part i krigen.
Etter vestlige spesialisters vurdering [dvs.ikke-russiske], er situasjonen nå prekær. USA er ikke i stand til å forsyne Ukraina med ammunisjon, granater og raketter, i en begrenset militær operasjon, inne i Ukraina! Amerikanerne samler inn ammunisjon og raketter fra hele verden, fra sine baser i Israel, fra Pakistan, Sørvest-Asia, fra Sør-Korea. USA mangler det som trengs. De har ikke tanks for en krig i Europa. Moderne tanks som kan føre krig i Europa er mangelvare. Hva sier de tyske tanks-produsentene? De sier at de kan ombygge, nyutruste, ferdigstille [men ikke nyprodusere]. Og hva kan de ferdigstille? T72 i beste fall, men ikke T90, har ikke en sjangs. Det viser seg at verken NATO, Tyskland eller USA er klar til å utstyre seg for en krig i Europa, ikke en konvensjonell krig, og slett ikke en .. [kjernefysisk].
De har ikke ressurser til å utstyre Ukraina med det som trengs, og nå trøster de seg med det som sto i «The Telegraph» i dag: Det meste Ukraina kan håpe på nå, er hjelp til å holde stand der de står nå. Mer kan de ikke regne med. Og selv for å holde stand, er det bare én mann ukrainerne kan regne med. Han heter Vladimir Vladimirovitsj Putin. Og hvis Putin sier at Ukraina ikke skal holde stand, så kan Ukraina ikke holde stand.
Programleder Vladimir Solovjov: Noe sier meg at Vladimir Putin ikke vil hjelpe Ukraina med å holde stand ..
Kedmi:
Jeg håper det, men du, Volodja, står ham nærmere enn jeg ..
Solovjov:
Ha, ha!
Kedmi:
Dere får finne ut av det, dere imellom, så avventer jeg resultatet. Jeg vil nødig belemre presidenten med spørsmål som utelukkende kan tjene til å stille min egen intellektuelle nysgjerrighet. Det er av ham det avhenger, hvor fronten skal gå mellom Russland og Ukraina om én måned, om to måneder, eller om tre måneder. Det avhenger ikke av presidenten i USA, ikke av statsministeren i Storbritannia, ikke av NATOs generalsekretær, og ikke av presidenten av det ærefulle Frankrike.
Det avhenger bare av én mann. Og jeg håper han fortsetter, som han har gjort den siste tiden, å fatte riktige beslutninger. Og jeg håper at president Vučić og hans serbiske folk vil se sine nasjonale bestrebelser imøtekommet når alt dette er over.
