oss 100 kroner!
Det ser ut til at krig var det eneste alternativet Russlands motstandere noensinne vurderte.
Av Scott Ritter
Spesielt for Consortium News, 5. desember 2022
Nylige kommentarer fra den tidligere tyske forbundskansleren Angela Merkel, kaster lys over det bedragerske spillet som Tyskland, Frankrike, Ukraina og USA spilte under opptakten til den russiske invasjonen av Ukraina i februar.
Mens det såkalte «kollektive Vesten» (USA, NATO, EU og G7) fortsetter å hevde at Russlands invasjon av Ukraina var en handling av «uprovosert aggresjon», er virkeligheten en helt annen: Russland hadde blitt lurt til å tro at det var en diplomatisk løsning på volden som hadde brutt ut i Donbass-regionen i Øst-Ukraina, i kjølvannet av det USA-støttede Maidan-kuppet i Kiev i 2014.
I stedet kjøpte Ukraina og dets vestlige partnere ganske enkelt tid for at NATO kunne bygge et ukrainsk militærapparat, som var i stand til å erobre Donbass i sin helhet, samt kaste Russland ut av Krim.
I et intervju med Der Spiegel i forrige uke henviste Merkel til München-kompromisset fra 1938. Hun sammenlignet valgene den tidligere britiske statsministeren Neville Chamberlain, måtte ta angående Nazi-Tyskland, med hennes egen beslutning om å motsette seg ukrainsk medlemskap i NATO, da spørsmålet ble reist på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008.
Ved å vente med NATO-medlemskap, og senere ved å presse på for Minsk-avtalen, trodde Merkel at hun kjøpte Ukraina tid, slik at landet bedre kunne motstå et russisk angrep, akkurat som Chamberlain trodde han kjøpte Storbritannia og Frankrike tid til å samle sin styrke mot Hitler-Tyskland.
Hovedpoenget fra dette tilbakeblikket er forbløffende. Glem et øyeblikk det faktum at Merkel sammenlignet trusselen fra Hitlers naziregime med trusselen fra Vladimir Putins Russland, og fokuser i stedet på det faktum at Merkel visste at å invitere Ukraina inn i NATO ville utløse et russisk militært svar.
I stedet for å avvise denne muligheten helt, fulgte Merkel i stedet en politikk utformet for å gjøre Ukraina i stand til å motstå et slikt angrep.
Det ser ut til at krig var det eneste alternativet Russlands motstandere noensinne vurderte.
[Se: Biden bekrefter hvorfor USA trengte denne krigen, Consortium News.]
Putin: Minsk var en feil
Merkels kommentarer er en parallell til utsagnet som den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko kom med i juni til flere vestlige medier. Porosjenko erklærte: «Vårt mål var først å stoppe trusselen, eller i det minste å utsette krigen – å sikre åtte år for å gjenopprette økonomisk vekst og skape mektige væpnede styrker.» Porosjenko gjorde det klart at Ukraina ikke hadde kommet til forhandlingsbordet om Minsk-avtalen i god tro.
Dette er en erkjennelse som Putin også har kommet til. I et nylig møte med russiske koner og mødre til russiske tropper som kjemper i Ukraina, inkludert noen få enker etter falne soldater, erkjente Putin at det var en feil å godta Minsk-avtalen, og at Donbass-problemet burde ha blitt løst med våpenmakt på den tiden, spesielt gitt mandatet han hadde fått av den russiske dumaen om autorisasjon til å bruke russiske militære styrker i «Ukraina, « ikke bare Krim.
Putins forsinkede forståelse bør sende rystelser nedover ryggen på alle de i Vesten som opererer ut fra misforståelsen om at det nå, på en eller annen måte kan bli en forhandlet løsning på den russisk-ukrainske konflikten.
Ingen av Russlands diplomatiske samtalepartnere har demonstrert et minstemål av integritet når det gjelder å vise noen genuin forpliktelse til en fredelig løsning på den etniske volden som kom fra de blodige hendelsene på Maidan i februar 2014, som styrtet en OSSE-sertifisert, demokratisk valgt ukrainsk president.
Respons på motstand
Da russisktalende i Donbass motsatte seg kuppet og forsvarte det demokratiske valget, erklærte de uavhengighet fra Ukraina. Responsen fra kuppregimet i Kiev var å lansere et åtte-år-langt ondskapsfullt militærangrep mot dem, som drepte tusenvis av sivile. Putin ventet i åtte år med å anerkjenne deres uavhengighet og lanserte deretter en fullskala invasjon av Donbass i februar.
Han hadde tidligere ventet på håpet om at Minsk-avtalen, garantert av Tyskland og Frankrike og enstemmig godkjent av FNs sikkerhetsråd (inkludert USA), ville løse krisen ved å gi Donbass selvstyre mens distriktet fortsatt var en del av Ukraina. Men Kiev implementerte aldri avtalene og ble ikke tilstrekkelig presset av Vesten til å gjøre det.
Vestens synlige frakobling, da hver søyle av oppfattet legitimitet smuldret bort – fra OSSE-observatørene (hvorav noen, ifølge Russland, ga målrettet etterretning om russiske separatiststyrker til det ukrainske militæret); til Normandie-format kombinasjonen av Tyskland og Frankrike, som skulle sikre at Minsk-avtalen skulle implementeres; til USA, hvis selvutnevnte «defensive» militære bistand til Ukraina fra 2015 til 2022, var lite annet enn en ulv i fåreklær – alt understreket den harde virkeligheten at det aldri skulle bli en fredelig løsning på problemene som ligger til grunn for den russisk-ukrainske konflikten.
Og det blir det aldri.
Det ser ut til at krig var løsningen det «kollektive Vesten» søkte, og krig er løsningen Russland søker i dag.
Så vind, høst storm.
Ved nærmere ettertanke tok ikke Merkel feil da hun omtalte München 1938 som en forløper til situasjonen i Ukraina i dag. Den eneste forskjellen er at dette ikke var et tilfelle av edle tyskere som forsøkte å holde tilbake de brutale russerne, men heller bedragerske tyskere (og andre vestlige) som forsøkte å lure godtroende russere.
Dette vil ikke ende godt for verken Tyskland, Ukraina eller noen av dem som gjemte seg i diplomatiets kappe, mens de skjulte sverdet de holdt bak ryggen.
Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i US Marine Corps som tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen for å implementere våpenkontrollavtaler, i Persiabukta under Operation Desert Storm og i Irak med tilsyn med nedrustningen av WMD. Hans siste bok er Nedrustning i Perestroikaens tid, utgitt av Clarity Press.
SCOTT RITTER: Merkel Reveals West’s Duplicity
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
