oss 100 kroner!
WEF isolerer politikkutforming fra demokrati
Av Thomas Fazi
Tusenvis av den globale eliten samles i Davos disse dagene for sin viktigste årlige sammenkomst: møtet i World Economic Forum (WEF). Ved siden av statsoverhoder fra hele verden vil administrerende direktører for Amazon, BlackRock, JPMorgan Chase, Pfizer og Moderna samles, det samme vil presidenten for EU-kommisjonen, IMFs administrerende direktør, generalsekretæren i NATO, sjefene for FBI og MI6, utgiveren av The New York Times , og selvfølgelig arrangementets beryktede vert – grunnlegger og styreleder for WEF, Klaus Schwab. Så mange som 5000 soldater kan bli utplassert for å beskytte dem.
Gitt den nesten tegneserieaktige elitistiske karakteren til denne jamboreen (egentlig betegnelse på de internasjonale møtene i speiderbevegelsen, o.a.), virker det bare naturlig at organisasjonen har blitt gjenstand for alle slags konspirasjonsteorier angående dens antatte ondsinnede hensikter og hemmelige agendaer knyttet til forestillingen om «The Great Reset». I sannhet er det ingenting konspiratorisk ved WEF, i den grad konspirasjoner innebærer hemmelighold. Tvert imot er WEF – i motsetning til for eksempel Bilderberg – veldig åpen om agendaen sin: du kan til og med følge de direktesendte øktene på nettet.
WEF ble grunnlagt i 1971 av Schwab selv, og er «forpliktet til å forbedre verdens tilstand gjennom offentlig-privat samarbeid», også kjent som multistakeholderstyring. Tanken er at global beslutningstaking ikke skal overlates til regjeringer og nasjonalstater – som i etterkrigstidens multilateralistiske rammeverk nedfelt i FN – men bør involvere en hel rekke ikke-statlige interessenter: sivilsamfunnsorganer, akademiske eksperter, mediepersonligheter og, viktigst av alt, multinasjonale selskaper. Med egne ord, er WEFs prosjekt «å redefinere det internasjonale systemet til å utgjøre et bredere, mangefasettert system for globalt samarbeid der mellomstatlige juridiske rammer og institusjoner er innebygd som en kjerne, men ikke den eneste og noen ganger ikke den mest avgjørende komponenten».
Selv om dette kan høres ganske godartet ut, innkapsler det pent globalismens grunnleggende filosofi : å isolere politikk fra demokrati ved å overføre beslutningsprosessen fra nasjonalt og internasjonalt nivå, hvor innbyggerne teoretisk sett er i stand til å utøve en viss grad av innflytelse over politikken, til overnasjonalt nivå, ved å plassere en selvvalgt gruppe ikke-valgte, «interessenter» som ikke kan holdes til regnskap av noen – hovedsakelig selskaper – med ansvar for globale beslutninger angående alt fra energi- og matproduksjon til media og folkehelse. Den underliggende udemokratiske filosofien er den samme som underbygger den filantrokapitalistiske tilnærmingen til mennesker som Bill Gates, selv en langvarig partner av WEF: at ikke-statlige samfunns- og næringsorganisasjoner er bedre egnet til å løse verdens problemer enn regjeringer og multilaterale institusjoner.
Selv om WEF i økende grad har fokusert sin agenda på fasjonable temaer som miljøvern og sosialt entreprenørskap, er det liten tvil om hvilke interesser Schwabs hjernebarn faktisk fremmer og styrker: WEF er selv for det meste finansiert av rundt 1000 medlemsbedrifter – typisk globale bedrifter med en omsetning på flere milliarder dollar, som inkluderer noen av verdens største selskaper innen olje (Saudi Aramco, Shell, Chevron, BP), mat (Unilever, The Coca-Cola Company, Nestlé), teknologi (Facebook, Google , Amazon, Microsoft, Apple) og legemidler (AstraZeneca, Pfizer, Moderna). Sammensetningen av WEFs styre er også svært avslørende, inkludert Laurence D. Fink, administrerende direktør i Blackrock, David M. Rubenstein, medformann i Carlyle Group, og Mark Schneider, administrerende direktør i Nestlé. Det er ingen grunn til å ty til konspirasjonsteorier for å påstå at det er mye mer sannsynlig at WEFs agenda vil å være skreddersydd for å passe interessene til de som finansierer dem og styremedlemmer – verdens ultrarike og konsernelite – heller ennr å «forbedre tilstanden til verden», som organisasjonen hevder.
Det kanskje mest symbolske eksemplet på WEFs globalistiske fremstøt er den kontroversielle strategiske partnerskapsavtalen organisasjonen signerte med FN i 2019, som mange ser på som å ha trukket FN inn i WEFs logikk for offentlig-privat samarbeid. I følge et åpent brev signert av mer enn 400 sivilsamfunnsorganisasjoner og 40 internasjonale nettverk, og representerer en «urovekkende kapring av FN, som flyttet verden farlig mot en privatisert global styring». Bestemmelsene i det strategiske partnerskapet, bemerker de, «bestemmer effektivt at bedriftsledere vil bli ‘hviskerådgivere’ til lederne av FNs systemavdelinger, ved å bruke deres private tilgang til å fremme markedsbaserte profittskapende ‘løsninger’ på globale problemer mens de undergraver reelle løsninger innebygd i offentlig interesse og transparente demokratiske prosedyrer».
Denne korporasjonenes overtakelse av den globale agendaen, hjulpet og støttet av WEF, ble spesielt tydelig under Covid-19-pandemien. Global helsepolitikk og «epidemiberedskap» har lenge vært et fokus for WEF. I 2017 ble Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) – et initiativ rettet mot å sikre vaksineforsyninger for globale nødsituasjoner og pandemier, finansiert av offentlige og private givere, inkludert Gates – lansert i Davos. Så, i oktober 2019, bare to måneder før den offisielle starten av utbruddet i Wuhan, sponset WEF en øvelse kalt Event 201, som simulerte «et utbrudd av et nytt zoonotisk koronavirus overført fra flaggermus til griser til mennesker som til slutt blir effektivt overførbart fra person til person, noe som fører til en alvorlig pandemi». I tilfelle en pandemi, bemerket arrangørene, bør nasjonale myndigheter, internasjonale organisasjoner og privat sektor sørge for rikelig med ressurser til produksjon og distribusjon av store mengder vaksiner gjennom «robuste former for offentlig-privat samarbeid».
Så det er trygt å si at da Covid-pandemien brøt ut, var WEF godt posisjonert til å ta en sentral rolle i pandemien. Det var på 2020-samlingen i Davos, 21.–24. januar – noen uker etter at det nye koronaviruset ble identifisert i Kina – at CEPI møtte administrerende direktør for Moderna, Stéphane Bancel, for å etablere planer for en Covid-19-vaksine , i samarbeid med National Institutes of Health (NIH) i USA. Senere på året var CEPI medvirkende til å sette opp Covid-19 Vaccines Global Access (Covax), i samarbeid med WHO, og i å skaffe finansiering til flere Covid-vaksiner.
Disse offentlig-private og bedriftssentrerte koalisjonene – alle med bånd til WEF, og utenfor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet – spilte en avgjørende rolle i å fremme en vaksinesentrisk og profittdrevet respons på pandemien, og deretter hindre tilsyn med utrulling av vaksinen. Med andre ord, pandemien betydde en sterk framgang for WEFs tiår lange globalistiske framstøt. Igjen, det ville være feil å se på dette som en konspirasjon, siden WEF alltid har vært veldig ærlig når det gjelder sine mål: Dette er ganske enkelt det uunngåelige resultatet av en «multistakeholder»-tilnærming der private og «filantropiske» interesser gis større stemme i globale anliggender enn de fleste regjeringer.
Det som er urovekkende er imidlertid at WEF nå fremmer den samme ovenfra-og-ned bedriftsdrevne tilnærmingen på en lang rekke andre områder, fra energi til mat til global overvåkingspolitikk – med like dramatiske konsekvenser. Det er en grunn til at regjeringer ofte virker så villige til å følge denne politikken, selv i møte med utbredt motstand i samfunnet: nemlig at WEFs strategi gjennom årene ikke bare har vært å flytte makten bort fra regjeringer – men også å infiltrere sistnevnte.
WEF har i stor grad oppnådd dette gjennom et program kjent som Young Global Leaders (YGL)-initiativet, rettet mot å trene fremtidige globale ledere. Initiativet ble lansert i 1992 (da det ble kalt Global Leaders for Tomorrow ), og har skapt mange globalistformede statsoverhoder, statsråder og næringslivsledere. Tony Blair, for eksempel, var en deltaker i det første arrangementet, mens Gordon Brown deltok i 1993. Faktisk var dets tidlige inntak fullpakket med andre fremtidige ledere, inkludert Angela Merkel, Victor Orbán, Nicholas Sarkozy, Guy Verhofstadt og José Maria Aznar.
Les også: World Economic Forums «Young Global Leaders» avslørt
I 2017 innrømmet Schwab å ha brukt Young Global Leaders til å «penetrere regjeringene» i flere land, og la til at fra og med 2017 hadde «mer enn halvparten» av den kanadiske statsministeren Justin Trudeaus regjering vært medlemmer av programmet. Nylig, etter nederlandsk statsminister Mark Ruttes forslag om å drastisk kutte nitrogenutslippene i tråd med en WEF-inspirert «grønn» politikk, som utløste store protester i landet, rettet kritikere oppmerksomheten mot det faktum at i tillegg til at Rutte selv har nære bånd til WEF, hans sosial- og arbeidsminister ble valgt til WEF Young Global Leader i 2008, mens hans visestatsminister og finansminister Sigrid Kaag er en bidragsyter til WEFs agenda. I desember 2021 publiserte den nederlandske regjeringen sin tidligere korrespondanse med representanter fra World Economic Forum, viser omfattende samhandling mellom WEF og den nederlandske regjeringen.
Andre steder var den tidligere Sri Lankas statsminister Ranil Wickremesinghe – som i fjor ble tvunget til å trekke seg etter et folkelig opprør mot hans beslutning om å forby gjødsel og plantevernmidler til fordel for organiske, «klimavennlige» alternativer – også et hengivent medlem og agendabidragsyter av WEF. I 2018 publiserte han en artikkel på organisasjonens nettsted med tittelen: «This is How I Will Make My Country Rich by 2025». (Etter protestene fjernet WEF raskt artikkelen fra sin nettside.) Nok en gang virker det klart at WEFs rolle i å forme og utpeke medlemmer av verdens politiske eliter ikke er en konspirasjon, men snarere en svært offentlig politikk – og en som Schwab gjerne skryter av.
Til syvende og sist kan det ikke benektes at WEF har enorm makt, som har sementert styret til den transnasjonale kapitalistklassen i en grad som aldri før har vært sett i historien. Men det er viktig å erkjenne at dens makt rett og slett er en manifestasjon av krafta til «superklassen» den representerer – en liten gruppe, ifølge forskere, som ikke er flere enn 6000 eller 7000 mennesker, eller 0,0001% av verdens befolkning, og likevel mektigere enn noen sosial klasse verden noen gang har kjent. Samuel Huntington, som er kreditert for å ha oppfunnet begrepet «Davos-mann», hevdet at medlemmer av denne globale eliten «har lite behov for nasjonal lojalitet, ser på nasjonale grenser som hindringer som heldigvis forsvinner, og ser nasjonale myndigheter som rester fra fortida hvis eneste nyttige funksjon er å gjøre det lettere for eliten å utføre sine globale operasjoner”. Det var bare et spørsmål om tid før disse aspirerende kosmokratene utviklet et verktøy for å utøve sitt herredømme over de lavere klassene fullt ut – og WEF viste seg å være det perfekte redskapet for å gjøre det.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
How the Davos elite took back control
På steigan.no har vi publisert ca. 100 artikler der World Economic Forum er temaet. Alle er lenket til WEFs egna dokumenter og presentasjoner. Se her: World Economic Forum
