Ukrainakrigen får dødsklokkene til å kime for NATO

0

Det avgjørende øyeblikket i Joe Bidens pressekonferanse i Det hvite hus sist onsdag, under president Zelenskys besøk, var hans faktiske innrømmelse av at han er begrenset i stedfortrederkrigen i Ukraina, ettersom europeiske allierte ikke ønsker en krig med Russland. 

Av M. K. Bhadrakumar.

For å sitere Biden:

«Nå sier dere: ‘Hvorfor gir vi ikke Ukraina alt vi har å gi?’ Vel, av to grunner. En, det er en hel allianse som er avgjørende for å støtte Ukraina. Og ideen om at vi ville gi Ukraina materiale som er fundamentalt annerledes enn det som allerede foreligger der, ville kunne risikere å bryte opp NATO og bryte opp EU og resten av verden… Jeg har brukt flere hundre timer i møter ansikt til ansikt med våre europeiske allierte og statsoverhodene i disse landene, og argumentert for hvorfor det er overveldende i deres interesse at de fortsetter å støtte Ukraina… De forstår det fullt ut, men de er ikke ute etter å gå til krig med Russland. De ønsker ikke en tredje verdenskrig.»

Biden innså på det tidspunktet at «jeg har sannsynligvis allerede sagt for mye» og avsluttet pressekonferansen brått. Han glemte sannsynligvis at han hadde dvelt ved den vestlige enhetens skjørhet. 

Hele poenget er at det vestlige kommentariatet stort sett glemmer at Russlands kjerneagenda ikke handler om territoriell erobring – enda så avgjørende Ukraina er for russiske interesser – men om NATOs ekspansjon. Og det har ikke endret seg. 

Stadig vekk tar president Putin opp igjen det grunnleggende temaet om at USA konsekvent har og har hatt som mål å svekke og splitte Russland.  Så sent som forrige onsdag viste Putin til den tsjetsjenske krigen på 1990-tallet – «bruken av internasjonale terrorister i Kaukasus, for å gjøre slutt på Russland og splitte den russiske føderasjonen … De [USA]   hevdet å fordømme al-Qaida og andre kriminelle. Likevel anså de å bruke dem på Russlands territorium som akseptabelt og ga dem all slags hjelp, inkludert materiell, informasjon, politisk og all annen støtte, særlig militær støtte, for å oppmuntre dem til å fortsette å kjempe mot Russland.» 

Putin har en fenomenalt hukommelse og kan ha hentydet til Bidens vel gjennomtenkte valg av William Burns som sin CIA-sjef. Burns var Moskva-ambassadens hovedperson for Tsjetsjenia på 1990-tallet! Putin har nå beordret en landsdekkende kampanje for å utrydde de enorme tentaklene som amerikansk etterretning plantet på russisk jord for intern undergraving. Carnegie, som en gang var ledet av Burns, har siden lagt ned sitt Moskva-kontor, og det russiske personalet flyktet til Vesten! 

Ledemotivet i det utvidede møtet i Forsvarsdepartementets rådsmøte i Moskva onsdag, som Putin tok opp, var den dype realiteten at Russlands konfrontasjon med USA ikke kommer til å ende med Ukrainakrigen. Putin oppfordret den russiske toppledelsen til å «nøye analysere» lærdommene fra konfliktene i Ukraina og Syria. 

Viktigere, sa Putin:

«Vi vil fortsette å opprettholde og forbedre kampberedskapen til atomtriaden. Det er hovedgarantien for at vår suverenitet og territorielle integritet, strategiske likevekt og den generelle styrkebalansen i verden bevares. I år har nivået på moderne våpen i de strategiske atomstyrkene allerede passert 91 prosent. Vi fortsetter å oppruste regimentene til våre strategiske missilstyrker med moderne missilsystemer med Avangard hypersoniske stridshoder.»

På samme måte foreslo forsvarsminister Sergei Shoigu på onsdagens møte en militær oppbygging «for å styrke Russlands sikkerhet», inkludert: 

  • Opprettelse av en tilsvarende gruppe styrker i Russlands nordvest for å motvirke Finland og Sveriges inntreden som NATO-medlemmer. 
  • Opprettelse av to nye motoriserte infanteridivisjoner i Kherson- og Zaporozhya-regionene, samt et hærkorps i Karelen, vendt mot den finske grensen. 
  • Oppgradering av 7 motoriserte infanteribrigader til motoriserte infanteridivisjoner i de vestlige, sentrale og østlige militærdistriktene, og i den nordlige flåten. 
  • Tilføyelse av ytterligere to luftangrepsdivisjoner i de luftbårne styrkene.
  • Tilveiebringelse av en sammensatt luftfartsdivisjon og en hærluftfartsbrigade med 80-100 kamphelikoptre innenfor hver kombinerte våpen (tank)hær. 
  • Oppretting av 3 ekstra luftdivisjonskommandoer, åtte bombeflyregimenter, ett jagerflyregiment og seks luftvåpenbrigader. 
  • Opprettelse av 5 distriktsartilleridivisjoner, samt supertunge artilleribrigader for å bygge artillerireserver langs den såkalte strategiske aksen. 
  • Opprettelse av 5 marineinfanteribrigader for marinens kysttropper basert på eksisterende marineinfanteribrigader. 
  • Økning i størrelsen på Forsvaret til 1,5 millioner tjenestepersonell, med 695.000 personer som tjenestegjør under kontrakt.

Putin oppsummerte: «Vi vil ikke gjenta fortidens feil… Vi kommer ikke til å militarisere landet vårt eller militarisere økonomien… og vi vil ikke gjøre ting vi egentlig ikke trenger, til skade for folket vårt, økonomien og samfunnet. Vi vil forbedre de russiske væpnede styrkene og hele den militære komponenten. Vi vil gjøre det rolig, rutinemessig og konsekvent, uten hastverk.» 

Hvis neocons i førersetet innenfor Beltway ønsket et våpenkappløp, har de det nå. Paradokset er imidlertid at dette kommer til å være annerledes enn det bipolare våpenkappløpet fra den kalde krigen. 

Hvis USAs intensjon var å svekke Russland før de konfronterer Kina, fungerer ikke ting slik. I stedet blir USA låst inn i en konfrontasjon med Russland, og båndene mellom de to stormaktene er ved et bristepunkt. Russland forventer at USA vil rulle tilbake utvidelsen av NATO, slik det ble lovet overfor den sovjetiske ledelsen i 1989. 

De nykonservative hadde forventet en «vinn-vinn» i Ukraina: russisk nederlag og en ydmykende slutt på Putins presidentskap; et svekket Russland, som på 1990-tallet, som famler etter en ny start; konsolidering av vestlig enhet under et triumferende USA; et massivt løft i den kommende kampen med Kina om overherredømme i verden; og et New American Century under den «regelbaserte verdensordenen». 

Men i stedet viser dette seg å være en klassisk Zugzwang i sluttspillet – for å låne fra tysk sjakklitteratur – der USA er nødt til å ta et trekk i Ukraina, men uansett hvilket trekk det tar vil det bare forverre landets geopolitiske posisjon. 

Biden har forstått at Russland ikke kan beseires i Ukraina, og det russiske folket er heller ikke i humør for et opprør. Putins popularitet er skyhøy, ettersom russiske mål i Ukraina stadig blir realisert. Dermed får Biden kanskje en vag følelse av at Russland ikke akkurat ser ting i Ukraina som et spørsmål om seier og nederlag, men forbereder seg på lang sikt for å ta et oppgjør med NATO en gang for alle. 

Transformasjonen av Hviterussland som en «atomkapabel» stat bærer fram et dyptgående budskap fra Moskva til Brussel og Washington. Biden kan ikke gå unngå å legge merke til det. (Se bloggen min NATO nuclear compass rendered unavailing, Indian Punchline, 21. desember 2022)

Logisk sett vil alternativet som er åpent for USA på dette tidspunktet være å koble fra. Men det blir en elendig innrømmelse av nederlag og vil bety dødsstøtet for NATO, og Washingtons transatlantiske ledelse går fløyten. Og enda verre, store vesteuropeiske makter – Tyskland, Frankrike og Italia – kan begynne å lete etter et modus vivendi med Russland.  Framfor alt, hvordan kan NATO i det hele tatt overleve uten en «fiende»?

Det er klart at verken USA eller dets allierte er i posisjon til å kjempe en kontinental krig. Men selv om de skulle være det, hva med det nye scenariet i Asia-Stillehavet, der «ingen grenser»-partnerskapet mellom Kina og Russland har føyd til et spennende lag i geopolitikken?

Neocons innenfor Beltway har bitt over mer enn det de kunne tygge.  Deres siste kort vil være å presse på for en direkte amerikansk militær intervensjon i Ukrainakrigen under banneret til en «koalisjon av de villige». 

(Bhadrakumar bruker det populære amerikanske begrepet Beltway, som egentlig sikter til den store ringveien rundt Washington, men som her betyr de som tilhører makteliten i Washington. Neocons eller neoconservatives er betegnelsen på de liberale haukene i Washington. o. a.)


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Ukraine war tolls death knell for NATO

Forrige artikkelSensur og begrensning av ytringsfrihet reduserer psykisk sunnhet i samfunnet
Neste artikkelKinas utenriksminister: – Vi skal forsterke det strategiske partnerskapet med Russland på alle områder
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.