Hvorfor stenger Vesten Kina inne?

0
Shanghai, China - April 4, 2022: Xuhui Shanghai enters city-wide lockdown to curb the largest outbreak of COVID-19 since wuhan in 2020.

Nye reisebegrensninger viser at vi ikke har lært noe

Starten på det nye året har en urokkelig følelse av Groundhog Day (murmeldyrdagen, o.a.). Vi er ikke en gang en uke ut i januar, og allerede advarer epidemiologer om nye Covid-varianter, mens passasjerer som reiser fra Kina til Storbritannia igjen vil bli pålagt å vise en negativ Covid-test før de går ombord. Mange av oss har lurt på: har vi våknet i 2023 – eller 2020?

Av Thomas Fazi og Toby Green

Thomas Fazi.
Toby Green

Da det siste året gikk mot slutten, ble de samme gjenstridige argumentene som har snurret rundt verdens hamsterhjul de siste tre årene luftet igjen – denne gangen om Kinas beslutning om å forlate Zero Covid, og hva dette kan bety for resten av verden når det gjelder varianter, spredning av Covid og helsen til befolkningen generelt. Vi ønsker ikke å repetere disse argumentene igjen, men de er viktige: de skjærer inn i kjernen av hvilke lærdommer globale samfunn vil ta fra Covid-19-pandemien og tilhørende politisk respons, og hvordan institusjoner vil balansere helse og sykdom i framtida. Det er for lett å si at vi bare skal gå videre, fordi den framtidige helsen til menneskelige samfunn avhenger av hvilke beslutninger som nå tas.

Det er ganske tydelig at Kina forlot Zero Covid fordi det ikke fungerte, forårsaket enorm sosioøkonomisk og psykologisk skade og truet med å undergrave den politiske kontrollen til Xi Jinping. Skriften var på veggen da opptak dukket opp i august av shoppere i et Shanghai Ikea som flyktet mot utgangen etter at myndighetene forsøkte å stenge butikken og sende alle der i karantene etter oppdagelsen av en handlende som hadde kommet i kontakt med et asymptomatisk seks år gammelt barn. Da masseprotester begynte å spre seg i november, ble beslutningen tatt om å gå videre før de ble en trussel mot regimet.

For oss kan det trekkes en rekke konklusjoner, som vi diskuterer i  The Covid Consensus. Åpenbart kunne lockdowns bare fungere på en svært begrenset måte, for å redusere spredningen i en kort periode; de var derfor upraktiske over lengre tid uten å forårsake enorm skade, og det er grunnen til at Zero Covid var umulig. Dessuten, til tross for Kinas alvorlige forsøk på å forhindre reiser, kan spredningen av et svært smittsomt luftveisvirus ikke stenges fullstendig i en tid med globale forsyningskjeder, selv med hermetisk lukkede grenser, slik det viste seg å være tilfellet i Australia og New Zealand.

Likevel ser det ut til at mange prøver å trekke forskjellige og meningsløse lærdommer, og viser at ingenting har blitt lært fra de siste tre årene. Nok en gang vekker vestlige medier unødvendig frykt med panikkrammede rapporter om «Kinas nye Covid-mareritt». Den raske smitten av potensielt mer enn en milliard kinesere, blir vi fortalt, vil sannsynligvis resultere i utallige dødsfall blant befolkningen, og utløse framveksten av farlige nye varianter som kan føre til «en global katastrofe, mens millioner av potensielt sykdomsbærende borgere forbereder seg på å feire gjenåpninga av landets grenser ved å reise til alle verdenshjørner.

Så i stedet for å feire slutten på Zero Covid-fengselet der så mange kinesere har vært fengslet, har flere land – inkludert USA, Japan, Italia, Spania, Frankrike og sist Storbritannia – reagert i løpet av den siste uka ved å gjeninnføre restriksjoner for passasjerer fra Kina, som krever at de viser en negativ PCR- eller antigentest før ombordstigning.

Men er slik frykt berettiget? La oss først undersøke om Kina virkelig er på vei mot en folkehelsekatastrofe av apokalyptiske proporsjoner, slik nyhetene vil ha oss til å tro. Ifølge den kinesiske regjeringa registrerer landet rundt 5000 nye tilfeller, og bare en håndfull Covid-dødsfall, per dag. Offisielle dødsfall siden starten av pandemien er litt over 5000. Disse tallene anses universelt for å være noe tull; Kina har rutinemessig blitt anklaget for å bagatellisere infeksjoner og dødsfall av politiske årsaker. Verdens helseorganisasjon rapporterer for eksempel rundt 150.000 nye tilfeller og 400 dødsfall per uke, og totalt i overkant av 30.000 dødsfall.

Når det gjelder den siste bølgen, er det i det minste en offisiell forklaring på avviket: Kina annonserte nylig at det bare vil inkludere dødsfall fra lungebetennelse eller respirasjonssvikt i det offisielle Covid-19-dødstallet; dødsfall som oppstår hos pasienter med eksisterende sykdommer, vil derimot ikke telles som Covid-19 dødsfall. Hvis det er sant, står dette i sterk kontrast til den svært «liberale» tilnærminga til Covid-19-dødsfall (og sykehusinnleggelser) som er tatt i bruk av de fleste vestlige land gjennom hele pandemien, og som fortsatt er mye brukt, der enhver avdød person som nylig har (eller til og med ikke så nylig) testet for Covid er klassifisert som et «Covid-dødsfall», selv om dødsfallet åpenbart ikke var relatert til Covid. Tall knyttet til nye tilfeller er enda mer upålitelige, siden de åpenbart avhenger av antall (og metode) tester som utføres.

En ting er imidlertid sikkert: i løpet av de kommende ukene og månedene kommer en stor del av den kinesiske befolkninga til å fange viruset. Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) anslår for eksempel at rundt 1 million kinesere allerede blir smittet hver dag. Noen rapporter hevder at 250 millioner mennesker over hele landet har blitt smittet akkurat i desember. Hvor mange dødsfall dette fører til avhenger av en rekke faktorer, blant annet kinesiske myndigheters evne til å iverksette tiltak for å beskytte de som faktisk står i fare for å utvikle en alvorlig sykdom fra Covid-19, nemlig eldre og de som har alvorlig sykdom, medisinsk tilstand. IHME forventer nærmere 300.000 Covid-dødsfall innen april 2023 – omtrent 100.000 dødsfall per måned (3000 per dag).

Disse tallene kan virke sjokkerende, men de må settes inn i rett sammenheng. Forutsatt at en stor prosentandel av den 1,4 milliarder store kinesiske befolkningen til slutt fanger Covid, som det virker sannsynlig, vil dette utgjøre en minimal infeksjonsdødsrate (IFR) – mindre enn 0,001%. De fleste av de avdøde vil sannsynligvis også være svært eldre mennesker som ville ha dødd i løpet av kort tid – slik tilfellet var for det overveldende flertallet av Covid-relaterte dødsfall i vestlige land. Faktisk, siden mer enn 10 millioner mennesker døde i Kina i 2021 (det siste året det finnes statistikk for), ville dette tallet – selv om det fortsatte med den hastigheten gjennom hele året – føre til en dødelighetsøkning på rundt 12 %, stort sett på linje med globale gjennomsnitt andre steder i 2020.

Vi må også huske på at den dominerende stammen i Kina for øyeblikket ser ut til å være en subvariant av Omicron-varianten BA.5 (BA.5.2.1.7), også kalt BF.7 , som vi vet er mer overførbar, men mye mindre dødelig enn tidligere varianter – akkurat den typen evolusjon du forventer å se i et virus som SARS-CoV-2. Faktisk har kinesiske myndigheter bekreftet at viruset forårsaker relativt milde symptomer hos det store flertallet av de smittede. Det er liten grunn til å tvile på dette, så mye som man kan være skeptisk til informasjonen som kommer ut av Kina.

Og likevel, vestlige politikere forteller oss nå at grunnen til at vi trenger nye restriksjoner er at, som lederen av forsvarets utvalgte komité Tobias Ellwood  sa , «vi kan ganske enkelt ikke stole på kinesiske data». Slike påstander ville holde mer vann hvis det samme vestlige etablissementet ikke hadde brukt den beste delen av de siste tre årene på å ta den kinesiske Covid-19-statistikken for pålydende, og bruke dem som bevis for effektiviteten av nedstengninger. Fram til mars 2020 var 39 av 42 reproduksjonsanslag  basert på kinesiske data, det samme var Imperial College-rapporten som spådde 510 000 dødsfall i Storbritannia, som ville falle til et sted mellom 5.700 og 39 000 med kinesisk stil «undertrykkelse». Unødvendig å si viste disse spådommene seg å være veldig unøyaktige.

Med andre ord ble de kinesiske dataene ansett som helt pålitelige i den grad det var nyttig for å rettferdiggjøre restriksjoner i Vesten. I dag, på den annen side, blir den anklaget for å være upålitelig … for å rettferdiggjøre restriksjoner i Vesten. Dobbelttenkningen er skurrende – og resultatene vil sannsynligvis være tilsvarende feil. Akkurat som lockdowns ikke klarte å begrense spredningen av viruset i land, mislyktes også tidligere forsøk på å forhindre Delta- og Omicron-varianter fra å spre seg utover henholdsvis India og Sør-Afrika. Selv WHO anser reiseforbud for å være «vanligvis ikke effektive» , mens Andrew Pollard, leder av UK Joint Committee on Vaccination and Immunization, også innrømmet at «å prøve å forby et virus ved å justere hva vi gjør med reiser har allerede vist seg å ikke fungere veldig bra». Det er heller ingen bevis for at testing før avreise vil «hjelpe til med å bremse spredningen» av viruset, som hevdet av CDCs direktør Rochelle Walensky. I juli fant for eksempel franske forskere Omicron-varianten i avløpsvann fra to kommersielle fly som fløy fra Etiopia til Frankrike i desember 2021, selv om passasjerer hadde blitt pålagt å ta Covid-tester før ombordstigning, og konkluderte med at obligatorisk testing før ombordstigning «ikke forhindret massiv import av Omicron-varianten til Europa”.

Enda viktigere, hvorfor skulle vi ønske å gjøre det? Data fra forrige måned tyder på at et flertall av mennesker i vestlige land har hatt koronavirusinfeksjoner, og at tidligere infeksjon, selv hos uvaksinerte, gir sterk beskyttelse mot BA.5 Omicron sykehusinnleggelse. Dessuten har Omicron-subvarianten som har spredd seg i Kina blitt oppdaget i USA, Europa og resten av verden i mange måneder, noe som betyr at vi også har gode nivåer av naturlig immunitet mot den subvarianten (i tillegg til høye vaksinasjonsrater, som ble fortalt var den gyldne kule for å få slutt på pandemien). Så det er ingen grunn til å frykte å komme i kontakt med en kinesisk turist mer enn det er å komme i kontakt med noe annet menneske.

Videre er det ikke bare «foreløpig ingen bevis» som tyder på at en ny og farlig stamme av viruset har dukket opp i den kinesiske befolkningen, men det er ingen grunn til å tro at dette sannsynligvis vil skje heller – eller i det minste er det ikke mer sannsynlig at det skjer i Kina enn noe annet sted. «Sannsynligheten for at varianter dukker opp [i Kina] er den samme som den er på andre steder der det er Covid-bølger,» sa Pollard Dessuten, som allerede nevnt, selv om det skulle dukke opp, ville det spre seg over hele verden uavhengig av tiltakene som er iverksatt, akkurat som alle tidligere varianter.

Hvorfor går politikerne denne veien nok en gang? En del av forklaringen er at politikere, ved å stå for e4 pro-lockdown-narrativ de siste tre årene, nå har skapt et kunstig krav om restriktive tiltak blant sine vettskremte velgere, hvorav noen nå til og med argumenterer for å bære masker for alltid eller for permanent institusjonalisering av det Giorgio Agamben kan kalle «nakent liv ». Enda mer bekymringsverdig ser det ut til å indikere at vestlige regjeringer har liten intensjon om å gi fra seg makten de har hevdet under dekke av å «bekjempe viruset». Selv om disse nåværende reiserestriksjonene ikke vil påvirke hverdagen til vestlige borgere, viser de likevel hvor enkelt «lockdown-lover» er, hvorav mange fortsatt er på plass i Storbritannia og andre land, kan gjeninnføres. Hvis restriksjoner kan bringes tilbake vilkårlig når som helst i folkehelsens navn, hva kan hindre regjeringer i å misbruke disse fullmaktene igjen i fremtiden? For eksempel sier den britiske regjeringens «Living with Covid-19»-veiledning , publisert i februar 2022, at den «vil beholde beredskapsevner og vil reagere etter behov på ytterligere gjenoppblomstringer eller verre varianter av viruset».

Trusselen om slike «evner» er knyttet til et mer grunnleggende spørsmål, som er hvordan menneskelige samfunn forholder seg til sykdom og epidemier. Pandemien kastet dette inn i forgrunnen, og tilbød to kontrasterende tilnærminger. Den første er den biomedisinske tilnærmingen, som har blitt forkjempet av Bill Gates i hans bok om pandemien og deretter av Joe Biden i sin nye pandemipolicy, som er avhengig av rask produksjon av vaksiner, mens innbyggerne må vente i nedstengt tilstand til disse nye produktene er tilgjengelige.

Alternativet krever at vi beveger oss utover veiledningen – eller tyranniet, avhengig av hva du måtte mene – om «vitenskapen», og anerkjenner den rollen som filosofi og humanistisk kunnskap har i menneskelivet. Hvorvidt mennesker velger å omfavne denne måten å leve på er til sjuende og sist et spørsmål om verdier. Vi kan enten konfrontere sannheten om at døden er – og alltid vil være – en grunnleggende del av livet, omfavne argumentet for å leve godt og sunt mens vi er i live, og anerkjenne betydningen som menneskelig kontakt, utveksling og deling av kroppslig og sosialt rom har i trivsel og derfor i helse. Eller vi kan gi verdsette mer det tekniske skjoldet som vi har bygget rundt oss selv de siste tiårene. Når vi ser på det som nå utspiller seg i Kina, vet vi hva vi foretrekker.


Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd: Why is the West locking down China?


Toby Green er professor i historie ved King’s College, London. Den oppdaterte utgaven av boken hans,  The Covid Consensus , medforfatter av Thomas Fazi, er utgitt av Hurst.

Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).

Forrige artikkelTo hvite skapdører
Neste artikkel«Aldri undervurder makta till dumme folk i store grupper»
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).