oss 100 kroner!
13 januar 2020 ble den første Covid-19 smittede påvist utenfor Kina, nærmere bestemt i Thailand, hvor jeg da befant meg. Lite visste jeg da at det jeg opplevde var begynnelsen på slutten av en prosess jeg tror kan føre til en delvis eller fullstendig kollaps av velferdsnasjonen Norge.
Av Jan Terje Voilaas.
Denne siste fasen oppleves som en serie «kriser» som blir stadig vanskeligere å stoppe da hver krise gir energi og moment til den neste og de som følger, en prosess som øker farten eksponentielt, godt hjulpet av stadig mer feilslåtte politiske og byråkratiske beslutninger, da hver krise oppleves som «individuell og spesiell», ikke som ledd i en lang sammenhengende kjede hvor alt henger sammen med alt.
Vi må altså langt tilbake i tid om vi skal skjønne hvor vi er i dag, og ikke minst kunne danne oss et bilde av hva vi har i vente. Mye av dette har jeg skrevet om tidligere, men la oss for enkelhets skyld se på de siste tre årene, og på hvordan de tre siste krisene henger sammen og hva disse indikerer for tiden som kommer.
Jeg vil denne gang ta utgangspunkt i norske husholds økonomiske situasjon gjennom arbeidet og forskningen til Elaine Kempson og Christian Poppe ved forskningsinstituttet SIFO knyttet til Oslo Metropolitan University (OsloMet), publisert i en serie forskningsrapporter siden 2017.
De trygge, de utsatte, sliterne og de som er ille ute.
Kempson og Poppe har siden 2017 sett på norske husholds «økonomiske trygghet» ut fra spesielt tre aspekter; 1) evnen til å overholde forpliktelser, 2) ha tilstrekkelig armslag i hverdagen som møter omgivelsenes forventninger om akseptabel livsførsel og sosial deltakelse og 3) samt en buffer som setter husholdet i stand til å håndtere uforutsette hendelser og opprettholde den sosiale tilhørigheten over tid.
Husholdene ble opprinnelig delt i tre grupper, de trygge, de utsatte og de som har problemer, men fra og med sin siste rapport, som dekker perioden fra juni 2021 til august 2022, er husholdene fordelt over fire grupper; de trygge, de utsatte, sliterne og dem som er «ille ute». En rekke økonomiske indikatorer brukes for å skille den ene gruppen fra den andre.
Krise 1
Den første krisen startet i januar 2020, og vi tenker på den som Corona-krisen, en global pandemi som tidlig kunne avsløres og vitenskapelig bekreftes som en gigantisk løgn snarere enn en livsfarlig pandemi. Selv om alt og alle ble testet og funnet «smittet», kom aldri C19-dødsfallene i nærheten av en hvilken som helst mild influensa, noe som så sent som i oktober 2022, nok en gang ble vitenskapelig bekreftet.
Dette hindret likevel ikke våre politikere og byråkrater fra å skape en betydelig nasjonal krise ut av en mild, snill og helt normal situasjon; lockdowns, stengte skoler, barnehager og arbeidsplasser, permitteringer, oppsigelser, konkurser, masse-testing, masker, sosial distansering og ikke minst «ikke-symptomatisk smitte». For første gang i historien kunne Staten bestemme om vi var syke eller ikke, og store deler av befolkningen slukte løgnene rått og ukritisk og kastet seg på det kollektive hysteriet.
I rapporten «Trygg eller Utsatt?» som dekker perioden april 2020 til juni 2021 (publisert 15 september 2021) så Kempson og Poppe på hvordan husholdenes økonomi ble påvirket gjennom de 16 månedene med selvpåført ikke-krise.
I april 2020 utgjorde «de trygge» 62%, «de usikre» 30% og «de med problemer» 8% av husholdene. I juni 2021 hadde disse tallene endret seg til henholdsvis 65%, 27,5% og 7,5%, altså ikke vesentlige avvik fra studiene startet i 2017. Likevel skriver Kempson og Poppe følgende i sin konklusjon:
«Hovedkonklusjonen er at koronaen har forsterket den økonomiske ulikheten i Norge. Utviklingen i det laveste trygghetssegmentet er bekymringsfull i en tid hvor prisen på strøm, drivstoff, lånerenter og flere andre viktige varer og tjenester øker, og hvor vi står ovenfor et grønt skifte som utvilsomt vil ha økonomisk betydning for alle hushold – og mest for de som har minst å gå på fra før.»
Jeg antar at disse linjene ble ført i pennen sent i juli eller tidlig i august 2021, et halvt år før Russlands militære intervensjon i Ukraina, som nå får skylden for alle prisstigninger, men kun noen uker etter at en mangeårig trend med underdødelighet i Norge snudde til en markant og dramatisk overdødelighet som har pågått frem til dags dato.
På dette tidspunktet kan Kempson og Poppe umulig ha visst noe om den fremtidige krigen i Ukraina, og heller ikke noe om det vi nå vet er den største og lengste perioden med overdødelighet i Norge siden Spanskesyken, men som de dyktige forskere og tallknusere de åpenbart er, så kunne de allerede da uttrykke bekymring for det vi nå vet er krise nummer 3, men først litt om krise nummer 2:
Krise 2
Løgnene som utløste Krise 1 må ha vært så overbevisende at selv dem som løy, de fleste av dem vil jeg tro, ikke oppdaget dem, og gikk til innkjøp av mange millioner eksperimentelle vaksiner aldri brukt på mennesker før, kun forsøksdyr som alle døde, og det mot et virus vi kan ønske var tilfelle med enhver influensa. Likevel, historiens største medisinske eksperiment ble startet.
Selvfølgelig, dette måtte gå galt, og det mange ganger verre enn resultatene av de fullstendig bortkastede og økonomisk skadelige korona-tiltakene. Det vi så langt vet om denne krisen er følgende:
- 1) Mellom 1 juli 2021 og 30 november 2022 har 6,374 flere personer dødd i Norge enn forventet.
- 2) Hver eneste dag de 508 dagene denne perioden dekker har 12,3 flere dødd enn statistisk forventet.
- 3) Den gjennomsnittlige overdødeligheten i perioden har vært på 11,2%.
- 4) Fra 1 juli 2022 til 30 november 2022 har 5,06% av alle registrerte C19-smittede i Norge dødd.
Alle tall her er fra SSB og FHI.
Det vi ikke vet noe om er hvor mange som ble og fremdeles er skadet av disse vaksinene i en grad hvor det har gått utover den skadedes økonomiske inntjening, men nye tall fra USA indikerer at rundt 7,500 mennesker hver dag nå dør eller har blitt så skadet av vaksinene at de delvis eller helt er fratatt sin evne til arbeid og inntekt. Om vi korrigerer for befolkningsforskjeller, så vil et tilsvarende tall for Norge være rundt 124 hver dag, hvorav rundt 10% dør, som stemmer med SSB, og at rundt 90% blir delvis eller fullstendig arbeidsuføre, midlertidig eller permanent. Jeg har ingen dokumentasjon for dette, men heller ingen dokumentasjon for at dette ikke skjer.
Norske myndigheters kategoriske avvisning av at noe av dette har noen ting som helst å gjøre med vaksinene, hindrer oss i å få alle fakta og tall på bordet. Det kan likevel ikke finnes noen tvil om at Krise 2 er et faktum, og at denne sammen med Krise 1, har resultert i Krise 3, som Kempson og Poppe advarte oss mot mulighetene for med sine siste ord i SIFO Rapport 12-2021, og som de ett år senere kunne dokumentere i sin SIFO Rapport 8-2022.
Krise 3
Kriser følger ikke nødvendigvis som perler på en snor, der en slutter begynner den neste. Det er ingen klar begynnelse eller slutt, men snarere et virvar av overlapping og ikke minst sammenhenger som kan være vanskelig å sortere ut.
Nok en gang er det Kempson og Poppe og deres forbrukerforskning som står for avsløringene, denne gang i SIFO Rapport 8-2022 med tittel «Dyrtid under oppseiling II», publisert 28 september 2022, med supplerende informasjon i SIFO Rapport 5-2022, «Dyrtid under oppseiling», som kom noen uker tidligere.
Jeg kan ikke gå i detaljer her, for dem henviser jeg til nevnte rapporter, men vil nevne det jeg mener er det viktigste, nemlig at det har skjedd en dramatisk forverring av den økonomiske trygghets-pyramiden i denne perioden
I juni 2021 ble 65% av alle norske hushold definert som «økonomisk trygge». Et år senere var 65% redusert til 49%. Rundt 410,000 hushold, 16% av alle norske hushold, er ikke lenger «økonomisk trygge». Denne reduksjonen resulterte i at «de utsatte» økte med 176,000 hushold (+24,6%), «sliterne» med 154,000 hushold (+122,2%) og de «ille ute» med 80,000 hushold (+160%).
Dette betyr at rundt 1,100 hushold i snitt hver eneste dag i denne perioden, har fått sin «økonomiske trygghet» svekket.
Antall hushold i de to svakeste kategoriene økte fra 176,000 hushold i juni 2021 til 410,000 hushold i august 2022. Dette tilsvarer rundt 640 nye hushold som «slitere» og «ille ute» i snitt hver eneste dag i denne perioden.
Dette er forsiktig anslått, for mange «slitere» og «ille ute» har måtte ta opp nye lån, eller be om hjelp fra venner og familie for å få endene til å møtes. Det kan ha svekket dem som har hjulpet dem, uten at de bødvendigvis har skiftet kategori. Fremdeles trygg, men mindre trygg.
Rapportene gir ikke detaljer om hvor mange mennesker som her er påvirket, men med 2,15 hoder i snitt per hushold i Norge, så kan «sliterne» og de som er «ille ute» nå utgjøre opp mot 880,000 nordmenn, som vil være opp med rundt 500,000 på kun ett år.
Hvor peker pilene?
Kempson og Poppe peker på økte renter og økte priser på mat, drivstoff og strøm, samt konsekvensene av C19-tiltakene, som de viktigste årsakene til den til dels dramatiske svekkingen av husholdenes økonomiske trygghet som har funnet sted det siste året. Jeg kan ikke si meg uenig, men tror likevel bildet er mer komplisert. Forhold som «peak-globalisering», økte geopolitiske spenninger, et selvpåført energi-mareritt i EU, det grønne skiftet med dramatiske kutt i produksjon av kunstgjødsel og følgelig mat, flere dødsfall og permanente vaksine-skader og mange andre forhold spiller inn og er underliggende årsaker til at energi og mat blir dyrere.
Jeg tror ikke dette bildet vil endre seg vesentlig fremover. Ja, vi kan oeriodevis oppleve at inflasjonen faller, selv til deflasjon og lavere renter, men den langsiktige trenden mener jeg peker helt klart i retning av inflasjon for alt man trenger, og deflasjon for alt man eier. Den dypt-liggende grunnen for dette er at den globale gjelden nå har nådd et nivå som garanterer en kollaps av dagens gjeldsbaserte monetære fiat-system.
Den norske kronen er kort og godt på vei mot verdiløshet målt i kjøpekraft, og den reisen vil oppleves som at alt man trenger vil over tid bli «dyrere», og en av konsekvensene vil bli at alt vi «eier» vil falle tilsvarende dramatisk i kjøpekraft.
410,000 norske hushold befinner seg nå blant «sliterne» og de som er «ille ute». Hvor mange flere vil disse gruppene være om 1, 2 eller 3 år? Hvor mye mer vil disse tåle før de ikke lenger kan betjene sine boliglån? Hvor mange boliger «til salgs» må til for å senke norske boligpriser dramatisk, og hva vil konsekvensene kunne bli for dem som i dag er økonomisk «trygge» eller «utsatte»? Hvor store tap tåler bankene?
Er det vanskelig å se hvor pilene peker? Er det vanskelig å se for seg muligheten for at norske matbord til slutt kan rammes slik vi aldri før har opplevd, først med eksplosive pris-økninger som vil sende mange flere nedover i trygghets-pyramiden, så med mulig omfattende mangel?
Sentrale og lokale norske politikere og byråkrater burde straks innse at denne muligheten er reell, og umiddelbart ta omfattende grep som kan legge til rette for og styrke lokal matproduksjon. Det kommer de ikke til å gjøre. Politikere og byråkrater gjør aldri noe som kan forhindre en fremtidig krise, men er straks på banen når krisen er et faktum, eller når de tror det er tilfelle, da normalt med løsninger som vil gjøre krisen verre og skape nye, som f.eks. levere Krise 2 som svar på en påstått Krise 1 som igjen utløser Krise 3.
Det er mulig å verne seg mot systemiske kollapser ved i størst mulig grad å tre ut av det kollapsende systemet. Jeg har nevnt gull, sølv og andre varige verdi-objekter som alternativer til en kollapsende krone.
Vi kan på samme måte verne oss mot stadig høyere priser på mat, samt effektene dette beviselig har på egen økonomiske trygghet, ved å begynne å produsere vår egen mat i så stort omfang som praktisk mulig. Å låne penger fra venner og familie eller være avhengige av hjelp fra NAV eller humanitære organisasjoner, er et særdeles dårlig alternativ til å bli sin egen produsent.
Haken for mange er at arbeidskraft og spesielt kunnskap og erfaring, er avgjørende for å lykkes så det monner. Men et sted må man begynne, og den forestående vekst-sesongen kan bli avgjørende for dem som skjønner hvor viktig dette allerede er, og ikke minst kan bli i årene som kommer.
Jeg startet selv i fjor, med relativt begredelige resultater, karakter to på en skala til ti om jeg er snill, men jeg lærte nok til at listen for kommende sesong kan legges høyere. Jeg har i år også skaffet tilgang til et stykke prima matjord for gresskar og poteter (mot 50% av avlingen) sammen med rimelig lokal arbeidskraft om det trengs, og på tak-terrassen står 12 store vekst-bokser med automatisk vanning nå klare for et assortiment av ulike «eksperimenter».
Jeg har allerede lagt ned en del arbeid på å sikre egenprodusert gjødsel for sesongen. Min lille makk-koloni har jobbet på spreng med å tygge seg gjennom matavfall, jeg samler mRNA-fri urin på kanner og bøtter med kompost godtgjør seg i vintersolen. Jeg har også blitt velsignet med noen sekker biologisk gjødsel basert på ku- og hestemøkk, generøst donert av lokale myndigheter.
Om to uker blir de første frøene sådd, mange fra fjorårets heller miserable avling, og tidlig i mars begynner utesesongen, om vinteren da har sluppet taket.
Budskapet her er at VI er løsningen og at VI nå må ta tilbake kontrollen over våre egne liv. Globalisering og sentralisering må dreies radikalt og raskt mot lokalisering, om så til hushold-nivå. Krig er aldri et resultat av desentraliserte beslutninger. Hvem ønsker vel å drepe verken russere eller ukrainere? Krig er ALLTID en konsekvens av sentraliserte beslutninger. Det samme gjelder alle andre trusler menneskeheten nå opplever.
Sentralisert makt vil motsette seg desentralisering, men vil norske myndigheter forby oss i å produsere vår egen mat?
Sett igang, og dere vil få svaret. jt
Never underestimate the power of stupid people in large groups. (George Carlin)
