Europa og legitimering av bedrag

0
Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Russlands president Vladimir Putin, Frankrikes president François Hollande ved Kreml for å diskutere løsninger på situasjonen i det sørøstlige Ukraina. (2015-02-06). Kremlin.ru, CC BY 3.0 https://creativecommons.org/licenses/by/3.0, via Wikimedia Commons
Patrick Lawrence

Av Patrick Lawrence8. januar 2023

USA har lenge, uten behov eller talent for statskunst, praktisert det jeg har kalt for diplomati uten diplomati. Du kan ikke forvente mye av bimboer som Antony Blinken eller Wendy Sherman, Blinkens nr. 2 ved utenriksdepartementet. Alt de kan gjøre er å brøle, selv om de er mus ved siden av seriøse diplomater.

Men har de europeiske maktene nå fulgt etter? Jeg er redd for å spørre da jeg frykter svaret. Men jeg må, gitt de siste hendelsene.

Tidlig i fjor, da Petro Porosjenko offentlig uttalte at regimet etter kuppet i Kiev ikke hadde noen intensjon om å overholde diplomatiske forpliktelser det ga i 2014-15 til en fredelig løsning på Ukraina-krisen, ble noen øyenbryn hevet, men ikke for mange. Hvem var den tidligere ukrainske presidenten? Jeg så på ham fra første stund som en egeninteressert dummkopf som gjorde det Washington ba ham gjøre og ikke noe mer, ikke et fnugg av statsmannskunst med ham.

Det var en annen sak da Angela Merkel i begynnelsen av desember innrømmet i en rekke intervjuer at de europeiske maktene holdt på med det samme. Målet med diplomatiske samtaler i slutten av 2014 og tidlig i 2015, sa den tidligere tyske kansleren til Der Spiegel og Die Zeit, var ikke et rammeverk for et føderalisert Ukraina med mål om varig fred mellom dets fiendtlige halvdeler som de hadde forestilt seg: det var å lure russerne for å gi Kiev tid til å forberede seg på et militært angrep på de russisktalende provinsene i øst, hvor folk hadde nektet å akseptere det USA-orkestrerte kuppet som brakte russofobiske nazi-orienterte nasjonalister til makten i februar 2014.

Merkels avsløringer kom selvfølgelig som et sjokk. Men jeg klarte å se hennes kommentarer som en utilsiktet glipp fra en aldrende leder. Merkel kom med sine bemerkninger mer eller mindre i forbifarten. Det var ikke sagt for å skryte. Hun virket ikke stolt av dobbeltheten sin.

Så kom François Hollande inn. Noen dager før årets slutt ga den tidligere franske presidenten et lengre intervju til The Kyiv Independent. I den gjorde han den fransk-tyske posisjonen helt klar: Ja, Merkel og jeg løy til russerne da vi forhandlet fram Minsk I- og Minsk II-protokollene i september 2014 og februar 2015. Nei, vi hadde aldri noen intensjon om å få Kiev til å etterleve, eller på annen måte håndheve dem. Det var et narrespill fra begynnelsen, og – det er dette i intervjuet som virkelig forarger – Hollande fremmet dette som klokt, forsvarlig statsmannskap.

La oss telle svikene vi må tildele den begredelige Hollande og den vankelmodige Merkel.

Forræderiet mot Russland og dets president vil være en selvfølge. Det er registrert at Vladimir Putin, som deltok direkte i Minsk-samtalene, jobbet mange og lange timer for å skape et oppgjør som ville etterlate Ukraina stabilt og enhetlig, en frittstående post-sovjetrepublikk i den russiske føderasjonens sørvestlige område.

Her vil jeg minne leserne om fiendskapet Putin uttrykte i sin nyttårstale, tre dager etter at Hollande hadde beskrevet det fransk-tyske komplottet i detalj:

Vesten løy til oss om fred mens de forberedte seg på aggresjon, og i dag nøler de ikke lenger med å åpent innrømme at de kynisk brukte Ukraina og dets folk som et middel til å svekke og splitte Russland.

Denne klare referanse til Merkel og Hollande-intervjuene, etterlater oss noen klare og åpenbare spørsmål. Ga Berlin og Paris Moskva noe annet alternativ enn å gripe inn i Ukraina militært da de saboterte fredsforhandlingene? Mens Moskva fortsatt er åpent for samtaler for å få slutt på krigen, hvor seriøst kan man se på slike muligheter? Volodymyr Zelensky smeller alltid døren igjen til forhandlinger med russerne, men den ukrainske presidenten er sent ute: Tyskerne og franskmennene fikk gjort dette for mange år siden.

Å forråde den diplomatiske prosessen slik Tyskland og Frankrike har gjort, er også å forråde tillit som en nødvendig betingelse for ordnede forhold stater i mellom. Nasjoner stoler kanskje ikke fullt ut på hverandre, men må være i stand til å stole på den diplomatiske prosessen – å stole på ordet gitt i prosessen rundt en forhandling. På denne måten har de europeiske kjernemaktene dømt oss alle til en ustabil, farlig verden – og er derfor skyldige i å forråde oss alle – vår sikkerhet, vår fremtid, vårt ønske om en stabil, fredelig verdensorden.

Så er det selvfølgelig ukrainerne. Flertallet av dem ønsket en fredsavtale fra starten av. Porosjenko ble beseiret i Ukrainas valg i 2019 fordi han ikke klarte å levere en. Du ville aldri vite om dette fra den vestlige pressen, men Zelensky etterfulgte ham med et flertall på rundt 70 prosent av stemmene nettopp fordi han lovet å forhandle frem et oppgjør i direkte samtaler med Putin.

Nå ligger nasjonen i ruiner, dens økonomi kollapset med 30 prosent i fjor. 30 millioner av dens folk ble fordrevet, og dens krigsdøde kan telles i titusenvis. Jeg ser ingen argumenter mot å regne dette som noe annet enn en reell konsekvens av det fransk-tyske overlagte bedrageriet.

Jeg oppfordrer leserne til å lese Hollandes intervju med The Kyiv Independent. Denne annenrangs sosialisten – så mye for Frankrikes lange og historiske sosialistiske tradisjon – konkurrerer med enhver tvilsom amerikansk diplomat målt i hans løgner, utelatelser og opp-ned-logikk.

Som Hollande forteller det, stammer intensjonen om å villede russerne til D-dag-feiringen i 2014, noen måneder etter kuppet i Kiev og starten på kuppregimets artilleriangrep mot sivile områder i de østlige provinsene. I juni samme år samlet Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina seg i Normandie for å starte en forhandlingsprosess som nominelt skulle føre til en fredsløsning og en stabil nasjonal struktur i Ukraina. Dette ble kalt Normandie-formatet.

Dette formatet produserte Minsk I -protokollen påfølgende september. Da det kollapset tidlig i 2015, og Kiev nektet å slutte med beskytningen, kom de fire nasjonene sammen igjen. Denne gangen var samtalene basert på en løsning Paris og Berlin utviklet i fellesskap hvilket ble Minsk II. Denne protokollen inkluderte mer enn en våpenhvile; den sørget også for en omstrukturering av Ukraina slik at de østlige provinsene ville nyte den grad av autonomi som ble ansett som nødvendig for å holde nasjonen sammen til tross for de markante forskjellene mellom dens EU-orienterte vestlige region og den Russland-orienterte i øst.

Alt fantastisk på papiret. Alt bedrag på bakken, forteller Hollande oss nå: «Putin godtok Normandie-formatet, som krevde at han regelmessig rapporterte om fremgangen som kunne gjøres med å implementere Minsk-avtalene.» Når det gjelder hva som faktisk skjedde, viser Hollande til følgende, og det er her hans beretning om hendelser begynner å snu seg på hodet:

Minsk-avtalene stoppet den russiske offensiven en stund. Det som var veldig viktig var å vite hvordan Vesten ville bruke denne fristen for å forhindre ytterligere russiske forsøk.

For å si det opplagte, benyttet NATO denne anledningen til å begynne å trene ukrainske styrker – dette selv da Putin tok vilkårene i Minsk-avtalene på alvor etter Hollandes egen utsagn. Det er et kjent faktum at offensiven i de østlige provinsene var Kievs gjerning da den bombet sine egne borgere. Dødstallet rapportert av overvåkere fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, forteller historien om de neste åtte årene: 14 000 sivile døde, mer enn 80 prosent av dem i de østlige provinsene kjent som Donbass.

Løgnene kom på rekke og rad derfra. Tidlig i ordvekslingen spør The Kyiv Independent: «Hadde du inntrykk av at Vladimir Putin ville respektere Minsk-avtalene?» og Hollande svarer: «Det kunne vi ikke vite.»

Han er en løgner. Putins ønske om et forhandlet oppgjør var helt åpenbart fra D-dag-møtet og fremover.

«Han drømte om en gjenskaping av Sovjetunionen», sier Hollande om den russiske lederen. «Putin inntok en aggressiv holdning og ventet på å se hva Vestens reaksjon ville være.»

Det førstnevnte punktet er en vanlig omvridning av en sentimental bemerkning Putin kom med for mange år siden: «Alle som godkjenner Sovjetunionens sammenbrudd har ikke noe hjerte, alle som tror det kan bringes til live igjen, har ingen hjerne». Når det gjelder «angriperen Putin», hva skjedde med Moskvas tiår lange innsats for å forhandle frem en fungerende orden etter den kalde krigen? Hva skjedde med tiårene med amerikansk plotting i Ukraina ved hjelp av forskjellige USA-sponsede «svilsamfunnsgrupper»? Hva skjedde med kuppet i februar 2014, en åpenlys aggresjon?

Om disse har Hollande ingenting å si. Og falskhetene fortsetter. «Moskva ville ikke ha fred.» «Mariupol var allerede i hans [Putins] sikte», dette en referanse til den ukrainske havnen som falt til russiske styrker i fjor vår. Tull og tull. Ingenting av dette tåler logisk gransking eller kjente fakta.

Og ikke bry deg om at undergravingen av Normandie Format-forhandlingene og de to Minsk-avtalene førte direkte til krigen som begynte for ett år siden i februar. Europas dobbelthet har vært en stor suksess, vil Hollande at vi skal vite. «Ukraina har styrket sin militære stilling», hevder han. «Den ukrainske hæren var faktisk helt annerledes enn den i 2014. Den ble bedre trent og utstyrt. Det er fordelen med Minsk-avtalene å ha gitt den ukrainske hæren denne muligheten.»

Fordelene med Minsk-avtalene: Vi må anta at han mener fordelene ved deres undergraving.

Hvordan kan Hollande regne den under hånden strategien han fulgte med Angela Merkel som en suksess med tanke på hvordan ting har blitt, spør du kanskje? Det er enkelt. Vesten var ikke hard mot Russland, i og med det ga Putin åpningen han søkte. Tenk på dette:

Vi har allerede sett den amerikanske tilbaketrekningen fra den internasjonale scenen i Syria med «laissez faire» [frikortet] gitt til Putin angående støtten han ga den syriske diktatoren Bashar al-Assad.

Wow. Jeg visste ikke at USA hadde frikort å dele ut i Syria – der deres intervensjon var og forblir ulovlig og hvor russerne grep inn mot Den islamske staten i september 2015 på invitasjon fra Assad-regjeringen.

Jeg må si de franske sosialistene har falt dypt.

Hvorfor valgte Hollande å komme med disse underlige bemerkningene? Dette er et interessant spørsmål.

En ledetråd kan ligge i hans valg av The Kyiv Independent som publikasjonen for å gi dette intervjuet. Kyiv Independent er ikke uavhengig, for å si det mildt. Den canadiske regjeringen og European Endowment for Democracy, kontinentets versjon av National Endowment for Democracy, har vært blant dens støttespillere siden den ble grunnlagt for et år siden. Det ser ut til å være blandet sammen med andre frivillige organisasjoner av anti-russisk sort. Kyiv Independent var med andre ord trygg grunn for Hollande; det ville stille alle de riktige spørsmålene og ingen av de gale. Intervjuet var i virkeligheten en iscenesatt utblåsing.

Det er utenkelig at Hollande snakket uten Merkels viten. Kanskje han dekket for det de to anså som den tidligere kanslerens feil da hun innrømmet sin og Hollandes uærlighet overfor Der Spiegel og Die Zeit. Vanskelig å si.

Uansett Hollandes spesifikke motivasjon, virker det mer klart at hans hensikt var å legitimere bedrag som et trekk ved det 21. århundres statskunst. Det finnes ikke større kynisme.

Han og Merkel har tatt et alvorlig skritt i feil retning de siste ni årene. Det er mange tiår siden vi har sett noe seriøst diplomati fra amerikanerne. Det er en annen sak for europeerne å forlate sine lange, riktignok brokete diplomatiske tradisjoner. Stadig færre nasjoner tar amerikanske diplomater seriøst lenger når de vet at deres ord rett og slett ikke er til å stole på. Vil dette nå utvide seg til Vesten som helhet, hvor resten av verden ser liten vits i å snakke med den?

Dobbeltheten som Frankrike og Tyskland førte Minsk-forhandlingene med over noen år, tar nå sin plass i den lange historien om Vestens uærlighet i sin omgang med Russland siden James Baker, George H.W. Bushs utenriksminister, lovet Mikhail Gorbatsjov i februar 1990 – i samtale, ikke skriftlig – at NATO ikke ville ekspandere østover fra Tyskland.

Faktisk har Hollande nettopp bekreftet at å lyve for Moskva fortsatt er helt akseptabelt blant de store vestmaktene. Dette har aldri ført verden noe godt sted og vil aldri gjøre det.


Patrick Lawrence
Patrick Lawrence

Patrick Lawrence har vært utenrikskorrespondent i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er mediekritiker, essayist, forfatter og foreleser. Hans siste bok er Time No Longer: Americans After the American Century. Nettstedet hans er  Patrick Lawrence. Støtt arbeidet hans via Patreon-nettstedet hans.


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert her:

Patrick Lawrence: Europe and the Legitimization of Deception

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.


Les også: SCOTT RITTER: Merkel avslører Vestens dobbeltspill

NATO ønsket aldri fred i Ukraina – Minsk-avtalene skulle bare kjøpe tid ifølge Merkel

Forrige artikkelStorbritannias 83 militærintervensjoner rundt om i verden siden 1945
Neste artikkelSusanne Heart brakte trollene frem i dagslyset – del 1
Patrick Lawrence har vært utenrikskorrespondent i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er mediekritiker, essayist, forfatter og foreleser. Hans siste bok er Time No Longer: Americans After the American Century. Nettstedet hans er Patrick Lawrence.